Hiroshima, mon amour.

Hiroshima, mon amour.

En øvelse i automatskrift

Resnais mesterverk som jeg mange ganger har sagt at jeg godt vet hva er, og det gjør jeg jo også, men jeg har ikke sett den så mange ganger som jeg sier jeg har. Jeg så begynnelsen en gang uten å se den ferdig, for vi ble for opptatte av rødvinen. Og på samme måte så vi Matthew McConaughey i True Detective, den om fuglekongen eller den gule kongen eller hva det var. Den ble kaldt årets serie og “kunst”, men da har man faen meg lave standarder, lo vi. For vi krever høyere nivå. Og sammen ser vi tusenvis av filmer og serier, eller kanskje ikke tusenvis, men hundrevis, han så over 300 filmer bare i fjor, men jeg så bare et litt under et hundretalls. Sci-fi eller grøssere om protesefabrikker eller andre filmer med lemmer som svever. Det er en stund siden jeg begynte å bry meg om film. Det var nok først i Lillehammer det ble ekte, der oksygenet var friskere, på en måte, men likevel mer kvelende. Der kveldene var isblå og bakken i konstant hålkeføre, og jeg glei meg gjennom dagene. Tryna og tørket snør, ikke bare figurativt, men faktisk. Det høres kanskje morsomt ut, det kan jeg godt forstå, men jeg synes ikke egentlig det selv. Jeg mente aldri å dra dit, men bare endte der, som en varulv som mot sin vilje trekkes mot månen, og blir spiss og jævlig i møtet med den. Litt sånn var det, tenker jeg nå. Selv om jeg nok ikke skulle vært erfaringen foruten, tross alt. Man vokser da på slikt.

Søsknene mine er 16 år, og det får jeg panikk av. Mest fordi jeg har et veldig tydelig bilde av meg selv som 16-åring. Ønsket om å være annerledes, ikke en av alle de underlige spiraltåkede hodene jeg omgikk. De som hadde dugg på øyene og et stort skille mellom den brune kjeven og den lyse halsen. Det var særlig én, en neandertalepike, som jeg fant glede i. Hun var den dummeste av de dumme – helt ekstremt lite forfengelig – noe som var deilig som et motstykke til de andre, men som da hun var 8 og ble spurt om hva hun ville bli når hun ble stor svarte “løve”. På omtrent samme tidspunkt kom også forelskelsen inn i livet. Jeg tror jeg hadde vært forelsket kanskje åtte ganger på ett år i mellom 9. og 10. klasse, men en bruddlinje oppsto da jeg begynte på videregående. En følelse av at jeg var den ultimate isdronning, som ikke kunne forelske meg i noen, og som kom til å være ensom for alltid.

Jeg hadde en oppbevaringsboks på rommet, eller mer et smykkeskrin, var det vel. I dette skrinet kunne man løfte opp et rom hvor jeg holdt en Lucky Strike-pakke usynlig mellom blonder og rosa og blå blomster i mykt stoff.