Hyklerkoret

Hyklerkoret

Alle som en er vi miljøhyklere. Skal vi gjøre noe med klimaendringene blir vi nødt til å innse det.  

Tekst: Johannes R. Volden
Illustrasjon: Victoria Haallmann Hamre

«Verden går til helvete», skriver Johan B. Mjønes i en kronikk i NRK 13.10.2018, «På grunn av mine venner». Mjønes’ venner bruker handlenett og drikker biodynamisk vin, men flyr på helgetur til New York. Mjønes’ venner «later som om de bryr seg, men gir faen, alle som en». Mjønes’ venner er som meg og deg og folk flest: Miljøhyklere. 

Hyklerbegrepet, ifølge Store Norske Leksikon, brukes «om person[er] som gir sterkt uttrykk for strenge moralregler, men selv handler umoralsk i det skjulte». Gir man uttrykk for å være opptatt av klima overfor andre, men likevel bidrar til å forverre det gjennom egne handlinger – da er man på sett og vis miljøhykler.  

Miljøhykleri er et problem i en verden som sakker akterut raskere enn vi tidligere har ventet: Den siste klimarapporten fra FNs klimapanel (IPCC) er virkelig dyster lesning. Klimaendringene hører ikke en fiktiv fremtid til – vi står i stormen her, nå, overalt, men uten etterpåklokskapen til å ta det inn over oss.  

Mye prat, lite handling 

Forskningsdata vitner om at folk flest har dårlig selvinnsikt når det kommer til egen atferd knyttet til miljø og forbruk. Vi går rundt med hver vår personlige moralisme – vi er raske til å fordømme andres handlinger, som oppfattes som enkeltstående og selvmotiverte, mens vi forsvarer egen atferd på grunnlag av sammensatte intensjoner, hensikter og formål.  

For å forstå vår rolle i klimaendringene må vi bære tyngden av vårt eget hykleri 

Når atferd ikke står i stil med bakenforliggende tanker, verdier eller intensjoner oppstår det en kognitiv dissonans – en intern konflikt mellom kunnskap eller verdier på den ene siden, og atferd eller handlinger på den andre. Når vi blir gjort bevisst på egen dissonant atferd oppleves dette fort som ubehagelig. Problemet oppstår når vi så velger å iverksette forsvarsmekanismer istedenfor å faktisk endre atferd. Heller enn å gå til roten av problemet, pønsker vi ut unnskyldninger og bortforklaringer slik at vi kan fortsette i samme tralten uten å bøte på samvittighet eller status. Ved å hvitvaske egen mangel på (miljø)moral oppleves dissonansen som redusert, mens den i realiteten forsterkes.  

Mennesket er et grunnleggende egosentrisk vesen, i den forstand at vi som regel setter oss selv og de vi står nær først. Dette kommer tydelig frem i klimakampen: Vi makter ikke å stimulere til mer bærekraftig atferd fordi (1) vi opplever direkte glede av de miljøfiendtlige handlingene våre, mens (2) miljøskadene som forårsakes indirekte gjennom disse forblir abstrakte og diffuse, slik at vi lett kan unnskylde dem. Dermed er det lett å være miljøforkjemper på overflaten. Men denne fasaden brytes raskt opp i det man må ta vanskelige – eller kjedelige – valg i hverdagen. Miljøbevissthet kommer gjerne til uttrykk gjennom ord og tanker, uten handling.  

Det fjerne og det nære  

Selv om mennesket er et sosialt vesen, sliter vi med å forholde oss til det som oppleves som fjernt for oss. Det som foregår langt borte er blitt stadig mer relevant for oss ettersom moderne teknologi har gjort det mulig relatere til en slik skala. Likevel er det naturlig at vi rent praktisk bryr oss mest om våre næreste – de vi identifiserer oss med, der vi lever, her og nå. Vestlige forbrukere kan forstå at klimaendringer oppleves annerledes av folk i andre deler av verden, men ettersom vi ikke kjenner konsekvensene på kroppen selv er det lett å forbli likegyldig.  

