Hvorfor lese utopier?

Hvorfor lese utopier?

Tekst: Werner Christie Mathisen 

 Werner Christie Mathisen er utopiforsker og førsteamanuensis emeritus ved Institutt for statsvitenskap. Han har tidligere forelest i emnet politiske utopier ved UiO, men for tiden jobber han først og fremst med å forske, skrive og formidle om utopier. Til denne utgaven av Samfunnsviter’n retter Mathisen fokuset på nytteverdien av utopisk tenkning og hvorfor vi bør lese utopier.

Å karakterisere noe som «utopisk» eller «en utopi» er en velbrukt og slagkraftig måte å stenge det ute fra politiske debatter på. En rask googling gir mange eksempler på at disse ordene stempler ideer, målsettinger og planer som urealistiske, ugjennomførlige eller naive. Til tross for at utopier og utopisk tenkning blir møtt med inngrodd skepsis, til dels også fiendtlighet, i mange politiske og akademiske miljøer, er ikke utopien død. Den lever trassig videre i forskjellige former og sjangre. Tidligere generasjoners utopiske håp og ideer kan dessuten fortsatt ha noe å tilføre de som i dag har muligheten til – og ansvaret for – å forandre verden til det bedre.

En utopi er en beskrivelse av et godt samfunn, eller den form for samfunn et individ eller en gruppe lengter etter, eller forsøker å virkeliggjøre. Den mest kjente og tradisjonsrike utopiformen er den litterære: En roman som gir en detaljert og konkret beskrivelse av et tenkt samfunn, med vekt på hvordan menneskenes hverdagsliv er blitt forandret til det bedre. Samtidig blir leseren forklart hvordan dette samfunnet er organisert, og det gjøres rede for de sosiale mekanismer og strukturer som gir det gode samfunnet dets egenart. Utopien som litterær sjanger ble etablert med Thomas Mores Utopia i 1516. Både den og de fleste kjente utopiene legger stor vekt på å bekjempe ulikhet og urettferdighet og å fremelske samarbeid og fellesskap.

Utopisk fantasi

I de litterære utopier kan den utopiske fantasi utfolde seg friest, for ikke å si mest hemningsløst. Ubundet av krav til realiserbarhet innen de rådende politiske rammer og prosedyrer kan vidtrekkende samfunnsendringer skisseres. Samtidig kan man heve seg over tradisjonelle vitenskapelige krav til empirisk dokumentasjon og referanser til etablert teori. Man kan tillate seg å være spekulativ, leken og nettopp fantasifull. Man kan vri og vende på rådende realiteter og konvensjoner i økonomi og politikk, hverdagsliv og kultur. Det er mer liv og lidenskap i en god litterær utopi enn mange årganger av velrennomerte statsvitenskapelige og sosiologiske tidsskrifter. Den kan dessuten nå fram til flere enn lærde samfunnsvitere, og sette i gang politiske refleksjoner ogdiskusjoner også utenfor akademia.

Foto: Ashley Knedler, unsplash
Foto: Ashley Knedler, unsplash

Den utopiske utfoldelsen av fabulerende fantasi kan nok lede noen, både forfattere og lesere, til urealistiske, ufruktbare eller uansvarlige drømmer om hvor annerledes alt kan og bør bli. Ambisiøse og utålmodige forsøk på å realisere tekstenes vakre visjoner til virkelighetens harde verden kan utvilsomt føre til store skuffelser, og motstand mot de storslåtte planene kan bli møtt med udemokratiske metoder i framskrittets navn. Liberale utopikritikere viser stadig til dette. Men er utopisk overmot og utålmodighet noe stort problem i dagens Norge (og land vi gjerne sammenligner oss med)? Det er vel snarere frykt og lengsel tilbake til noe som oppfattes som trygt og tradisjonelt, enn dristige tanker om noe nytt, som truer vårt demokrati.

