Hvit minimalisme

Erlend Øye er blitt genierklært i både norsk og internasjonal presse. Mannen har så mye kred at det nesten er skummelt. En skulle tro at det å bli stemplet som wünderkindt lett kan gå til hodet på en artist, men Øye ser ut til å takle det hele med en laidback, stoisk ro.

Tekst: Andreas Sveen Bjørnstad

Bergenseren er en tynn mann med rødt, bølgete hår, overdimensjonerte briller og en garderobe både fretex og bestefars loft misunner. Han ligner mest av alt på en vellykket Napoleon Dynamite. Men der Napoleon bare kunne danse, kan Øye også synge.

Øye har en fantastisk behagelig stemme, noe mange andre artister har bitt seg merke i. Han har vært gjestevokalist på over 20 sanger fra en lang rekke forskjellige musikere. Mest kjent her i Norge er han vel for vokalen på Röyksopps sanger ”Poor Leno” og ”Remind Me”.

I 2001 gav Øye og barndomsvennen Eirik Glambek Bøe ut albumet Quiet is the New Loud med bandet Kings of Convenience. Bandet spiller som kjent veldig nedtonet, rolig pop/rock/folk, en miks som ble godt mottatt i så vel Norge som utlandet. Men Øye er en mann som alltid leter etter nye måter å utrykke seg på musikalsk, og som DJ i Berlin fant han seg selv dypt inne i dance og elektronika.

The Whitest Boy Alive startet i utgangspunktet som et digitalt danceprosjekt mellom Øye og hans tyske venn Marcin Öz. De innså ganske snart at datamaskinens og synthens uendelige musikalske muligheter ikke var en fordel, men heller en ulempe. Det ble for mange valgmuligheter og bandet hadde problemer med å begrense seg, og med å finne sin egen sound. Samtidig syntes Öz og Øye det ble kjedelig å kun arbeide foran en skjerm. For å få bukt med problemene begynte de å lete etter måter å lage samme type musikk på, men med ”ekte” instrumenter. Bandet ble utvidet med trommeslageren Sebastian Maschat og Daniel Nentwig på tangenter, og hele prosjektet skøyt fart. Begrensningene instrumentene la, gjorde det lettere for bandet å forme sitt lydbilde. Den rene, minimalistiske, dance/indie-krysningen TWBA var et faktum.

Det var ikke bare for lettere å skape sin egen sound at bandet gikk fra digital til organisk lyd. Muligheten for samspill med publikum på konserter var også en viktig faktor. Med datamaskiner og synth var det begrenset hvor ”live” konsertene kunne bli. Settet var satt en uke i forveien og det var lite rom for improvisasjon på scenen. Med instrumenter ble det lettere for bandet å spille av publikum, og få dem med seg. Samtidig ble hvert sett unikt. Overgangen mellom låtene ble mer flytende og det ble større rom for hvert av bandmedlemmene til å sette sitt eget preg på musikken. En TWBA-konsert er i så måte alltid en ny opplevelse, og låtene skiller seg ofte ganske godt ut fra albumversjonene. Det er også verdt å nevne at albumene blir laget med den samme filosofien. Bandet spiller inn flere mulige versjoner av en sang og bruker lang tid på å velge den versjonen som er best. All musikken deres skal være mulig å spille helt live, uten forhåndsopptak av noe slag. Det skal være originalt og ekte, noe også markedsstrategien deres er et eksempel på.

TWBA gir ut platene sine på sitt eget plateselskap Bubbles. Det er flere grunner til det. For det første får de inntektene rett i lomma uten fordyrende plateselskap. For det andre gir det dem full kreativ frihet rundt sitt eget produkt. Det første en biter seg merke i med skivene til TWBA er den vakre utførelsen. Og da tenker jeg ikke på den musikalske. Coveret på førsteplata er et hvitt, enkelt pappcover, men med et stort, utfoldbart innlegg med vakre, småsurrealistiske tegninger av Geoff McFetridge. Han har også designet coveret på andrealbummet. Øye og co har skjønt greia. I en verden der alle plater er to tastetrykk unna nytter det ikke å kun tilby musikk for å selge en plate. Det holder ikke å appellere kun til en sans. Når du kjenner på cd-en må den vekke noen av de samme følelsene som når du for første gang bladde deg nysgjerrig gjennom fars LP-samling. Det gjør coverne til TWBA, selv om musikken er ganske langt unna Beatles og Stones.

Navnet The Whitest Boy Alive stammer fra en konkurranse med samme navn, holdt av sportskanalen espn2. Kort sagt gikk konkurransen ut på å være mest mulig hvit. I programmet skulle deltakerne konkurrere om å bli solbrent fortest, hoppe kortest, danse stivest osv.

Det siste punktet er noe vi nordmenn har perfeksjonert. En TWBA-konsert i Norge kan derfor fort bli en relativt frustrerende opplevelse. Bandet gjør sitt ytterste for å få publikum til å danse, men det er ikke lett. For de få av oss som ikke klarer å stå stille til suggererende rytmer, som de Øye og hans kompanjonger pøser på med, blir det til tider lett pinlig når resten av publikum står stille som saltstøtter. Det er kanskje derfor bandet ikke spiller så mye i Norge, og nesten utelukkende kommer hit i forbindelse med festivaler.