I dovregubbens hall

I dovregubbens hall

Det er mars i Skippergata 14. Jeg befinner meg hos stiftelsen Erlik, i håp om å få innblikk i en gatemagasinselgers tanker om livets sol- og skyggesider.

 

Illustrasjon: Jo Henriksen
Illustrasjon: Jo Henriksen

Er lik nytelse

Uken før fikk jeg klarsignal fra en miljøarbeider i stiftelsen – det er bare å ta en tur, ha tid og tålmodighet, drikke kaffe, komme i snakk med folk. Salgslokalet er nyoppusset, en vegg dekkes av et kart over hovedstaden. Jeg tester kaffemaskinen, spiser ballerinakjeks. Etter en stund henvender jeg meg til to menn, forklarer hvem jeg er, spør om de har tid til å svare på noen spørsmål, «temaet er nytelse». En av dem svarer at han er for sliten, den andre lurer på hva jeg mener med det:

 

«Sjokolade liksom, eller rus?» Det definerer du selv, svarer jeg. Han tenker seg om, men lar seg ikke overbevise.

 

«Om du ombestemmer deg, sitter jeg her.»

 

Noen få minutter senere har han gjort akkurat det:

«Jeg kan godt være med på et intervju», sier han. Med et forbehold: «så lenge jeg slipper å bli tatt bilde av.»

 

Fargespekter

Dovre, som han heter, slår seg ned ved bordet. Neste gang han fyller år runder han førti. Jeg går rett på sak, spør hva nytelse er for han. Det viser seg at det verken er sjokolade eller rus, som han foreslo noen minutter før, men en god følelse.

 

Hva gir deg en god følelse? 

Mannen Dovre snakket med tidligere overhører spørsmålet.

«Det å komme inn døra her, og si hei», skyter han inn, før Dovre rekker å svare. Dovre smiler, sier seg enig, før han vender seg tilbake til meg.

 

– Jeg er glad i å le. Det gir meg en fantastisk følelse. Å le, det er det beste jeg vet.

 

Han forteller videre at morsomme filmer, som Mr. Bean, får han til å trekke på smilebåndet. Så stopper han opp, flirer litt, «…og joint-misbruket.»

 

Humor og glede er ønsket for hverdagen. Mest mulig av det. Og så er han opptatt av å være frisk og opplagt. Samsvarer hverdagene med dette? 

 

Han drar litt på det før han svarer:

– Hverdager er fargerike. Det er ikke alt som er bra, det er jo ikke det. Men så lenge man er frisk, kommer seg ut, står på beina i det hele tatt.

 

Det er viktig for alle, det. 

– Det er det! Jeg stod og solgte blader på lørdag. Da kom det sengeliggende pasienter trillende inn på kjøpesenteret. Sikkert folk som har ligget i den senga hele tiden. Da blir ens egne problemer små.

 

Store barn, små gleder

Dovre er bevisst. Bevisst på svarene han gir. Bevisst på hva som betyr noe.

 

Har du alltid satt pris på de samme tingene, eller har det endret seg over tid?

– Det er noen ting som har endret seg med alderen, men jeg er fortsatt like glad i smågodt. Det er en fordel med å bli voksen, da – man kan kjøpe så mye godteri man vil. Konge!

 

Han ler, før han fortsetter. Noe mer alvorspreget, denne gangen.

 

– Om det er andre ting som har endret seg? Jeg husker ganske godt hvordan det var å være i starten av tjueårene. Det var en sånn «flow» hele tiden. Ting kan fort gå gærent, da. Selv om man har en «good-feeling.»

 

Var du bekymret for framtiden da du var tjue?

– Ja, jeg var samfunnsinteressert. Men for min egen framtid? Nei, jeg tror ikke det.

 

Jeg spør om det er noe han vet nå, som han skulle ønske han hadde visst da han var yngre.

– Hvor mye yngre?

Fem år? Ti år? Tenkepause følger.

– Jeg tror folk som tjener masse penger egentlig er lykkelige. Jeg tror de har det flott.

 

Tror du ikke det kan gi en falsk lykkefølelse? 

– Det er ikke et problemfritt liv, det er jo ikke det, men man har mange fordeler. Litt flåsete, så er det svaret. Den største lykken er selvfølgelig gratis. Det er kjærlighet, å være frisk, barn, oppleve ting.

 

Han stopper opp, og sier spøkefullt:

– Nå må ikke headline bli: «han tenker mest på penger.»

 

Nei, så hva gjør deg lykkelig?

– Lykkelig, som at jeg ser positivt på alt? Å se at verden går framover. Å se at vanskelige ting blir bedre. Hvis for eksempel Nord-Korea hadde blitt en bra plass å bo, hadde det gjort meg utrolig lykkelig. Sånne ting som det.

 

Retrospekt, redsel og religion

Dovre konkluderer med at han synes det er positivt å bli eldre. Alderen skaper visstnok grunnlag for å se ting i perspektiv, og jeg lurer på om han er flink til å gripe øyeblikkene.

– Nei, jeg vet ikke om jeg er så flink til å gripe øyeblikket. Det var jeg kanskje bedre på før. Det tror jeg man er bedre på som ung. Du ser jo barn, hvis du er ute i slalåmbakken. Barn, de står rett ned, «yes, yes, yes!» For en herlig følelse, da, ikke sant?

 

Tror du vi er for opptatt av de faste rammene?

