Har keiseren nye klær? Konspirasjonsteorier i jussens kritiske søkelys

Har keiseren nye klær? Konspirasjonsteorier i jussens kritiske søkelys

Konspirasjonsteorier fører ofte offentligheten bak lyset. Juristers bevisbedømmelsesmetoder «avkler» dem. 

 

Konspirasjoner uten grenser

Konspirasjonsteorier florerer på «lugubre» nettsider, men fra tid til annen dukker de også opp i massemedia. Stod CIA bak terrorangrepene 11. september 2001? Ble Gadaffi i Libya og Saddam Hussain i Irak avsatt som statsledere av USA fordi de ville fjerne dollaren som valuta i oljehandelen?

Hva menes med «konspirasjonsteori»? I følge Store norske leksikon er begrepet forklart slik: En konspirasjonsteori er en «forklaringsmodell som går ut på at myndighetene og/eller andre mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda. Slike teorier tar oftest utgangspunkt i historiske hendelser, og består av utvalgte fakta og spekulasjoner som til sammen skal bevise at det står en overordnet, ondsinnet konspirasjon bak.»

 

En tendens er at konspirasjonsteoretikere ser på makteliten med et mistenksomt blikk; som utøvere av et avtalt spill eller mytteri, som kun er mulig fordi disse klarer å hemmeligholde dette. Konspirasjonsteoretikere søker å gjøre seg betydningsfulle ved å avsløre «hemmelighetene», men i sitt desperate forsøk glemmer de kildekritikk og enkle prinsipper om bevisbyrde. Dette handler ikke kun om rettstekniske bevis, men om hele metoden for bevisbedømmelse, det vil si sikre juridiske metoder for vurdering av sannhetsgehalten i fremstillinger av virkeligheten.

 

Hvordan bevise en konspirasjonsteori

Kan bevisbedømmelsesmetoder i jussen brukes for å avgjøre konspirasjonteorienes sannhetsgehalt? Straffeprosessuelle bevisbedømmelsesmetoder avgjør om en mistenkt, siktet eller tiltalt er skyldig eller ikke. Konspirasjonsteorier kan selvsagt fremsettes, jf. ytringsfriheten som er grunnlovsfestet (Grl. § 100). Hovedspørsmålet er om ikke konspirasjonsteorier burde underlegges samme krav om gyldighet for at noe ansees bevist, som gjelder for bevisbedømmelsen i domstolen? Min hypotese er at dette strenge kvalitetssikringskrav som gjelder innen straffeprosessen, også bør gjelde for den som produserer så vel som den som formidler konspirasjonsteoriene. 

Et eksempel på det første kan være at en sak er avgjort av rettsvesenet, for eksempel med fellende dom. De fakta som retten la til grunn og som avgjorde saken, samsvarte ikke med det som fremsettes som de «egentlige» faktiske sammenhenger i en etterfølgende konspirasjonsteori. På dette grunnlag fremmes det gjenopptakelsessak fra en uskyldig dømt, noe som kan kreves dersom «det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse» (Strpl. § 391.3). Det vil si at nye fakta i saken sannsynliggjør at det forholder seg slik konspirasjonsteorien hevder. To eksempler på dette har vi i Per Liland-saken og Fritz Moen-saken. Begge var uskyldig dømt for drap. Gjenopptakelsessakene endte med full frifinnelse. I disse tilfeller ble det som var en utskjelt konspirasjonsteori verifisert og således ikke lengre noen konspirasjon, men snarere en sannhet.

Dersom de «beviser» som teorien fremsetter ikke holder, vil en da bli presentert en «falsk sannhet», en løgn, som undergraver domstolens anseelse der dom i saken er avsagt, og som kan være fremmet av et ønske om å ryste en dom i sine grunnvoller. Her blir det et spørsmål om ytringsfrihet etter Grl. § 100, contra hensynet til domstolene som voktere av «sannhet og rett».

 

Pressens ansvar

Presse og kringkasting skal være forsiktig med å videreformidle falske forestillinger av virkeligheten. Det kan da oppstå en «Tonypandy», et begrep i Storbritannia om falske anklager og rykter. Tonypandy i Wales var rammet av kullgruvestreik som endte med at marinestyrker ryddet opp. Selv om det gikk hardt for seg, ble ingen drept. Likevel fremsatte politiske motstandere ryktet om at flere arbeidere ble drept, noe pressen formidlet videre. Dette var imidlertid en løgn. Denne falske forestilling levde seiglivet og ble siste gang fremsatt av en Labour-representant i Underhuset i 1978.

Alle har rett til å fremsette konspirasjonsteorier, men ytringsfriheten er ikke uten grenser. Den nye Grl. § 100 har i annet ledd et unntak fra ytringsfriheten der den strider mot, «særlig tungtveiende hensyn [som]gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser». Et eksempel er forbudet mot hat-ytringer som følge av etnisitet, hudfarge, religion, seksuell legning, eller nedsatt funksjonsevne (2005 strl. § 185). Mulla Krekar har gjentatte ganger blitt tiltalt og dømt for overtredelse av forbudet mot slike hatefulle ytringer.

 

 

Vil det foreligge brudd på bestemmelsen der en konspirasjonsteori legger til grunn fakta som strider mot domstolssikrede bevis? Dette må avgjøres av Grl. § 100 første ledd, annen setning; lar formidlingen «seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse»? Pressen har sine yrkesetiske regler, «Vær Varsom-plakaten». Journalisten skal være «kritisk i valg av kilder, og kontrollere at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder». Presse som er bundet til sterke kapital- eller næringsinteresser kan lett vikles inn i «skuespill» som består av, i etterkant, å omskrive virkeligheten slik økonomen Paul Krugman beskriver det i sin spalte i New York Times 2.9.2015. I «Vær Varsom-plakaten» heter det at en skal spesielt være «aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling» (pkt. 3.2). Den vil ikke representere ytring i form av at den er «sannhetssøkende», dersom journalisten har unnlatt å kontrollere opplysningenes riktighet.