Utopier og pluralisme

Utopikritikerne har rett i at ingen utopi kan gi oss ferdige oppskrifter på, eller detaljerte kart over, det perfekte samfunn. De bør ikke leses med forventninger om å finne dette. Hevder noen å ha de eneste riktige svarene på hvordan framtidens samfunn bør se ut, undergraver de politikken som et sted der vi kan formulere og diskutere visjoner om det gode samfunn og betingelsene for å realisere dette. Heldigvis har de færrest nyere utopier slike ambisjoner. Fra William Morris’ sosialistiske, grønne og estetiske utopi News from Nowhere (1891) og framover er utopisjangeren preget av atskillig pluralisme, selvrefleksjon og åpenhet. Poenget er å peke på at det vi daglig tar for gitt av samfunnsmessige realiteter i politikk, økonomi, utdanning og familieliv, kunne vært organisert på andre måter. Dermed blir det mulig å drømme om og meningsfylt å diskutere alternative måter å organisere samfunnet på.

Utopiene skaper distanse til og undring overfor det selvfølgelige og nødvendige. De kan peke på dilemmaer og konflikter også i beskrivelsen av et fiktivt bedre samfunn. De oppfordrer og oppmuntrer oss til å ønske oss og arbeide for noe annet og bedre enn mer av det samme. De vil gi oss noe annet å strebe etter enn kontinuerlig økonomisk vekst og økt forbruk. Utopiene bør leses for å sette oss i stand til å tenke mer fantasifullt, dristig, systematisk og kritisk gjennom hva vi mener med «det gode liv» og «det gode samfunn». En slik lesning kan bidra til å fornye og vitalisere politikken. Utopiene utvider rammene for hva vi kan drømme om, håpe på og prøve å forandre gjennom politisk arbeid. De fungerer som motgift til Margaret Thatchers slagord «There is no alternative». En utbredt oppfatning av at vi ikke har noen levedyktige alternativer til deregulering og markedsstyring blir lett en selvoppfyllende profeti.

Utopiene utvider rammene for hva vi kan drømme om, håpe på og prøve å forandre gjennom politisk arbeid. De fungerer som motgift til Margaret Thatchers slagord ’There is no alternative’.

Utopier og miljøpolitikk

Miljøpolitiske debatter handler ofte om avgifter som skal få det til å lønne seg å handle miljøvennlig. Miljøstiftelsene og andre teknologioptimister satser på at nye teknologier skal løse problemene. Grønne utopier representerer en motvekt til en slik innsnevring, de kan bidra til å utvide repertoaret av strategier og virkemidler. Et godt eksempel på dette er Ernest Callenbachs Ecotopia (1975), oversatt til en rekke språk og solgt i mer enn 650.000 eksemplarer. Callenbach beskriver et samfunn i balanse med naturen, der befolkningen foretrekker å arbeide lite framfor å forbruke mye. Folk har tid til seg selv og hverandre, de har et mer intenst forhold både til sin egen natur (ikke minst seksualiteten) og til naturen rundt dem enn det romanens forteller har erfart fra sin samtids USA. De foretrekker å lage ting selv heller enn å være forbrukere, og er «glade amatører» i stedet for snevre spesialister i utdanning og yrkesliv. De har brutt med den sterke prestasjons-  og konkurransekulturen, og innført 20-timers arbeidsuke.

Mye av det Callenbach beskriver virker tiltalende og inspirerende, ikke minst for lesere som lengter etter et roligere liv, en tilværelse mindre preget av krav om produktivitet og effektivitet. Bøker som Ecotopia kan bidra til å politisere denne lengselen, som for lengst er oppdaget av livsstilsskribenter og terapeuter. Slike utopier kan politisere det personlige, og gjøre det politiske mer personlig relevant. De kan stimulere diskusjoner om hvordan alternative former for samfunnsmessig organisering kunne gi oss bedre muligheter til å realisere det gode liv. De kan gi «det grønne skiftet» en videre og dypere betydning, og friste oss med heftigere drømmer og mer spennende visjoner enn flere elbiler. Grønne utopier gir oss forestillinger om at en miljøvennlig livsstil ikke primært dreier seg om forsakelse, men om å dyrke andre gleder og nytelser enn f.eks. shoppingturer til New York.

