Industribyen Oslo

Industribyen Oslo

På spasertur langs Aker Brygge, er det lett å glemme at byen vi ser i dag er vesentlig forskjellig fra den byen som var har her rett før vår generasjon studenter ble født. Man kan kanskje få en anelse, men man vil aldri føle stemningen av Oslo som industriby.

Oslo har forandret seg mye de siste tiårene når det gjelder effektivisering og den påfølgende av-industrialiseringen. Samtidig som forurensende industrier og bråkete togspor har forsvunnet, har også noe av den sentrale følelsen av Oslo gått tapt. Byen har gått fra å være en et sted der håndfaste spiker tekstiler og radioer ble produsert, til å servere turister i restauranter med utsikt over havnen. Fra å øse ut kullrøyk til å drive bygningsdesign på Barcode. Fra å bruke et mange tonns tungt lokomotiv til å flytte tunge varer mellom fabrikker, til en varebil som flytter kontorutstyr.

Det er en viss stemning som ligger igjen, og for oss unge kan denne stemningen fortsatt være fortryllende.

Det meste er nok for det bedre. Vi har bedre luft, det er mindre støy. Operahuset er nok mer estetisk tilfredsstillende enn verftet som var der før. Noe av det som tidligere definerte Oslo er likevel borte, og vil aldri komme tilbake. Det er en viss stemning som ligger igjen, og for oss unge kan denne stemningen fortsatt være fortryllende. Til tross for at byen har forandret seg, er likevel ikke skattene helt borte. På Nydalen kan en se mange av de gamle fabrikkene, det er bilder, video og malerier av hvordan Oslo en gang var. Her er et like utvalg.

Foto: Erik Borgersen, 1979.

Dette bildet viser Filipstad skiftestasjon, et enormt jernbaneområde knyttet til den vestlige stasjonen i Oslo, én av to store jernbanestasjonene byen hadde før. Ut fra skiftestasjonen gikk det en rekke spor til havn og industri, og en merkverdig jernbanelinje forbi Rådhuset til den østlige jernbanestasjonen. Den høye bygningen bakerst i bildet viser kontorbygningen til Johan Johannson, det som i dag er Norgesgruppen. Gods, inkludert matvarer, ble lastet i paller og bokser inn i vogner, noe som tok lang tid. Til høyre ser man det som i 1979 var en ny og snart revolusjonerende oppfinnelse, nemlig kontainere. Faktum var at løs gods fortsatt var dominerende. Bildet viser en gryende aktivitet både når det gjelder stål og elektrisitet, og bærer et futurisk preg over seg.

 

Foto: Fredrik Oftebro

Dette maleriet viser Nylands Mekaniske verksted, ved utløpet av akerselven der Operahuset nå ligger. Det var på sin høyde, rundt århundreskiftet og var på den tiden Norges største verft med over 1000 ansatte. Maleren Jens Wang fanger ikke bare røyken, men også den kull -og støvfylte atmosfæren som fjernet enhver tvil om hvorvidt Oslo var en industriby. 

Bildet er tatt ved Vøyenfallene med Vøiens Bomuldsspinderi og væveri, Hjula veveri og Tugthusets klesstampe i 1866, ved Sagene. Vøiens Bomuldsspinderi var etablert av Knud Graah, som også etablerte bedriften Nye Graah. Man ser tydelig hvordan industrier klynget seg til elven, med et noe visuelt kaotisk resultat. Trekonstruksjonene er også fascinerende, sammenlignet med områdene i dag, som kan virke mer romslige da det kun er de største mursteinsstrukturene som står igjen. Kontrasten til i dag, hvor man kan spasere langs elven, kan virke enorm.

 

Foto: Hans Emil Erichsen, 1866

Dette monsteret, for datidens Oslo, het Nye Graah, og lå nedenfor Vøyenfallene, men rett ovenfor Sannerbrua som man ser på bildet. Den ble bygget i 1913, men ble allerede i 1918 ekspandert i retning Beierbrua. På vestsiden av bildet er det i dag enda trangere med flere kontorbygninger, men på østsiden er det nå en park. Det er altså ikke mye som har endret seg fra dette bildet. Området er fortsatt ganske romslig, det er mange arbeidsplasser og akerselven går fortsatt under broen. Det som er annerledes er trafikken, og Akerselva som nå er både ren og pen. 

Bildet fra havnabanen, som beskriver hvordan det industrielle Oslo virkelig kunne påvirke dagliglivet til innbyggerne. Den lange linjen med biler er ikke der på grunn av køproblemer, men fordi de måtte vente på at det lange tømmertoget skulle passere en planovergang. Tempoet over denne planovergangen gikk relativt sakte, noe som forklarer rekken med biler.

 

Foto: Paul Røstad,1969

Dette bildet viser den store kontrast mellom Oslos fortid, og den nåtid slik vi i dag kjenner den. Alle boligene i bakgrunnen er slik har beholdt sin gamle stil, og til og med den moderne ringveien over akerselven er synlig på bildet. Derimot er de store industriene i fullt arbeid, noe som er en kontrast til nåværende bybildet. Røyken ligger som et teppe over dalen, noe vi ikke får sjansen til å se i dag, til tross for at flere av bygningene på bildet fortsatt er på plass.

Dette bildet demonstrerer nettopp dette. Røyken i bakgrunnen er nemlig fra Spigerverket. De rolige forstadsområdene ovenfor ring 3 har i dag utsikt over noen gamle mursteinbygninger, i tillegg til BI, og Nydalentorget. At det en gang var en massiv industri som slapp ut store mengder røyk over dalen, er i dag en fjern tanke.

 

 

 

Er det et poeng i disse glimtene fra våre foreldre og besteforeldres Oslo? Det kan være morsomt å se hvordan byen vår har forandret seg over årene, og å få en anelse av hvordan ting én gang var. Disse bildene kan regnes som en tilleggsverdi, som kanskje kan gjøre oss en ekstra tjeneste. Ved å se hvor mye en by kan utvikle seg i løpet av noen tiår, kan en bli minnet på hva slags muligheter vi har for å utvikle byen vår ytterligere. Vi kan fortsette å sørge for en bedre luft, gjøre tidligere industriområder som Akerselva og Aker Brygge enda mer tilgjengelig, og alltid strebe etter en bedre by for oss og kommende generasjoner å leve i.