Ignorance is necessary

Ignorance is necessary

All forskning tyder på at hjernen tar skade av forlenget eksponering til negative nyheter. Kan vi forsone ønsket om å minimere denne effekten og viljen til å hjelpe folk i nød?

Verdens Beste Nyheter 

Det var en overskyet torsdags morgen og den første dagen siden sommeren hadde sluttet hvor jeg merket at det ble for kaldt uten jakke. Jeg var sent ute til et tidlig seminar om sensur i Norge på 1700-tallet og jogget lett for å rekke den tidligste T-banen fra Storo til Blindern. Da jeg nådde perrongen ble jeg møtt av en kort kvinne med et bredt smil som fortalte at hun var frivillig i en veldedig organisasjon. Hun søkte kontakt med avvikende øyner, men hun var plassert godt. Trappene var smale og menneskene som skulle ned ble tvunget til å gå sammen i tette klynger ført rett inn i hennes armer som beitedyr. Heldigvis hadde hun ikke en hel tale forberedt men serverte heller mengden en lett avis under tittelen Verdens Beste Nyheter. Med et kort nikk tok alle imot den tredje utgivelsen av publikasjonen, tittet lett på hva det var og gikk så inn på T-banen som nettopp hadde ankommet. 

Du er ikke et monster hvis du skrur av TV-en under naturkatastrofer 

 

I vognen ble det klart at den abstrakte tittelen «Verdens Beste Nyheter» hadde lokket flere enn bare meg selv til å granske de fire enkle sidene. Det var en kollektiv nysgjerrighet som fort ble til iver. Selv om jeg støtter kollektiv transport, eller kanskje fordi jeg gjør det, har jeg god kjennskap til hvilken dyster affære det kan være. Stillheten, belysningen og de trøtte menneskene trukket sammen i overfylte vogner gjør det vanskelig å elske å måtte reise kollektivt. Men i dag så jeg smil. Og jeg smilte selv. Vi smilte alle sammen på grunn av overskrifter som «Vellykket kamp mot malaria» og «Fornybar revolusjon i India.» Dette var en publikasjon for gladnyheter og vi var sultene på det.  

Pusterom 

På forsiden av avisen er det et notat fra redaktøren hvor hun forklarer hvorfor prosjektet ble startet. Hun begrunner det simpelthen med å referer til en undersøkelse av Norstat om hvordan norske folk ser på verden. Det viser seg nemlig at selv i verdens lykkeligste land lever det en pessimistisk tankegang om hvor menneskeheten beveger seg. Det er sikkert få av oss som er overrasket av slik fakta ettersom mediet gladelig utnytter menneskers tilbøyelighet for negativitet, men det er viktig å forstå hva det gjør med oss. Jeg forsto det ikke før jeg åpnet den avisen. Den var som et pusterom; håpet var forfriskende. Jeg ville gjøre ting, det var som om jeg plutselig følte det varme blodet mitt bevege seg gjennom kroppen og bringe liv til døde lemmer. For pessimisme og negativitet kan være både lammende og kvelende. 

Slik kunnskap åpner for en vanskelig filosofisk debatt. Nemlig: gjør vi oss selv en bjørnetjeneste når vi velger å eksponere oss selv til negative nyheter? Til hvilken grad har vi en moralsk plikt til å holde oss oppdatert om naturkatastrofer, sult og terrorist angrep når vi vet at slik informasjon kan skade vår psyke og vår evne til å hjelpe?

Slitne mennesker 

For det første er det et utrolig privilegium å kunne kontrollere smerten vår slik mange kan i Norge, det er det ingen tvil om. Men for flere av oss er det en nødvendighet. Bare et lite antall mennesker har evnen til å fungere normalt i møte av ekstrem lidelse. Det er disse menneskene som klarer å vie livet sitt til å bo og arbeide blant smerte og død, og de fortjener å bli kalt helter. Men som oftest sliter høyt emosjonelt ladet nyheter hjernen i stykker. Vi blir slitne og etter en tid blir vi også nummen til dens effekt. 

Flere studier beviser dette. Én demonstrerer spesielt klart hvilken effekt det har på vår tankegang. Lasana Harris og Susan Fiske er to forskere som ville forstå hvordan folk kan ignorere og, til tider, skjelle ut hjemløse personer når flertallet av mennesker ønsker bedre liv for vanskeligstilte personer.  

En simulasjon av flyktningopplevelsen under World Economic Forum, Davos 2014. Foto: Crossroad Foundation/Flickr

De bestemte seg for å undersøke aktiviteten i hjernene til vanlige folk når de ble presentert bilder av forskjellige objekter og mennesker. Mer spesifikt var de interessert i delen av hjernen som kalles Medial Prefrontal Cortex (mPFC.) Den aktiveres når mennesker forsøker å relatere til eller forstå andre mennesker, som når vi kjenner noen igjen, leser ansiktsuttrykk eller føler med andre. Altså, de ville forstå hvordan folk oppfatter medlemmer av andre sosiale grupper på et enkelt neuralt nivå. 

