I grenseland

I grenseland

Ikke siden andre verdenskrig har Europa opplevd en tilsvarende mengde mennesker på flukt som i dag. Så langt i 2015 har rundt 500.000 flyktninger fra Syria, Afghanistan og Eritrea ankommet Europas grenser.

De allerede etablerte asylavtalene mellom europeiske land er hardt presset med dagens situasjon. Vi ser for eksempel scener fra Ungarn, hvor opprørspoliti står med vannkanoner og tåregass ved grensen, klar til å holde den desperate menneskemengden tilbake. Samtidig ser vi scener fra Tyskland hvor flyktningene tas imot med applaus og kosebamser fra helt vanlige tyskere. Situasjonen i dag vekker mange følelser, og ikke minst store utfordringer for det europeiske samarbeidet på flyktningefeltet.

Evnen til å samarbeide og fordele byrdene kommer til å bli avgjørende for om EU kommer til å takle den fremtidige flyktningstrømmen.

Rett til å søke asyl

Artikkel 14 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948 bekrefter retten enhver har til å søke asyl hvis man er utsatt for forfølgelse. FNs flyktningkonvensjonen av 1951 regulerer når noen har status som flyktning. Både verdenserklæringen om menneskerettigheter og flyktningkonvensjonen var et resultat av de forferdelige lidelsene svært mange mennesker opplevde på flukt både under og etter andre verdenskrig. For første gang kom det en universell annerkjennelse av retten til å søke asyl, samt hvilke kriterier som skulle legge til grunn å få flyktningstatus. Dersom man har krysset landegrensen til sitt hjemland, regnes man som flyktning. Definisjonen av en flyktning er en person som på grunn av en velbegrunnet frykt for forfølgelse på bakgrunn av etnisitet, religion, nasjonalitet, tilhørighet i en sosial gruppering eller politisk oppfatning oppholder seg utenfor sitt hjemland. Mennesker som er på flukt i eget land kalles internt fordrevne, og er ikke beskyttet av flyktningkonvensjonen.

Grunnen til at flyktningen oppholder seg utenfor sitt hjemland, kan enten skyldes statens manglende evne eller vilje til å gi han beskyttelse. Statene som er tilknyttet FNs flyktningkonvensjonen er forpliktet til å ta imot flyktninger og gi dem muligheten til å søke asyl. Som flyktning som oppholder seg innenfor en stats territorium har man, i likhet med øvrige borgere, rett på grunnleggende menneskerettigheter. Flyktningkonvensjonen fremhever særlig retten til religionsfrihet, rett til å søke arbeid, bevegelsesfrihet og rett til ikke-diskriminering som viktige. Enhver som har status som flyktning, har rett til å søke asyl. For å kunne søke asyl må man imidlertid ha kommet frem til landet man ønsker å søke asyl i. I Norge er det utlendingsloven som regulerer dette, for å søke asyl må en først fysisk ha nådd norsk territorium eller krysset norsk grense. Dette er en av de store utfordringene flyktningene møter ved dagens regelverk.

 

9377515138_142daa1b9a_o
Foto: Takver

 

 

En felles yttergrense

En av grunntankene bak opprettelsen av den Europeiske Union (EU) var å oppheve tollbarrierer og grensekontroller innenfor medlemslandene. I dag regulerer Schengen-avtalen grensesamarbeidet. Schengen-samarbeidet startet riktignok ikke som en del av EU-avtalen, men ble siden 1999 integrert i EUs hovedavtale. Norge har sammen med de øvrige EØS-landene, samt Sveits, tatt del i Schengen-samarbeidet siden 2001. Dette innebærer at vi, i likhet med de aller fleste europeiske land, har en felles yttergrense og reisefrihet innenfor Schengen-landene. Selv om åpne grenser mellom disse landene kan medføre åpenbare fordeler, som økt mobilitet og forretningsutvikling, byr det også på utfordringer. En av forutsetningene for at Schengen-avtalen skulle fungere var derfor økt politisamarbeid. En kunne kanskje tro at som følge av at grensene innad i Europa åpnes opp, ville det bli lettere å reise i Europa som flyktning, så lenge man har krysset Europas yttergrense. Dublin-avtalen setter imidlertid en stopper for dette. Dublin-avtalen er i likhet med Schengen-samarbeidet, en avtale mellom EU, Sveits og de tre EØS-statene Norge, Island og Liechtenstein. Formålet med Dublin-avtalen er å unngå dobbeltbehandling av asylsøknader, slik at en asylsøker ikke kan dra videre til et annet land for å søke asyl på nytt dersom man allerede har fått avslag. Hovedregelen innebærer at det landet asylsøkeren først registrerte seg i, også skal behandle søknaden. Det betyr at dersom en asylsøker søker beskyttelse i Norge, og det viser seg at personen først var registrert i Italia, må asylsøkeren sendes tilbake til Italia for å få søknaden behandlet der. Dette er noe norske myndigheter praktiserer, selv om de ikke er forpliktet til å sende flyktningen tilbake til det første registreringslandet. Dublin-avtalen gir nemlig den valgmuligheten for staten og realitetsbehandle asylsøknaden selv om flyktningen allerede er registrert i et annet land. På grunn av den nåværende ekstreme situasjonen i Hellas sender Norge for eksempel ikke flyktninger tilbake dit.