– Nesten alle mennesker er redde for rammene. Det er nesten ingen som kler seg nakne og går rundt, for eksempel. Det er mange sånne rammer – kleskoder, hvilken type musikk man liker. Kanskje man egentlig liker Villy Manilly eller noe sånt, men det tør man ikke å si, for det er så flaut. Folk er redde for ting, redde for å være annerledes.

 

Hva er du redd for? 

– Det er sikkert mange ting. Jeg er redd for å bli påkjørt, eller å bli sjuk. Jeg har sprøyteskrekk. Religion er jeg litt redd for.

 

Hvorfor?

– Hvis et menneske tror på en ting, kan det tenne en trosild i en masse folk. De samler seg i en gruppe og tror på det samme hele gjengen. På et eller annet udokumentert, som de føler er bare positivt. Slike lukkede samfunn blir fort dømmende ovenfor andre som ikke tror det samme. Ta kristendom, for eksempel. Enten er du kristen, eller så havner du i helvete. Den er kynisk, ass. Du kan ikke si det til barna dine. Da blir de skada i huet.

 

Salt & pepper – «a little sprinkle goes a long way.»

For Dovre er rammene noe rundere i kantene, men fortsatt tilstede. De vanlige tingene, som å ha en jobb, er viktig for ham også.

 

– Jeg sliter med åtte til fire-samfunnet. Jeg er sosialklient, så for meg går dagene litt i en smørje. Det er viktig å komme seg ut og få gjort et eller annet. I hvert fall ha et tilbud om å gjøre ett eller annet som er positivt. Hvis en tjener penger på det, er det kult. Jeg er mye hjemme. Det er ikke hver dag jeg føler for å gå ut, men hvis jeg går ut, så går jeg hit, hit på =Oslo. Leser litt, prater med masse folk her. Så velger jeg å dra ut for å selge et blad, eller dra hjem igjen.

 

=Oslo sine lokaler i Skippergata er et naturlig samlingspunkt. Dessuten gir det den økonomiske tryggheten Dovre trenger. Når han er blakk, kan han gå ut og selge blader.

– Jeg kan låne to blader her, så kan jeg selge de, forklarer han.

Dessuten pleier han å være med å skrive for =Oslo selv. Det viser seg at skrivingen betyr mye; det har det gjort siden han lærte det. Han pleier å få åpningsdiktene i bladet.

 

Hva skriver du om?

– Jeg tenker mye på de som kjøper bladet når jeg skriver. Jeg synes det er viktig at ting har litt salt og pepper. At det er både positivt og negativt, men mest positivt, så det blir litt oppbyggende likevel.

 

Det sies at de som skriver godt og mye leser enda mer, og jeg spør om han gjør det.

– Jeg leser mye i perioder. Jeg gjør alt i perioder. Favorittbøkene er en serie av Jean Auel. Hun har skrevet en serie som heter Jordens barn. En fantastisk serie som handler om istida og åssen folk levde den gangen. Åssen de lærte ting, åssen de kom seg fram her i verden. Helt utrolig innsiktsfullt og kunnskapsrikt.

 

Po-tay-toe, po-tah-toe 

Mens vi har pratet om livets sol- og skyggesider, latter og litteratur, har flere kommet og gått. Kaffekoppen er tom, listen med spørsmål lider omtrent samme skjebne. En aldri så liten kvalitativ studie er snart gjennomført, men om resultatet kan brukes til generalisering, er heller usikkert. Det spiller for så vidt ingen rolle – generalisering er det altfor mye av, uansett. Innblikket jeg håpet på, det har jeg fått. Gatemagasinselgeren har satt ting i perspektiv.

Rus er ikke lik nytelse. I hvert fall ikke for Dovre.

 

Et siste spørsmål gjenstår. Et spørsmål enhver samfunnsinteressert stiller seg selv en gang i blant, men som man kanskje burde blitt flinkere til å stille andre:

Hvis du hadde muligheten til å endre på en ting i vårt samfunn, som fører til at folk får det bedre, hva ville det vært?

 

– Det er et kjempespørsmål, da. Det er jo så filosofisk som man får det, svarer han med stor innlevelse, akkurat som han plasserer spørsmålet i en størrelsesorden større enn livet selv.

 

– Altså, jeg har vært sosialklient i mange år. Jeg har ikke lov til å kjøpe hus eller hytte. Jeg har lov å kjøpe bil, men jeg kan risikere at den blir tatt fra meg. Hvis jeg kunne forandret litt på de reglene der, ville det gitt mer trygghet. Før ble det sett ned på å være sosialklient, som at de som var sosialklienter var unnasluntrere. Folk som sitter med henna i lomma. Det er mange grunner til at folk er sånn.

 

Dagens siste kunstpause finner sted, før Dovre til slutt konkluderer med følgende:

– Folk er forskjellige, og folk fungerer forskjellig.

 

 Fakta

=Oslo er et partipolitisk uavhengig og reklamefritt gatemagasin. Det selges av mennesker som av ulike årsaker ikke kan ta del i det normale arbeidslivet.


Magasinet er «profittløst.» Selgerne kjøper et blad for kr 50,- og selger det videre for kr 100,-. Eventuelt overskudd fra salget går tilbake til selgerne i form av for eksempel aktivitetstilbud og materiell.


Utenfor Oslo heter magasinet =Norge, men innholdet er det samme. =Norge selges i flere østlandsbyer. 

Foto: Anja Bratt