Har Høyesterett en politisk funksjon?

Samfunnets støtter nagles sammen ved «lov – sandhed – ret,» som tre metoper i norsk rettsvesen. Eller kun som en beskrivelse av Høyesteretts fasade, om du vil. Bygningen er ikke den samme som da Høyesterett startet sitt virke, men det er heller ikke maktbalansen mellom Storting, Regjering og Høyesterett.

Av Julie Sandene og Johan T. Bjerkem.
På vegne av Det Norske Studentersamfunds Kulturutvalg.

I året 1814 ble Norges Grunnlov vedtatt på Eidsvoll. Denne ga Høyesterett rettslig hjemmel, og domstolen startet sitt virke allerede året etter. I henhold til Grunnloven (paragraf 88) dømmer Høyesterett «i sidste Instans.» Dette gir indikasjoner om en rangordning, hvor Høyesterett er gitt det siste ord. Altså en situasjon der domstolen kan kontrollere hvorvidt Stortingets lovgivning holder seg innenfor konstitusjonens grenser. En såkalt «prøvelsesrett».

Det er klart at en kontrollmekanisme er nødvendig for å hindre maktmisbruk. Imidlertid bærer Grunnloven mer preg av å være en programerklæring av fragmentarisk karakter, enn å gi klare rettigheter og plikter. Dermed vil en prøvelsesrett i ytterste forstand innebære at det nettopp er Høyesterett som bestemmer konstitusjonens omfang, samt lovers virkeområde.

Her står vi ovenfor den erkegamle debatten om maktfordelingsprinsippet; om hvorledes maktforholdet bør være mellom de lovgivende, utøvende og dømmende institusjoner. I Norge har den dømmende makt, i og med prøvelsesretten, en sterk posisjon. Dette er imidlertid ikke et gitt ideal eller på noen måter en absolutt modell. I Storbritannia, for eksempel gir Westminster-modellen et helt annet maktforhold, til fordel for den lovgivende forsamling. Helt til lov-reformen fra 2005 (Storbritannia har ingen Konstitusjon, slik at vanlige lover er nok for å endre radikalt maktstrukturen i landet) var det intet Høyesterett. Selv etter den høyeste domstols ikrafttredelse i 2009 har den hatt en svært marginal mulighet for å overprøve Overhusets lovgivning. Dermed er det i praksis ingen reell prøvelsesrett i Storbritannia. Således ser vi at spørsmålet om Norges Høyesteretts prøvelsesrett må ses i et mer særegent norsk-historisk perspektiv.

Historikeren Jens Arup Seip (1905-1992) holdt 14. september 1963 sin tale i Det Norske Studentersamfund «Fra embetsmannsstat til ettpartistat». Seip var en krass kritiker av Høyesteretts prøvelsesrett, hvilket han beskrev som «En kjepp med vilje kastet inn i demokratiets hjul, en siste handling, bak Stortingets rygg, av den detroniserte embedsstand.» I følge Seip var det Kongens embetsmenn ved tapet av makten til fordel for Stortinget, som utviklet prøvelsesretten som juridisk lære, for å kunne fortsette maktkampen.

En slik tolkning av norsk historie ble møtt med kraftig kritikk, og særlig av det juridiske miljø.
Slik begynte altså en av det forrige århundrets mest betydningsfulle debatter. Juristene Torstein Eckhoff og Johannes Andenæs var blant de mest aktive. Andenæs mente i motsetning til Seip at prøvelsesretten ikke virket som noe bremsekloss, men var snarere en garantist for mindretallets interesser ovenfor majoriteten i lovforsamlingen, og en beskyttelse av enkeltindivider mot overgrep fra det offentlige. Eckhoff supplerte; «selv om dommene om prøvelsesretten hører til de som har vakt størst politisk interesse, er de neppe blant de som har hatt størst samfunnsmessig betydning»

Senere, på midten av 90- tallet fikk spørsmålet om Høyesteretts politiske funksjon en ny glød. Denne gangen sto debatten mellom bl. Rune Slagstad og Francis Sejersted. Rune Slagstad kan her sies å tre inn i Seips rolle, med en lignende ideologisk struktur og har forsøkt å komplementere denne. Til forskjell fra Seip påpeker Rune Slagstad at prøvelsesretten allerede ble diskutert på starten av 1800-tallet. Spørsmålet var altså ikke om Høyesterett har en politisk funksjon (alle statsvitenskapsstudenter over gjennomsnittlig interessert i studiet av makt vil kunne si seg enige om at en domstol som spiller en rolle i maktdelingsbalansen har en politisk funksjon), men til hvilken grad Høyesterett bør ha politiske funksjoner. Er premisset for å ha en prøvelsesrett at Høyesterett skal være strengt nøytral? Eller nødvendiggjør prøvelsesretten en aktiv og rettsettende Høyesterett?
Bør Høyesterett alene kunne tolke Grunnloven? Ja, vil noen mene ettersom at beskjeftigelser med loven krever juridisk ekspertise. På den andre siden står folkevalgte til direkte ansvar ovenfor folket, noe dommerne ikke gjør. Videre kan man undres hvilken garanti man har for at dommerne ikke lar seg føre hen av egne normative synspunkter. Kritikere vil gjerne forsøke å påpeke at dommere kan ha en politisk agenda. Flere studier har i det siste tatt for seg dette spørsmålet. (se «Ideologi og grunnholdninger hos dommerne i Norges Høyesterett» av Grendstad, Shaffer og Waltenburg).

Debatten om Høyesteretts politisk funksjon kan ikke uten videre slås fast, men må sees i lys av dagens kontekst. Tidl. Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith mente at Høyesterett burde tildeles like stor makt som Stortinget har gitt internasjonale organer, men slik er det ikke blitt. Kanskje fordi man stadig innser at f.eks. EØS-avtalen og påvirkning fra EU har et større omfang en hva man så for seg i 1992? (jf. NOU 2012:2; Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU). Det er enda ikke slått fast om internasjonal rett står i en semikonstitusjonell stilling, det vil si overordnet norsk lov, men underordnet Grunnloven.

Ut ifra å lese denne artikkelen har dere kanskje ikke blitt noe klokere på hvilke politiske funksjoner Høyesterett faktisk innehar? En slik kartlegging ville for det første kreve begrepsavklaring; bare ordet «politisk» kan defineres på flere måter. For det andre må man ikke bare ta stilling til hvordan Høyesterett faktisk dømmer i aktuelle saker, men også hvorvidt dagens situasjon er ønskelig, om det kreves en innskrenkning eller utvidelse. Det er viktig å huske at som lovgiver er det umulig å kunne forutse eller regulere «alt,» og dermed må det stå klart hvilken myndighet Høyesterett skal inneha på såkalte «rettstomme» områder.

Spørsmålet om Høyesteretts politiske funksjoner er altså innviklet, og til dels uoppklart. Derfor ønsker vi i Kulturutvalget å ta opp nettopp denne tematikken på Chateau Neuf den 23. oktober 2012, kl 19.00. Kveldens aktører vil være selveste Høyesterettsjustitiarius Tore Schei og Rune Slagstad. Vi har herved forsøkt å gjøre dere klare til å både lytte og stille kritiske spørsmål. Vel møtt!