Når flyktningene når Europas yttergrenser starter en ny kamp, nemlig unngå å bli registrert i ankomstlandet

Responser 

Strømmen av flyktninger som når Europas yttergrenser i disse dager er overveldende. Kvinner, barn og menn befinner seg i en farefull ferd og desperat situasjon, som ofte koster dem mange tusen dollar, mest på grunn av menneskesmuglere, hvilket gjenspeiler sterke fortellinger og samtidsbilder fra en grusom krig. Når flyktningene når Europas yttergrenser starter en ny kamp, nemlig unngå å bli registrert i ankomstlandet.

Italia, Hellas og Ungarn er blant de landende som får flest nyankomne flyktninger. Disse landene er særlig hardt presset, med tusenvis av flyktninger som ankommer hver eneste dag. Svaret på hvordan disse landene takler situasjonen er meget forskjellig. Ungarn bygger murer mot flyktningene, og har nylig erklært landet i unntakstilstand i to regioner som grenser mot Serbia. Dette innebærer at militæret kan bistå politiet ved behandlingen av flyktninger. Planene om å bygge gjerder mot Romania og Kroatia er allerede i gang. Tyskland har tatt imot rekordmange flyktninger. Nylig sa Tysklands forbundskansler Angela Merkel at landet har kapasitet til å ta imot hele 800.000 flyktninger innen utgangen av 2015. Merkel har tatt til orde for at Dublin-reglene ikke bør praktiseres fullt ut i forhold til flyktninger fra Syria, ettersom de treffer ujevnt og gir de allerede hardt pressede landene ved Europas yttergrense ytterligere utfordringer. Samtidig har hun vært tydelig på at ansvaret for å gi mennesker på flukt asyl er et felles europeisk ansvar. Land som Sverige og Tyskland kan ikke ta inn alle. Selv om EU har en felles yttergrense og politisamarbeid, innebefatter ikke dette et asylsamarbeid som regulerer fordelingen av hvor mange flyktninger hvert enkelt land må ta ansvar for.

Responsen fra Europeiske ledere har, som tidligere illustrert i artikkelen, vært svært ulik. Alle er enige om at noe må gjøres, løsningen på problemet vi sammen står overfor er man derimot ikke enige om. I en tale av EU-kommisjonenes president Jean-Claude Juncker 9. September, ble EUs statsledere og innenriksministere oppfordret om å bli enige om fordelingen av 160.000 flyktninger. Han poengterte Europas felles historie, hvordan Europas befolkning har vært på flukt i vår nære fortid, og at det er vårt felles ansvar for å vise humanitet med flyktningene som nå kommer fra krig og elendighet i Syria. Evnen til å samarbeide og fordele byrdene vil bli avgjørende for om EU kommer til å takle den fremtidige flyktningstrømmen. Krigen i Syria later ikke til å avta med det første, sannsynligvis kan vi se for oss en lang periode med mennesker som søker asyl i Europa fremover.Å etablere et mer rettferdig regelverk slik at både fordelingen av flyktninger og byrder gjenspeiler hvordan det enkelte land er stilt, er avgjørende. Tendenser som i Ungarn sender faresignaler for et mer lukket og intolerant Europa, som ikke tjener EUs grunnleggende åpenhetsidé. Norge som en del av EØS-avtalen, og ikke minst Schengen-samarbeidet, må bidra solidarisk på dette området. I god humanitær tradisjon bør Norge ta imot flyktninger og samtidig hjelpe med midler i de landene som er hardest presset, som Libanon, Jordan og Tyrkia. Det finnes ingen enkle løsninger på denne situasjonen, men å bidra til et mer rettferdig system er hvert fall er steg i riktig retning.