Foto: Reymark Franke, unsplash
Foto: Reymark Franke, unsplash

Poenget mitt er ikke å protestere mot avgifter på miljøskadelig forbruk, men at et miljøvennlig forbruk ikke primært bør motiveres av at det skal lønne seg. Hva om mange velger klimaskadelige transportmidler og forbruksvarer selv om det koster mye, fordi de har råd til det og synes de fortjener det? Utvikling av mer klimavennlige teknologier må utvilsomt utgjøre et viktig element i en strategi for en grønn omlegging av produksjon og forbruk. Det er imidlertid risikabelt å satse på at nye teknologiske gjennombrudd – eller «månelandinger» –  skal redde våre etterkommere og vår klode. Hva om de nye teknologiene ikke kommer tidsnok, eller viser seg å ha uforutsette og lite miljøvennlige konsekvenser? For å snu en kurs som peker mot dramatiske klimaendringer, må vi tenke videre og dypere! Også grønne utopister er opptatt av teknologi, men legger vekt på at teknologiutviklingen er demokratisk forankret, og at utviklingen og bruken av nye teknologier foregår som del av mer omfattende samfunnsmessige og kulturelle endringsprosesser.

Borgerlønn som utopi?

I flere utopiske romaner (bl.a. Ecotopia) utgjør en form for borgerlønn et sentralt element i beskrivelsen av det gode samfunn. Politikere og samfunnsforskere med variert bakgrunn har begynt å engasjere seg for denne ideen. Borgerlønn kan defineres (Askeland og Waage, 2014, s. 5) som «en inntekt som gis ubetinget til alle på individuell basis, uten behovsprøving eller krav om arbeide». Er man villig til å avfinne seg med et moderat forbruk, kan man dermed leve ut sin personlige versjon av det gode liv uten å måtte selge sin arbeidskraft. Borgerlønn gjør det mulig å leve og arbeide på tvers av det omgivelsene forventer eller markedet krever. Den kan derfor bidra til et samfunn med mer frihet og mangfold, med bedre plass for livsløp som avviker fra forventninger om strømlinjeformede karrierer og krav om kontinuerlige kampanjer for å selge seg selv. Borgerlønn som frigjøring fra lønnsarbeid kan gi flere brennende hjerter anledning til å bli aktivister og organisasjonsarbeidere på heltid. Interesser og saker uten store økonomiske muskler eller pengesterke støttespillere kan dermed styrkes. Borgerlønn kan bidra til en utvidelse og vitalisering av demokratiet ved å gi flere – med ulike erfaringer, kunnskaper og synspunkter – gode muligheter til å gjøre seg gjeldende i politiske debatter og beslutningsprosesser.

Utopilesning som læreprosess

De litterære utopiene representerer fortsatt, 500 år etter sjangerens fødsel, et fruktbart felt for intellektuelle eksperimenter. De gir oss som lesere innblikk i forfatternes forskjellige versjoner av det gode liv og det gode samfunn. Vi kan bruke våre reaksjoner som lesere til å klargjøre, konkretisere eller revidere våre egne drømmer om en bedre tilværelse og vår forståelse av hva slags samfunnsmessige løsninger som kan tenkes å realisere dem. Også negative reaksjoner kan bidra til politiske læringsprosesser. Synes vi en grønn eller feministisk utopi har for mye preg av harmoni og prektighet, kan det være en berettiget og interessant reaksjon. Vi vil da skjønne (i likhet med mange av de siste tiårs utopiforfattere, som f.eks. Kim Stanley Robinson) at det må være rom for konflikter og utskeielser også i det gode samfunn. Samfunnsvitere og humanister fra flere fag vil kunne komme med berettigede motforestillinger mot mange utopiers vektlegging av uformell sosial kontroll som alternativ til statlig styring og lovregulering.

Utopier kan både inspirere oss til å arbeide for den type samfunn vi ønsker, og provosere oss til å yte motstand mot politiske visjoner vi finner forkastelige.

Utopier kan både inspirere oss til å arbeide for den type samfunn vi ønsker, og provosere oss til å yte motstand mot politiske visjoner vi finner forkastelige. Det kan betraktes som en risikoreduserende strategi å eksperimentere med dristige visjoner og radikale ideer i litteraturens verden før de eventuelt – i større eller mindre grad – forsøkes overført til politikkens harde realiteter.

 

 

 

Askeland, Anja og Peter Normann Waage: (2014) Borgerlønn, utgitt av Borgerlønn BIEN finnes her: borgerlonn.no/files/Borgerlønnpamflett_trykk.pdf.

Jeg har selv skrevet om borgerlønn her: https://radikalportal.no/2015/07/21/borgerlonn-en-befriende-utopi/.

Her finner du min utopidefinisjon og noen relevante litteraturreferanser: https://snl.no/utopi.