Hvordan bli presidentkandidat i USA

Hvordan bli presidentkandidat i USA

Tekst: Linda Jensen

USA regnes for å ha det mest kompliserte, kostbare og langvarige presidentvalgsystemet i verden. Nominasjonsvalgene for å velge partienes presidentkandidater foregår over flere måneder gjennom en rekke valg i delstatene og kan som valgprosess sidestilles med flere maratondistanser.

 Presidentvalget i USA holdes hvert fjerde år ved valgdagen den 8.november. I forkant av hvert presidentvalg holdes det en lang og kronglete nominasjonsvalgprosess for å avgjøre hvem som blir presidentkandidater for de to partiene Det demokratiske partiet og Det republikanske partiet. Nominasjonsprosessen i 2016 startet 1. februar i den lille delstaten Iowa, hvor siste valg holdes først 24. mai for Det republikanske parti og 14.juni for Det demokratiske parti. I løpet av juli vil de to partiene ha valgt hver sin presidentkandidat som i løpet av høsten vil konkurrere om den amerikanske befolkningens stemmer i presidentvalget. Siden USA er et såkalt topartisystem vil presidentvalget stå mellom to kandidater, en fra hvert av de to partiene Det demokratiske og Det republikanske parti. Uavhengige presidentkandidater, kandidater som ikke er medlem av de to partiene, kan stille til valg, selv om de reelt sett ikke har noe sjanse mot partikandidatene

 Valg av presidentkandidater gjøres ved indirekte valg på partienes nasjonale partitoppmøter eller det såkalte partikonventet som finner sted etter at nominasjonsvalgene i de 50 delstatene er over. Gjennom vinterens og vårens nominasjonsvalg vil delegater fordeles på de ulike kandidatene, etter hvert som kandidatene vinner de tilgjengelige delegatene ved nominasjonsvalgene i delstatene. Deretter vil delegatene reise til partiets nasjonale toppmøte for å avgi stemme til «sin» kandidat. Den kandidaten som får flest stemmer ved det formelle valget vil bli utpekt til presidentkandidat for partiet. Mens Det republikanske parti velger sin presidentkandidat basert på en velgermodell hvor den kandidat som har vunnet flest delegater, og dermed stemmer, i løpet av nominasjonsvalgene utpekes til presidentkandidat for partiet på partikonventet, opererer det Det demokratiske partiet i tillegg med såkalte superdelegater. Superdelegatene er partimedlemmer som regnes for å ha stjernestatus i partiet, det er kongressrepresentanter, delstatsguvernører, nåværende president og tidligere presidenter, i tillegg til andre partitopper. I dag utgjør superdelegatene 712 delegater eller en femtedel av stemmene på partitoppmøtet. Dette er delegater som er frigjort fra nominasjonsvalgene og som i prinsippet er uavhengige delegater som kan stemme på den kandidaten de ønsker. Siden valgordningen med superdelegater som supplement til delegater ved nominasjonsvalg ble innført i 1988, har superdelegatene vanligvis gitt sin stemme til den kandidaten med flest delegater etter nominasjonsvalgene. Ved såkalt «close race» , en betegnelse som brukes når ingen av kandidatene har fått flertallet av delegater, vil superdelegatene gi sine stemmer til den kandidaten de mener vil har sterkest sjansen til å vinne presidentvalget. Dette var tilfellet i 2008 hvor superdelegatene avgjorde at Barack Obama ble presidentkandidaten til Det demokratiske parti, etter at verken Obama eller Hillary Clinton klarte å oppnå et flertall av delegatene i løpet av nominasjonsvalgene.

I dag utgjør superdelegatene 712 delegater eller en femtedel av stemmene på partitoppmøtet. Dette er delegater som er frigjort fra nominasjonsvalgene og som i prinsippet er uavhengige delegater som kan stemme på den kandidaten de ønsker.

Primærvalg versus caucus

Nominasjonsvalgene kan sies å være en utholdenhetstest hvor kandidatene gjennom flere måneder med intense valgkampanjer konkurrerer om å vinne nok delegater til å sikre seg flertallet av delegatenes stemmer på det avgjørende nasjonale partitoppmøtet til partiene, og dermed muligheten til å stille som presidentkandidat i racet for å bli USAs neste president.

Foto: DonkeyHotey, Flickr: Creative Commons
Foto: DonkeyHotey, Flickr: Creative Commons

Primærvalg som valgmetode brukes av partiene i 40 av de 50 delstatene. I primærvalgene kan velgerne være med på å bestemme hvilke delegater som skal reise til partiets toppmøte og dermed indirekte gi sin stemme til den kandidaten de ønsker skal bli presidentkandidat for partiet. Kandidatene må da appellere til velgerne i delstatene for å vinne delegater og sikre seg stemmer på partitoppmøtet. De fleste delstater avholder nominasjonsvalgene ved lukkede primærvalg, hvor alle partimedlemmene som har registrert sin stemme for partiet har stemmerett. Enkelte delstater holder primærvalg som er halvåpne eller åpne. På halvåpne primærvalg har i tillegg til de registrerte partimedlemmer også tilhengere av partiet stemmerett, mens de åpne primærvalgene er åpne for alle som har registrert seg som velger i valget uavhengig av om de er partimedlemmer, tilhengere av partiet eller såkalte uavhengige velgere uten partitilhørighet.

Enkelte delstater holder primærvalg som er halvåpne eller åpne.

