Ingen forhud i himmelen

Ingen forhud i himmelen

Å kutte friske kroppsdeler av spedbarn på religiøst grunnlag skaper etiske dilemmaer og reaksjoner. Er det egentlig så farlig som mange skal ha det til?

 

Fra 1. januar 2015 skal offentlige sykehus i Norge kunne tilby rituell omskjæring av nyfødte gutter ved foreldrenes ønske. Debatten har vært tatt opp tidligere, og de ulike meningene har herjet i media forut for lovendringen. §1 viser til at «Lovens formål er å sikre at rituell omskjæring av gutter utføres på en forsvarlig måte, samt sikre at et tilbud om rituell omskjæring er tilgjengelig». Det har tidligere ikke eksistert et forbud eller en aldersgrense. Sånn sett er denne løsningen bedre enn at ritualet skal gjennomføres på ymse lugubre legekontorer med ukvalifiserte helsearbeidere. Loven åpner dermed for at rituell omskjæring skal bli tryggere, men den sender også ut et offentlig signal fra myndighetene om at nordmenn anser det som uproblematisk å kutte i en frisk kropp på et individ uten mulighet for samtykke. FN omtaler omskjæring som et overgrep mot barn som bør bli stoppet. Så hva er egentlig konsekvensene av et slikt inngrep? Hvilke etiske standpunkter bør veie tyngst?

 

Hudløs blasfemi

Om lag 2000 guttebarn blir omskåret hvert år i Norge, og det er tvilsomt at dette tallet kommer til å synke med det første. I hovedsak utføres dette ritualet i henhold til jødiske og muslimske religions- og kulturskikker, minoritetsgrupper som har en belastet historie. Jødedommen anser inngrepet som helt nødvendig, og utfører «Brit Mila» den åttende dagen etter fødselen for å ønske barnet velkommen til verden og innvie det i familiens kultur og som barn av den rette Gud. For muslimer er dette mer et kulturelt konsept som ikke er påbudt i forhold til koranen, og de har derfor muligheten til å vente til barnet har blitt litt eldre. Felles for begge er likevel troen på at det bør gjøres så tidlig som mulig slik at gutten forhåpentligvis ikke vil huske smertene. Et forbud eller nedre aldersgrense kan derfor føre til at mange vil ta med barnet utenlands, og det er fare for å skape en større segregering mellom minoritetsgrupper og majoriteten.

Helseminister Bent Høie er lovendringen sitt ansikt utad, og uttaler i Dagsavisen den 31.mars 2014 at «det er for barnas beste at omskjæring vil bli utført i ordnede rammer». Vi er da alle enige om at hvis det først skal skje så bør omgivelsene være trygge. I 2012 omkom en gutt etter komplikasjoner fra inngrepet som ble utført av en norsk lege. På mange måter kan trygge rammer og profesjonelle tilbud hindre at det skjer igjen, men om vi faktisk hadde hatt en aldersgrense eller forbud så hadde vi kanskje unngått dette dødsfallet i første omgang?

 

Du skal ikke begjære reservasjonsretten

 

«Problemet oppstår ikke ved at personer av fri vilje fikser på sin egen kropp i Guds navn, problemet oppstår når vi tvinger personer uten samtykke til å gjøre det samme.» 

 

Selv om Høie sto såpass fast på reservasjonsretten mot selvbestemt abort grunnet religiøse standpunkter, våren 2014, så har han tydeligvis ingen problemer med å nekte reservasjonsrett mot religiøse inngrep grunnet moralske ståsteder. «Det er ingen reservasjonsrett eller reservasjonsmulighet. Det er ikke tradisjon for muligheter til å ta ut reservasjoner i helsetjenesten, som skal være politisk og religiøst nøytral», forklarer statssekretær Cecilie Brein-Karlsen (Frp) i Helse- og omsorgsdepartementet. Det er opp til hvert enkelt sykehus å velge om inngrepet skal tilbys eller ikke. En ting er at helsetjenesten skal være nøytral i forhold til hva mennesker velger å gjøre med seg selv, men det blir en helt annen sak når Høie slår seg i vranglås mot en grunnleggende forståelse for individets aksept. Han peker på at det finnes andre former for inngrep som ikke har medisinsk begrunnelse, som for eksempel sterilisering. Dette er en dårlig sammenlikning, for her er pasientsamtykke vesentlig. Problemet oppstår ikke ved at personer av fri vilje fikser på sin egen kropp i Guds navn, problemet oppstår når vi tvinger personer uten samtykke til å gjøre det samme.

