Ikke før klokken tre

Ikke før klokken tre

Tekst: Ronja Perez Møystad

I et lite innestengt rom befinner det seg en pinlig energi. To øyne åpnes sakte, orienterer seg. Knipes igjen, lirkes forsiktig opp. Skuer mot taket, så ut i ingenting. Slik ligger hun i flere timer. Skammen prikker fra toppen av hodet, sprer seg gjennom magen, beina, ned til føttene. Fra tærne og ut i rommet. Den spinner rundt og rundt i sirkler sammen med fluene.

Gjør noe da, stå opp, et eller annet? Stemmen fra telefonen understreker stillheten i rommet.

– Hallo… er det? sier den unge kvinnen før hun svelger de to siste ordene hun hadde planlagt å bruke.

Det er noe uvanlig ved denne ”morgenen”, noe hun ikke helt kan sette fingeren på. En ren fysisk følelse av.. anger? Kroppen føles annerledes. Når hun berører ansiktet er huden tynn og elastisk. Med fingrene grer hun gjennom håret og sitter igjen med to hårballer i hver hånd. 

Med munnen forsøker hun å rope; hva faen skjedde i går? Men stemmen er forsvunnet. Hun reiser seg opp av sengen, men kollapser da beina ikke klarer å bære kroppen hennes. Den spinkle, trollaktige skikkelsen ligger med magen på gulvet. Hun åler seg fremover, mot badet. Skittent. Det er så jævlig skittent. Smulene fra gulvet klistrer seg fast til den nakne kroppen hennes. Hun strekker hendene mot vasken. Drar seg opp, mens kroppe dirrer. Får øye på sitt eget ansikt. ÆSJJJ??

Håret hennes er blitt så tynt at man faktisk kan skimte huden under. Øynene har begynt å gro innover mot hodeskallen, ansiktet har nå fått en gråaktig tone og hun har utviklet rynker over natten. Ved munnviken og øynene. Kroppen er litt lilla og gul, med små blodige linjer. Ikke bare har hun forfalt, men hun har ingen stemme heller.

– Ehhh..? Heroin Chic? sier mannen bak kameraet.

Hun nikker. Stirrer inn i kameraet med rødsprengte øyne.

Noen på settet hvisker, hun kan høre hva de sier.

– Jeg tror hun er for feit til å være heroin chic.

Fra trusekanten stikker hårene ut i alle retninger. Lange, tykke svarte hår. De ser på henne alle sammen, men ikke med den samme beundrende sjalusien som før. Nervøst myser hun fremover, men det er tåkete. Lyset begynner å blinke foran henne. Fargene på huden til menneskene blandes sammen. Noe beveger seg mot henne. En pipende lyd passerer rommet. Hun kaster opp umiddelbart. En blanding av spy og blod trenger seg gjennom porene og etser vei nedover halsen. Et tørt lag av ulike kroppsvæsker fester seg til innsiden av låret hennes. Svart. Hun ser ingenting. Kjenner hvordan hun flyter inn i armene til en annen. Blir båret som et barn tilbake til sengen, bredd over. Passet på. Ubevisst klamrer hun seg fast til skikkelsen som trekker seg tilbake. 

Hun våkner opp fra den dypeste søvn av at en tre meter bred edderkopp er i ferd med å angripe henne. Ahhh… det begynner å bli irriterende. Det finnes derfor ingen annen utvei enn å fordufte ut fra værelset. Jævla edderkoppen, vil aldri forlate det. Til høyre ligger det en vodkaflaske. Den drikker hun fort.

På byen er hun plutselig usynlig. De grå musene gleder seg over flere muligheter.  Deres største konkurrent er nå avdanket.

Ehhh hallooo?

Ingen ord. Vodkaen kicker inn og hun faller ned på bakken. Ligger urørlig og stirrer på skoene som hensynsløst feier over knuste glass og vått gulv. En langbeint forfører tråkker over henne på vei til dansegulvet.

– Å, unnskyld meg, stemmen hennes er sensuell og myk. Jeg så deg ikke der du lå. Kanskje på tide å dra hjem?

Men hun drar ikke hjem enda. Ikke før klokken tre.