Hvordan får man ellers gjort noe?

Appstyrt: Det er viktig å være tilgjengelig. Illustrasjon: Martin Asbjørnsen
Appstyrt: Det er viktig å være tilgjengelig. Illustrasjon: Martin Asbjørnsen


Jeg liker øl
. Jeg liker å snakke med andre mennesker. Ofte kombinerer jeg de to aktivitetene for dobbel fornøyelse. Dette med forbehold om at jeg ikke prater med øl i munnen, da den kan renne ut. Denne uken satt jeg og pratet med noen kollegaer som også liker øl. Der kom det frem at en av dem ikke har smarttelefon. Jeg utbrøt «Hva?!» slik at ølen rant ut. Jeg tørket den opp med skjorteermet og begynte så å spørre dette steinaldermennesket hvordan det var mulig. Hvordan får hun nyhetsoppdateringer? Hvordan vet hun når bussen går? Hvordan finner hun svar på ting hun lurer på? Hvordan kommuniserer hun med kjentfolk? Hvordan får hun ting gjort?

Jeg har nemlig en app til alt. Jeg har en app som måler søvnmønsteret mitt, slik at jeg kan sjekke om jeg sov godt når jeg våkner. Hvis jeg sov godt kan jeg ta fatt på dagen med godt mot. Hvis jeg sov dårlig har jeg rett til å være bitter. Jeg har en vekke-app som spiller koselige toner i gradvis økende volum slik at jeg kan våkne behagelig. Jeg spiller litt Subway surf, mens jeg venter på at morgenkaffen skal bli lunken nok til å drikkes. Jeg har en radio-app slik at jeg kan høre morgennytt samtidig som jeg pusser tennene. Lyspæren ved klesskapet mitt gikk for noen måneder siden, så jeg må bruke lommelykt-appen til å finne to sorte sokker av nogenlunde lik lengde. Jeg har en Ruter-app som forteller meg at bussen nettopp gikk. Ruter-appen foreslår en alternativ rute til Blindern, via Hirtshals. Jeg bestemmer meg for å gå til Bislett og finne en trikk. Jeg har en skritttellings-app som uansett behøver litt stimulans. Når jeg ankommer Bislett minner påminnelses-appen min meg på at jeg har glemt å ta med noen papirer som skal leveres inn. Jeg må løpe hjem og hente dem, dernest løpe tilbake til Bislett. Først må jeg skru på Runkeeper-appen slik at løpingen blir logget, hvis ikke telles den ikke. Tilbake i leiligheten slår wifien inn og jeg får en snapchat. En venninne har spist brødskiver med kremost til frokost. Jeg sender en snapchat tilbake av meg selv med stresset ansikt og teksten: «Jeg er sen og stresset». Jeg brukte å være motstander av Snapchat. En dag foreslo en søt jente at dersom jeg hadde Snapchat kunne hun sende meg søte snapchats. Nå har jeg Snapchat.

Tilbake på Bislett går jeg inn på Seven-Eleven og kjøper nytt reisekort. Jeg har selvsagt ruter-billett-appen, men jeg stoler ikke helt på den. Det vibrerer i telefonen igjen, og Aftenposten-appen min kan melde at en person jeg aldri har hørt om har vunnet et løp på en distanse jeg ikke visste fantes. På trikken vibrerer det i telefonen igjen. NRK-, CNN- og TV2-appene forteller at en person jeg aldri har hørt om har vunnet en distanse jeg ikke visste fantes. Jeg spiller litt kabal på kabal-appen min. Den fører seier/tap statistikk, så jeg må konsentrere meg ekstra under vanskelige partier. Når jeg titter opp igjen har vi passert Blindern. Jeg går av på en annen stasjon og tar bena fatt. Heldigvis får jeg mer stimulans på skritteller-appen. Jeg innser at jeg har glemt å skru av RunKeeper-appen. Jeg har fått ny personlig rekord opp Thereses Gate. Jeg minner påminnelses-appen min om å minne meg på at jeg må redigere RunKeeper-appen når jeg kommer hjem. Wifi-en på SV-fakultetet slår inn og mobilen vibrerer i halvannet minutt. Jeg setter meg ned i kantinen og forsøker å få oversikt. Åtte snapchats. Det er tydeligvis frokosttid. Jeg sender et generelt svar med et bilde av kantinen til tre-fire av dem. Øvrige har mer personlig tekst og bilder. De får et mer personlig rettet svar. Etiketten for korrespondanse kan ikke oversees fullstendig. Flyselskapsimulator-appen forteller meg at alle flyene mine står uvirksomme på bakken. Det slår meg at dersom jeg ikke bruker flyselskapsimulator-appen min aktivt er det vel lite vits i ha den. Jeg skynder meg derfor å laste opp flyene og får sendt dem avgårde. Noe annet ville være uøkonomisk. BBC- og DN-appen har fått tak i resultatene fra løpet som gikk tidligere. Det får meg til å tenke på den komedien med han karen fra Jackass som spiller tilbakestående for å kunne vinne i Paralympics. Hva heter han igjen? Heldigvis har jeg IMDB-appen.