Vi lever etter en nærhetsetikk – de etiske valgene vi tar informeres av forholdet vårt til tid, rom og relasjoner. Vår egen nærhet til konsekvensene av valgene våre står sentralt for atferden vår. Ettersom nærhet alltid vil være subjektivt mister vi fort evnen til å bedømme atferd fra et objektivt ståsted. Miljøfilosof Arne Johan Vetlesen argumenterer for at å fly, for eksempel, er objektivt galt fordi vi vet at å fly er en miljøversting. Å fly blir da et objektivt onde som ikke kan mildnes via kompensasjon eller dårlig samvittighet. Likevel vil ikke et slikt resonnement føles riktig for folk flest; nettopp fordi vi ikke oppfatter konsekvensene av flyvningen, som tåkelegges av tiden og rommets barrierer.    

Det er blitt viktigere å fremstå som miljøvennlig enn å faktisk være det 

Skal vi bekjempe klimaendringene må vi gjøre det fjerne og diffuse nært og konkret. Den siste tiden har det vært stort folkelig engasjement rundt plasforsøpling. Ingen forskningsrapport har alene klart å skape dette engasjementet: Bilder og mediedekning av hval, fugl og fisk strandet med mager fulle av plast har vekket følelser hos folk. Plutselig er plastproblemet blitt mer virkelighetsnært. Forskjellen mellom det fjerne og det nære er sjelden mer enn en mental konstruksjon. Skal vi lykkes i klimakampen må vi derfor lære å forstå våre egne bias – hvordan valgene våre på subjektivt plan blir påvirket av denne nærhetsetikken. 

Tro og håp flytter ikke fjell  

Nettopp fordi vi bygger atferden vår på det som er nært, og fordi vi er egoistiske vesener, blir det gjerne viktigere for oss å føle at vi har gjort noe for å bedre miljøet enn å faktisk ha gjort det. Vi liker å gjøre tiltak som ikke medfører kompromiss i noen stor grad – for eksempel er det lettere å kutte ned på kjøtt («grønnsaker er jo også godt!») eller å kjøre elbil («da slipper jeg jo å betale bompenger!») enn å kutte flyreiser («men jeg vil jo på langhelg til New York!»). Vi godtar ikke at vi må ofre egne goder i miljøets navn.  

Derfor mener enkelte at den beste måten å skape atferdsendringer på er å åpne for valgmuligheter som gagner både miljø og forbruker eller aktør. Per Espen Stoknes, for eksempel, argumenterer for en optimistisk innstilling til klimaendringer hvor vi ser etter muligheter og løsninger heller enn hindre og utfordringer. Gjennom grønn vekst og et grønt skifte kan vi skape et bærekraftig framtidssamfunn, mener han. Vi trenger ikke å endre livsstil per se – vi kan fremstille miljøvennlig kjøtt i laboratorier og utvikle miljøvennlige, elektriske fly. Men holder dette?  

«Det kunne vært verre», skriver Andres Slettholm i en kommentar i Aftenposten 12.10.2018. Han òg mener at vi trenger mer miljøoptimisme; vi må «heve hodet, jobbe videre og sette pris på de gode stundene livet fører med seg (…) vi [ender] kanskje på to graders oppvarming i 2100. Kanskje blir det tre. Begge deler er ille. Men det kunne vært verre. Det kunne vært fem». Et slikt resonnement er imidlertid lite produktivt – alt kunne alltids vært verre; det er vår streben etter å gjøre ting bedre som skaper progressiv fremgang i samfunnet. Det er lett å være miljøoptimist – å si at «det kunne vært verre» med glimt i øyet – når man sitter på sin høye hest i verdens rikeste land, både geografisk og metaforisk milevis unna klimaendringenes verste herjinger.  

Vi overser ringvirkningene 

Det grunnleggende problemet er at vi ikke forstår vår egen atferd godt nok. Vi ender fort opp med å tolke oss selv – individuelt og kollektivt – gjennom de utelukkende positive eller negative handlingene vi gjør. Men sannheten er aldri tegnet i svart-hvitt, og vi kan ikke tenke oss til et sunnere klima. 

