Helt realistisk sett

Helt realistisk sett

Det er kanskje et lite mirakel når en ny verdensborger blir født. Hvem hadde vel trodd at mennesket er i stand til å skape noe så enestående som et nytt liv? Stående applaus fra moder jord. Stum beundring fra menneskeheten. Et hav av gratulasjoner og en virvelvind av gode ønsker for dette nye mennesket. Velkommen til verden – mulighetenes marked!

Det er urovekkende hvor komplisert noe så enkelt som livet er. For den lettsindige sjel er det enkelt og greit – man blir født, lever, og dør. Man tar livet som det kommer. Man tenker ikke på morgendagen. Man dveler for all del ikke over gårsdagens begivenheter, og hvorfor skal man gjøre det når man har i dag? Man får tross alt et blankt ark og tegnestifter utdelt på sengekanten hver eneste morgen. Kanskje dette er dagen for å fargelegge utenfor linjene?

Det er dog ikke bare en type mennesker i verden. Man har også tenkerne: De som vandrer rundt i sin egen sjel dag ut og dag inn. For tenkerne er livet en eneste stor gåte. Man blir ikke bare født – det må vel være en grunn? Man lever ikke bare for moro skyld – det må vel finnes en mening? Og hva skjer når man dør? Jeg skulle gjerne plassert meg selv i kategori en – ønsket om å leve i nuet er stort, men jeg klarer liksom ikke å legge spørsmålstegnene på hylla og overlate livets store gåter til andre. Misforstå meg rett: Mitt største problem er at jeg nyter hver dag. Jeg finner glede i å stå opp og titte ut av vinduet. Åj, det er sol ute, sol inne, sol i hjertet og sol i sinnet! Så hva er meningen med at det en dag skal ta slutt?

Det hører dessverre alltid med en skyggeside til alle solskinnshistorier. Tilfreds i alle sine dager er en illusjon, men ikke mist motet: Tilfreds i mange av dem er fullt mulig. Livet i seg selv er en vidunderlig gave, men man kan dessverre ikke bryte kontrakten når de rosa skyene forsvinner og dagene skifter til ulike toner av grått. Det er ingen bytterett – heller ikke en brøkdel av innsatsen tilbake. Livsforsikring dekker langt fra alt, og man kan ikke forvente flere gleder og færre bekymringer så lenge man husker å betale årspremien. Man må vokse opp (noe de færreste vil, men de fleste til slutt må) og stå ansikt til ansikt med realitetene. Det kan være forferdelig skummelt. Det kan være hjerteskjærende. Det kan virke håpløst. Jan Vincent Johannessen har skrevet en hel bok om livets realiteter – «Kunsten å leve» (som for øvrig en flott anskaffelse til boksamlingen). Han understreker at hans erfaringer ikke er en fasit på livet, men hans definisjon på å leve er denne: «Det å leve er å gjøre seg selv sårbar. Derfor velger mange å holde seg i live fremfor å leve. De synes det er tryggere å ligge inne i frøkapselen i stedet for å spire og blomstre. For den som spirer, kan gå til grunne i løpet av en frostnatt. Mens frøkapsler kan ligge i hundrer eller kanskje tusener av år, og så settes i jorden og spire. Det livet som ligger inne i dem, er bare aldri blitt brukt. Det er skremmende å leve, men like skremmende ikke å gjøre det.» Har han ikke et godt poeng? Er det ikke bedre å ha blomstret en vakker vårdag og gått til grunne, enn aldri å ha blomstret i det hele tatt?

For en underlig tanke det er at kroppen kan være så sårbar når sjelen er så sterk. Det er vel umulig å forstå hvor fort livet kan bli tatt fra oss før vi opplever det på nært hold. Jan Vincents Johannessen innleder Kunsten å leve med å fortelle om sin sønn: «Tidlig om morgenen den niende mai 1993 ble den eldste sønnen min slått ned på gaten i Oslo. Med et slag ble livet forandret både for han og for meg.» Han beskriver hvordan hans liv som far plutselig ble snudd opp ned. Det som pleide å være viktig betydde ingenting. Hans jobb som lege ble minsteprioritet. Alt dreide seg om sønnen – ville han overleve? Han avslutter boken med å fortelle om hvordan det gikk: «Den 11. juli for en god del år siden skrev jeg siste kapittel i den første utgivelsen av denne boken. Og Runar fylte 25 år. Ingen trodde at han skulle få oppleve denne dagen. At lyset fra stjernene igjen skulle finne veien til det bølgende landskapet bakerst i hjernen. Der hvor skallen traff asfalten.» For det er vel ikke bare et mirakel når et menneske blir født? Er det ikke et mirakel å vinne over døden?

Oppskriften på livet har ikke jeg, men jeg prøver mitt beste og nekter å gi opp. En ting er jeg hvert fall overbevist om: Jeg kan styre min egen skute gjennom solskinn og stormer. Det kan forresten du også. «Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv,» mente Søren Kierkegaard. Kanskje han har rett. Livets realiteter er ikke få, men mange av dem er i realiteten ganske fantastiske. Sånn realistisk sett. Og for å få utbytte av disse fantastiske realitetene må man kanskje oppleve de som ikke er fullt så fantastiske. For å se verdien av late sommerdager og flyvende sommerfugler er det kanskje nødvendig å oppleve hutrende kulde og en snøball i hodet nå og da. Det er enkelt å gjøre ting komplisert, og det er også komplisert å gjøre ting enkelt. Spesielt når det kommer til livet. Til slutt er de vesentlige spørsmålene disse: Er det meningen at vi skal forstå alt? Er det ikke nok å bli født, dø og gjøre det beste ut av mellomtiden?

Det er kanskje et lite mysterium når en verdensborger dør. Hvem hadde vel trodd at det kom til å ta slutt så fort? Moder jord takker for innsatsen. Menneskeheten tørker en tåre eller to. Denne gangen er det et hav av blomster og en virvelvind av følelser. Takk for besøket – tikk og farvel.

Foto: Anja Bratt