Hva var det som manglet?

Endelig har stillheten senket seg. Stortingsvalget er over og det norske folk er i ferd med å venne seg til tanken på fire nye år med den rødgrønne regjeringen. De fleste av oss har kanskje fått mer en nok av politikk for en lang stund. Selv Frank Aarebot virket noe lei av alt sammen da han uttalte at valgkampen hadde vært den desidert kjedeligste han kunne huske. Han er neppe alene om å mene dette – for var det ikke noe som manglet i årets valgkamp?

Tekst: Knut Qvigstad, Samfunnsredaktør

Et Stortingsvalg er intet mindre enn et veivalg for Norge. Gjennom våre stemmer skal vi stake ut kursen for Norges fremtid. Da er det bemerkelseverdig at mange av de spørsmålene som faktisk betyr noe for fremtiden vår ikke har vært diskutert.

Hva skjedde foreksempel med EU – spørsmålet?

Ikke siden 1994 har temaet vært så brennaktuelt som akkurat nå, men hverken politikere, eller presse har vært interessert i å sette saken på agendaen. Og hvor ble av den store strukturelle debatten om finanskrisen? Verden utsettes for sin verste økonomiske krise på 80 år, men dette syntes ikke å være et relevant tema i den norske valgkampen. At verdensamfunnet står ovenfor flere livstruende utfordringer knyttet til energisikkerhet og matsikkerhet har ikke blitt nevnt. Samtidig har miljødebatten blitt redusert til spillet om Lofotens skjebne og dermed til en diskusjon om hva slags kameler SV kan klare å svelge i årene som kommer.

Det er naturlig at de største politiske utfordringene også er de mest krevende. De krever at landets ledere tør å ta de vanskelige valgene og at de våger å gjøre harde prioriteringer. Det er forståelig at de store partiene helst ville unngå disse sakene i valgkamptider. Men det er ikke like forståelig at ønsket deres, med få unntak, faktisk ble oppfyllt foran årets stortingsvalg. De ønsket seg en valgkamp på egne premisser, der splittende spørsmål som EU, miljø var fraværende og det fikk akkurat den valgkampen de ønsket seg.

Det er nettopp dette som gjorde årets valgkamp så kjedelig. De toneangivende mediekanalene bidro sterkt til å fremstille valget, som en folkeavstemmning, som først og fremst dreide seg om å velge mellom statsministerkandidater og regjeringsalternativer. Vi hadde ikke en eneste TV – debatt som ikke kvernet rundt spørsmålet om hvordan regjeringskabalen skulle legges hvis Stoltenberg mistet flertallet.

Valgresultatet tydet også på at fokuset på regjeringsspørsmålet har hatt stor effekt. Ekspertene er enige om at velgerne har gått på medienes limpinne i hopetall når de har flyktet fra de små til de store partiene. For mange venstreorienterte velgere har redselen for Siv Jensen tilsynelatende overskygget alt annet. På borgelig side var regjeringsspørsmålet antakelig utslagsgivende når Krf og ikke minst Venstre ble valgets klare tapere.

Denne bølgen av taktisk stemmegivning har gitt flere paradoksale utslag, ett av dem er at miljøsaken er betydelig svekket. De partiene som forsøkte å gjøre valgkampen til en folkeavstemmning om oljeboring i nord gjorde elendige valg. Dette skjer til tross for at miljøspørsmål angis som nest viktigst for norske velgere. Den ensidige kjeklingen i forkant av valget er altså ikke bare dørgende kjedelig, men bidrar også til å svekke det representative demokratiets legitimitet. Faktum er at årets valgkamp minnet mer om en dårlig realityserie, enn en konstruktiv diskusjon om hva slags politikk som skal føres i årene fremover. La oss håpe at neste valgkamp blir mer spennende!