 

Konspirasjonsteorier i domstolen

Journalister og andre som vurderer sannhetsgehalt i konspirasjonsteorier kan nyte godt

av bevisbedømmelsesprinsippene i straffeprosessloven. Det skal i enhver bevisførsel tillates motbevis: «Motbevis må alltid tillates» (strpl § 134). En kan tillate «Anonym vitneførsel … bare dersom det er strengt nødvendig og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar» (§ 130a). Dersom slike forhold foreligger gjelder at avhøret «ikke [kan]brukes som bevis i retten hvis retten finner at vilkårene i § 130 a … ikke lenger er oppfylt» (§ 234a). Muligheten for å fremme motbevis skal sikres ved påtalemyndighetens plikt til å sende tiltalte en «oppgave over de bevis den vil føre» (§ 262).

Etter mitt skjønn er det klart at dersom journalisten har gjort grundige undersøkelser – og undergitt sin «graving» de strenge krav som straffeprosessloven setter, så er det vanskelig å nå frem med at slike «særlig tungtveiende hensyn» som hjemler ytringsfrihetsunntaket i Grl. § 100 gjør seg gjeldende. I slike tilfeller kan en kanskje si at det mange har ansett som en konspirasjonsteori langt på vei er verifisert og således ikke lengre noen «konspirasjonsteori», uansett om den aldri så mye strider mot en dom.

Konklusjonen blir derfor at man for konspirasjonsteorier må legge til grunn samme krav om gyldighet for at noe ansees bevist, som de krav som gjelder i bevisbedømmelsen for domstolen. Og gjør man det og teorien står seg, ja så er den funnet bevist. Den kan da ikke lengre klassifiseres som en konspirasjonsteori.

 

Ryktesprederne  

De fleste synes å anse at «private» er konspirasjonsteoretikerne. Det gjelder ofte, men ikke alltid. Også det offentlige konspirerer og serverer usanne forklaringer om hva som har skjedd. Vi kan si at disse teorier, om de var presentert for domstolen, ville havarert under presset fra rettens bevisbedømmelsesmetoder. Fordi domstolsapparatet ikke står til disposisjon, blir det oftest overlatt til den frie presse å falsifisere – bevisste eller ubevisste løgner om en hendelse fra virkeligheten.

Det er journalisters ansvar å ikke bringe konspirasjonsteorier og rykter videre, men samtidig å avsløre myndighetsmisbruk. Et eksempel på en sak der journalister hadde konspirasjonsteorier men ikke data, var Watergate-skandalen, som først «ble sluppet» etter at to journalister hadde jobbet med saken i 8 år. Den antatte konspirasjonen viste seg å være sann. En illustrasjon på en sak som raskere ble avdekket var seiers-seremonien der tidligere president Bush steg ut av kampflyet, tok av seg hjelmen, og sa «we’ve got him». Han skulle forestille å være i krigen i Irak, men i virkeligheten var han i San Fransisco Bay. Denne «iscenesettelsen» lot media seg lure av, men det skjulte tvang seg frem. En dommer vil neppe «kjøpe» en slik konspirasjon, om den er mulig å få rede på, selv om det skulle være «fra øverste hold». Jurister og dommere «kjøper» minst mulig av det som blir sagt i faktabeskrivelser.

En annen type konspirasjon kan vi finne eksempler på i enkelte politivoldsaker mot mørkhudete i USA. En sak gjelder Sandra Bland, en mørkhudet dame fra Illinois, USA, som glemte å blinke da hun byttet kjørefil, og som resultat ble arrestert og satt på glattcelle. Hun ble funnet død på cella tre dager etter. Politiets forklaring var at hun hadde begått selvmord på cella ved å henge seg i en handlepose av plast. Dette ble avvist av advokaten som representerte Bland’s familie, Cannon Lambert, som sa at hun aldri hadde forsøkt å ta selvmord eller hatt depresjon, og at hun da hun ble arrestert og lagt i jern gledet seg til å starte ny jobb ved A&M University (North Carolina). Mistanken fra dette hold var at hun døde av politivold.

En kan altså stå overfor saker der to motstridende konspirasjonsteorier står mot hverandre, der den ene mest sannsynlig er produsert av dem som søker «å skjule seg selv». Vitnebevis i slike saker vil derfor ofte være verdiløse.

 

Internett: Konspirasjonsteoretikeres sutteklut 

Bevisbyrden kan vise seg å bli «et kors å bære» for konspirasjonsteoretikerne.    Bevisbedømmelsesmetodene avslører «sjarlatanene» og deres konspirasjoner. Bevisbyrde, kontradiksjon, kryssforhør, rekonstruksjon av hendelsesforløp, rettsutferd og prinsippet om bevisumiddelbarhet gir domstolen et solid verktøy for å rive i stykker «teorier». Konspirasjonsteoretikeres virtuelle virkelighet i bilder, filmer, blogger, nyhetssaker, rykter, «vitneutsagn» publisert på nettet, eller lignende, holder ikke som bevis for domstolen. Det er nettopp dette disse «teoretikere» har misforstått; de «bevis» som disse presenterer vil ofte ikke klare å tilfredsstille de strafferettslige bevisbedømmelsesmetoder. Strenge rettslige beviskrav river den nettbaserte «konspirasjonsveven» i fillebiter, og den Keiseren som teorien fremstod som, viser seg i sin avkledde avmektighet.

Ingvild Sverdrup
Foto: Anja Bratt