Det viste seg at alle gruppene aktiverte mPFCen unntatt de hjemløse. Hjernene til de som deltok i undersøkelsen reagerte akkurat likt når de ble vist et bilde av et enkelt objekt, som en lampe, stol eller bord, og når de så på et bilde av en hjemløs person. Det vil si at vårt samfunn, og alle enkeltpersonene som gjør det opp, har totalt og nådeløst fratatt denne gruppen hvert fnugg av menneskelighet. For oss er de hjemløse likestilt med en skje. 

Hvorfor er det slik? Hvordan kan vi ha kommet frem til en kollektiv beslutning om at hjemløse ikke fortjener medmenneskelighet? Det har blitt spekulert at en tanke har spredt seg i samfunnet om at folk på gaten bare har seg selv å skylle på, at deres økonomiske feiltrinn stammer simpelthen fra latskap, eller noen lignende individuell feil, og at de derfor ikke fortjener vår medlidenhet. Men hvis dette skulle være tilfellet så forklarer det ikke hvorfor hjemløse er de eneste som har gjennomgått den behandlingen. Vi tenker fortsatt på tyver som mennesker, og pedofiler, og massemordere. Hjemløse personer skal liksom være så mye verre enn disse? Det tror jeg ikke mange ville sagt seg enig i. Nei, dette resultatet har nok en helt annen begrunnelse og den er langt mer egoistisk. 

Vi har dehumanisert de hjemløse fordi det er enklere for oss. Vi har gjort det fordi vi ikke vil tenke på de kalde sjelene som desperat søker gjennom søppel for skarve kroner når vi er ute på byen. Det er for tungt. Det er en overlevelsestaktikk. Å leve med den dualiteten, å være livsnyter og humanitær, det krever styrke. Jeg mener folk burde få nyte det korte livet de har blitt gitt. Jeg mener også at vi burde støtte dem som ble fratatt den sjansen. Nummenheten som oppstår i oss gjør begge målene vanskelig å oppnå. Om vi skapte den med vilje eller om det ble gjort ubevisst er irrelevant. Det eneste som betyr noe er å forstå at det skjer og dermed jobbe for å motvirke det.  

Hva vil vi oppnå? 

Nummenheten i oss har ført til at veldedige organisasjoner og medier konstant forsøker å øke den emosjonelle faktoren til slike nyheter. De viser flere grafiske bilder og forteller personlige historier om tap. Men hjelper det? Akkurat nå er det sikkert nødvendig for å bryte gjennom den konstante bølgen av informasjon vi opplever daglig. Men jeg tror det skader oss i det lange løp. Vi mister en stor andel av befolkningen som ikke takler slike følelser mens de beveger seg ned nyhetsoppdateringene på Facebook. I dag kan man lengte etter middager toppet med ost og flire av folk som prøver å ikke le, og rett etter bli møtt med de fortapte øyene av kvinner som har blitt voldtatt og lemlestet. Det er mye å bearbeide. Og hva hvis det befinner seg en tolv åring foran den skjermen? 

Grunnen til at vi forsøker å bekjempe krig, sult og et døende klima er nettopp fordi vi vil at folk skal kunne leve normale liv. Måten vi blir emosjonelt manipulert til å hjelpe ødelegger dette for de som er heldige nok til å kunne leve i fred. Jeg tror at hvis folk kan få pusterom mellom katastrofer så vil de kunne leve bedre liv og være mer effektive støttespillere når det trengs. Jeg tror folk er bedre enn vi gir dem tillit til, folk kan ofre noe nettopp fordi de vet at mennesker er i nød.  

Du er ikke et monster hvis du skrur av TV-en under naturkatastrofer. Du er ikke et monster om du velger å ikke lese historien om barnesoldater i Ghana. Du burde gjøre ditt, hjelpe så mye som du kan, men ingen tjener på at du blir utslitt av unødvendig sorg. Sannheten er at veldedige organisasjoner trenger mest penger. Habitat For Humanity, som bygger bærekraftige hus til hjemløse personer, krever at frivillige grupper først donerer en stor sum penger før de får lov til å hjelpe til. Det er også sant at for de fleste av oss, er donasjoner til relevante interessegrupper den største innflytelsen vi kan gjøre for situasjonen. 

Så hjelp med alle pengene du kan, men ikke sitt deprimert hjemme fordi du velger å se på MasterChef over Vice dokumentarer. Hold deg informert, men ikke overeksponert. Ikke følg deg skyldig fordi du ikke takler smerten av forferdelige nyheter når andre i verden sulter og dør. Smerte, som alt annet, er relativt, og ingen burde kjenne på den lidelsen som er hverdagen for mange folk i verden. Ikke gjør ditt ytterste for å matche den.