Etter noen minutters leting finner jeg svaret. Tilbake til det jeg egentlig holdt på med. En venninne av meg bruker utelukkende Whats-app for å kommunisere. Hun minner meg på noe jeg legger inn i påminnelses-appen. Jeg svarer at selsvagt husket jeg på dette. Jeg har fått en e-mail på Gmail-appen. Mailen er fra Facebook. Jeg er invitert til noe med et langt navn i store bokstaver og med alfakrøll av noen jeg vagt husker hvem er. Jeg minner påminnelses-appen min på å minne meg på å skru av ”notifications på e-mail” funksjonen fra Facebook. Deretter åpner jeg Facebook-appen. Tolv nye notifications. De fleste fra årskull-gruppen til studiet, en av dem fra Samfunnsviter’n-gruppen. Jeg overser alle. Man har ikke tid til alt. Mobilen vibrerer igjen. Åtte snapchatsvar. Jeg sender et nytt svar på syv av dem.

Instagram føler seg utenfor og forteller at noen har «liket» et bilde jeg la ut for ei uke siden. Flere frokostbilder. En kamerat har vært ute og løpt, som han gjør hver dag. Han trener visstnok til et løp jeg aldri har hørt om. Takket være Instagram kan jeg følge utviklingen. Snart dukker han vel opp på Aftenposten-, DN-, CNN-, BBC-, NRK- eller TV2-appen. Jeg brukte å ha VG-appen, men den sa sjeldent noe annet enn de øvrige. Det piper i Facebookmessenger-appen. Det er redaktøren i Samfunnsviter’n. «Har jeg glemt at det var møte idag? Det var informert på Facebook-gruppen og via tekstmelding.» Tekstmelding! Så langt har jeg ikke kommet enda. Jeg svarer at selvsagt har jeg ikke glemt det, men jeg er desverre ikke på skolen i dag, grunnet sykdom (Red.anm. Dette anbefales ikke.). På tide å komme seg hjem før noen ser meg. Ruter-appen foreslår en rute som involverer å bytte transport fire ganger. Jeg går til trikken istedenfor. Mer kabal. En dame kommer bort for å undersøke om jeg har billett. Jeg forteller henne at det hadde jeg hatt om det var en betalingsmulighet ved Blindern stasjonen. Hun foreslår at jeg bruker Ruter-billett-appen neste gang og skriver ut en bot. Jeg minner påminnelses-appen min om å minne meg på å skrive en klage.

Jeg ser at påminnelses-appen min har forsøkt å minne meg på møtet i Samfunnsviter’n. Det slår meg at det var derfor jeg dro til Blindern på en mandag morgen. Vel hjemme igjen går mobilen av hengslende. Wifi. En rekke notifications detter inn. Fire av dem er snapchats. I et svakt øyeblikk vurderer jeg om det er verdt å ha denne appen. Tre av bildene har bilder av middagsmat. Én av dem inneholder litt hud. Lett verdt det. Jeg sender avgårde noen fly i flyselskapsimulator-appen og får akkurat tid til å legge mobilen i lommen før det plutselig slår meg at det var noe jeg måtte huske på. Jeg leter frem påminnelses-appen. Ved siden av den ligger Vine-appen. Den har aldri vært brukt. Hva er det til egentlig? Jeg åpner den og ser at den krever en oppdatering. Setter igang oppdateringen og putter mobilen i lommen. Alle middagsbildene har gjort meg sulten. Jeg åpner Rema 1000-appen for et middagstips. Jeg har ingen av ingrediensene. Setter på nudler. Whats-app spør meg om jeg har glemt det vi snakket om tidligere? Jeg svarer at jeg sitter med det nå. Åpner noterings-appen og gjør noen notater så jeg ikke må starte helt fra skrætsj. Nudlene koker over. Får en snapchat av ei venninne som ønsker god natt. Jeg er ganske sliten selv også. På tide å legge seg. Jeg setter på alarm-appen og tilpasser søvnmønster-appen. Det piper i telefonen igjen så jeg skrur av lyden. Var det ikke noe jeg skulle huske på? Jeg snur meg rundt og tenker at hvis jeg ikke husker på det kan ikke være så farlig – man har ikke tid til alt.

Tilbake til øl med kollegaer. Hun forklarer at hun selvsagt har mobiltelefon, som både kan sende sms og gjøre taleanrop. Nyheter får hun gjennom aviser, radio, tv og internett. I tillegg har hun visstnok memorert når bussen til jobben er ved holdeplassen. Hun kan fortelle at hun står opp om morgenen, drar til skole eller jobb og hjem igjen. Avslutningsvis tar hun seg av både spising og soving på egenhånd. Jeg er lamslått. Mer øl utenfor munnen. Det slår meg at jeg ikke har noen øl-app. Jeg lager en påminnelse i påminnelses-appen.

 

Av Alexander Eriksen