Ofte vil kandidater som ikke er kjente navn i partiet ha bedre sjanse ved åpne primærvalg hvor velgere utenfor partiet kan stemme. I valget i 2008 viste det seg at Barack Obama gjorde det bedre ved åpne primærvalg enn Hillary Clinton som fikk flere delegater ved de lukkete primærvalgene. Barack Obama var «the dark horse», den ukjente senatoren fra Illinois med få års politisk erfaring, som ble valgt som presidentkandidat for Det demokratiske parti over forhåndsfavoritten Hillary Clinton, den berømte politiske ringreven i amerikansk politikk.

Nominasjonsvalg ved caucus-valg innebærer en mer komplisert valgmetode enn primærvalg. Caucus-valg er små lukkede møter hvor et mindre antall registrerte medlemmer av partiet møtes og velger hvilke delegater som skal sendes til delstatskongresser. På delstatskongressene velges så de endelige delegatene til partiets toppmøte. Caucus-møtene finner sted i alt fra gymsaler til lokaler på rådhus, hvor utvelgelsen av delegater enten skjer ved hemmelig stemmeavgivning eller ved at velgere fysisk samler seg rundt den kandidaten de ønsker skal bli partiets neste presidentkandidat. Det demokratiske parti brukte sistnevnte utvelgelsesmetode i 2016 i Iowa caucus. Da klarte Hillary Clinton å samle flest velgere som støttet henne og endte opp med 23 delegater, mens Bernie Sanders fikk 21 delegater.

Småstatenes symboltunge betydning. Iowa og New Hampshire

Iowa og New Hampshire har i flere tiår vært de første delstatene som har holdt nominasjonsvalg. Iowa har siden 1970 tallet startet nominasjonsvalgene med caucus som valgmodell. New Hampshire har vært neste delstat ut og første delstat som holder primærvalg. Begge delstatene regnes som viktige delstater å vinne for kandidatene, ikke fordi det er spesielt mange delegater å hente for kandidatene snarere tvert om er dette småstater å regnes med lav befolkningstall og med svært få delegater å hente for kandidatene sammenlignet med de større delstatene. Antall delegater som fordeles i Iowa utgjør kun 1 prosent av det totale antallet delegater. Å vinne Iowa er først og fremst viktig fordi delstaten er første delstat ut i nominasjonsvalgene. For kandidatene vil seier i Iowa skape momentum som vil kickstarte valgkampanjen både når det kommer til den psykologiske effekten av å vinne første delstat, og når det kommer til den massive mediedekningen som delegatene får i Iowa som første delstat ut i nominasjonsvalgene. Iowa har i tillegg også en symboltung betydning hvor kandidater som har vunnet Iowa-valget ofte gjennom USA sin nominasjonsvalghistorie har endt opp som presidentkandidat. Jimmy Carter sies å ha startet den symbolske betydningen av Iowa-valget da han som ukjent kandidat vant Iowa og sikret seg momentum for videre kamp i nominasjonsvalgene. Jimmy Carter vant både nominasjonsvalgene og presidentvalget og gikk inn i historien som USA sin 39. president i 1977.

Foto: DonkeyHokey, Flickr: creative Commons
Foto: DonkeyHokey, Flickr: creative Commons

Som den andre delstaten ut i nominasjonskampen og som første delstat som holder primærvalgene regnes New Hampshire som en viktig delstat å vinne for kandidatene.  New Hampshire har i tillegg også en symboltung betydning. For Hillary Clinton var seieren i New Hampshire i 2008, etter tapet av Iowa til Barack Obama, regnet for å være avgjørende for at hun fortsatte nominasjonsvalgene. Clinton beskrev sin seier i New Hampshire som et comeback. I nåværende nominasjonsvalg og tidligere valg har flere kandidater trukket seg allerede etter Iowa og New Hampshire. Få kandidater går videre etter tap i disse delstatene. Ofte kunne en allerede etter valgene i Iowa og New Hampshire forutsi resultatene av nominasjonsvalgene med stor sikkerhet, noe som førte til innføringen av den såkalte supertirsdag.

 Supertirsdag

Siden 1988 har en rekke delstater valgt å holde sine nominasjonsvalg samme dag, denne tirsdagen har kommet tidlig i nominasjonsvalgene og har fått navnet supertirsdag. Det som startet som en motreaksjon til Iowas sterke plass i nominasjonsvalgene har blitt til en velkjent og viktig tradisjon i nominasjonsvalgprosessen. I 2016 falt supertirsdag 1. mars hvor hele en fjerdedel av alle delegatene ble fordelt. Historisk har man ofte allerede etter supertirsdags valgresultater fått en god indikasjon på hvem som vil vinne nominasjonsvalgene å bli partienes presidentkandidater. På republikansk side endte supertirsdag i 2012 med at Mitt Romney sikret seg nok delegater til å vinne hele nominasjonsvalget. Dermed hadde resultatene av de resterende nominasjonsvalgene ingen reell påvirkning på det endelige valget av presidentkandidat for Det republikanske parti. Vårens supertirsdag var i motsetning til 2012 lite actionfylt, når man ser bort i fra sirkuset rundt Donald Trump provoserende uttalelser, og ga ingen klare predikasjoner om hvem som vil ende opp med seieren som presidentkandidat for partiene. På republikansk side var det fremdeles tre kandidater med i løpet etter supertirsdag. Donald Trump vant flest delegater med Ted Cruz pustende i nakken. Marco Rubio fikk en del færre delegater men sikret seg nok delegater til å fortsette nominasjonsvalgene. På demokratisk side kom Hillary Clinton seirende ut av supertirsdag, men fikk ikke nok delegater til å slå ut Bernie Sanders som fremdeles var i god mot til å fortsette kampen om å bli Det demokratiske parti sin presidentkandidat.