Slettholm har rett i at vi ikke må tape av syne «alle små steg som faktisk dytter verden bitte litt i riktig retning». Men vi må heller ikke tape av syne alle de små stegene som dytter verden i bitte litt feil retning. Folk flest har lav terskel for å føle at man har gjort noe. Forskningen antyder faktisk at de som er mest miljøbevisste også har de høyeste karbonavtrykkene, nettopp fordi en typisk middelklasselivsstil medfører høye utslipp.  

I Aftenposten 01.03.2018 spurte Magnus Helgerud derfor: «Kanskje [det er] bedre å være en klimaskeptiker som blir hjemme, enn en miljøhykler som flyr mye?» For når man flyr mye, da nytter det ikke med handlenett og kjøttfri mandag. For hvert gode valg er veien kort til å legitimere et stadig dårligere valg, som «belønning». Helgerud skriver: «vi reparerer med den høyre hånden det vi nettopp har ødelagt med den venstre (…). I det ene øyeblikket bekymrer vi oss for miljøet, i det neste booker vi oss et par flybilletter». Blindhet overfor egen atferd skaper på denne måten en slags selektiv moral – vi håndplukker hvilke praksiser vi bedømmer og hvilke vi lar være i fred. 

Det første steget mot å løse et problem er å innrømme at det finnes et problem – og at man selv er en del av det

Forskning viser nemlig at et positivt tiltak ett sted gjerne fører til en tilsvarende negativ konsekvens et annet sted. Slike ringvirkninger i atferd – såkalte rebound effects – gjør at atferdsendringer som i utgangspunktet er positive fort kan ha (a) mindre effekt, (b) ingen effekt, eller (c) motvirkende effekt sett i sammenheng med ens øvrige atferd. Kutter man ut kjøtt, flyr man gjerne mer. Flyr man mindre, bruker man gjerne sparte penger på flere ting. Kjøper man færre ting, reiser man gjerne mer. Også videre. Det er problematisk dersom små atferdsendringer får folk til å føle at de utgjør en forskjell, og dermed fungerer som incentiv for dem til å fortsette å ellers leve «som normalt» uten å føle seg ansvarliggjort.  

Fra hykleri til selverkjennelse  

Vi er nødt til å rette pekefingeren mot oss selv før vi retter den mot andre. Til syvende og sist er vi alle – de fleste av oss, iallfall – miljøhyklere. Vi må lære oss å forstå konsekvensene av egne handlinger, i den totale forstand – godta at vi ikke er perfekte, men likevel gjøre vårt beste. Vi må være ærlige og åpne. For å forstå vår rolle i klimaendringene må vi bære tyngden av vårt eget hykleri, for vi kommer ikke utenom det. Vi må finne pragmatiske løsninger som tar dette hykleriet til betraktning. Først da kan vi dreie det moralske kompasset vårt mot nye holdninger – og forhåpentligvis ny atferd.   

Ved å danne bilder av oss selv som miljøengasjerte, gode mennesker mister vi sakte men sikkert evnen til å se forbi det hele og gjenkjenne eget miljøhykleri. Det er blitt viktigere å fremstå som miljøvennlig enn å faktisk være det. I miljøets hyklerkor synger alle over hverandre, så ingen kan høre hvem som synger høyt og hvem som synger lavt, hvem som synger rent og hvem som synger falskt.  

Du og jeg er begge en del av problemet, enten vi vil innse det eller ikke. Som Johan B. Mjønes’ avslutter sin kronikk: «Det går til helvete. På grunn av mine venner. Og meg». For, som vi alle vet, det første steget mot å løse et problem er å innrømme at det finnes et problem – og at man selv er en del av det. Om vi skal unngå at verden «går til helvete» bør vi kanskje klappe hverandre litt mindre på skuldrene, og tåle noen flere spark bak.