Lederen i rådet for legeetikk, Svein Aarseth, poengterte til Dagsavisen, mars 2014, at denne lovendringen kan være starten på en farlig vei å gå, om man uten reservasjonsrett skal presse helsepersonell til å utføre unødvendige inngrep på friske personer som ikke har mulighet til å akseptere det de blir utsatt for. Det er ikke etisk forsvarlig, da dagens legeetikk baseres på pasientsamtykke og medisinsk begrunnelse. Disse prinsippene går ikke overens med lovendringen slik den står i dag, og det strider i det hele tatt mot norsk fornuft. Høie vil dermed ikke bare innføre lover som leger selv kan anse som moralsk utfordrende, men han går i praksis imot noen av de viktigste retningslinjene dagens medisinstudenter blir opplært til å følge.

 

The American Dream

Barneombudet vil ha en nedre aldersgrense på 15-16 år slik at individet selv skal få frihet til å bestemme over sin egen kropp, og mener det «bryter med grunnleggende medisinsk-etiske prinsipper, særlig siden inngrepet er irreversibelt, smertefullt og kan medføre alvorlige komplikasjoner». Men er egentlig de medisinske konsekvensene så store? Vet vi nok om dette inngrepet til å fordømme eller reklamere for det? Jonathan Mervin, direktør for HIV/AIDS-senteret ved CDC i USA mener fordelene ved inngrepet bør veie tyngre enn ulempene. «(…) mannlig omskjæring reduserer sjansen for å få HIV for heteroseksuelle menn med 50 til 60 prosent. Høyere omskjæringsgrad i den mannlige befolkningen fører også til en signifikant nedgang i seksuelt overførbare infeksjoner som herpes, skjedekatarr og HPV-infeksjon, med tilsvarende nedgang i livmorhalskreft for kvinner».

Troen på at det hindrer seksuelt overførbare sykdommer, i tillegg til at det skal være mer hygienisk, har lenge vært grunnlaget for at majoriteten i USA omskjærer barna sine. Dette høres nesten for godt ut til å være sant, og det er det dessverre også. Mervin har senere blitt kritisert fra flere hold for at denne undersøkelsen ikke holder stand. CDC baserer seg på HIV-smittede sør for Sahara i Afrika, hvor minoriteten av menn er omskåret, og heteroseksuell overføring av HIV er langt vanligere enn i USA. Å sammenlikne på dette grunnlaget gir ikke et fullverdig bilde, da det naturligvis er langt flere faktorer enn omskjæring som gir dette resultatet. Levestandard, helsetilbud, utdanning og hygieniske forhold er betydelig dårligere i mange av U-landene CDC har brukt som sammenligningsgrunnlag, og resultatene har derfor blitt produsert på ukorrekte forutsetninger. Georganne Chapin fra Intact America, en organisasjon som kjemper mot omskjæring, slår fast at om det var så enkelt at man kan sammenlikne på den måten så ville Europa, som nesten ikke praktiserer omskjæring, hatt høyere HIV smitte enn USA. Slik er det ikke. Likevel har disse falske mytene rundt de medisinske fordelene blitt såpass dypt innprentet i den amerikanske kulturen at inngrepet ikke engang trenger et religiøst grunnlag for å bli utført. Det har utviklet seg til å bli en norm for majoriteten, uavhengig av livssyn.

 

«Hva er egentlig gevinsten her? Er sex med en omskåret mann så mye bedre, slik Charlotte skal ha det til?» 

 

Vi (jenter) husker kanskje episoden fra sex og singelliv da Charlotte fikk bakoversveis da det viste seg at hennes nye flamme fortsatt hadde forhud. For denne stakkars typen var det tydeligvis ikke første gang en jente hadde reagert på den måten, og bestemte seg derfor, til Charlottes store lettelse, å utføre operasjonen i voksen alder for å «passe inn» i den amerikanske normen for hvordan en penis skal se ut. Jeg, som mange andre jenter, kan kjenne meg igjen i veldig mange aspekter av sex og singelliv, men akkurat denne episoden ga meg en bekreftelse på at Norge (heldigvis) faktisk er ganske ulikt USA, uansett hvor mye vi skulle ønske at Oslo var New York enkelte ganger. For jeg setter faktisk pris på at jeg ikke bor i et samfunn hvor målet om «idealpenisen» trumfer risikoen for å påføre sine etterkommere medisinske komplikasjoner. Hva er egentlig gevinsten her? Er sex med en omskåret mann så mye bedre, slik Charlotte skal ha det til?

 

Ingen «forløsning» i det lange løp

«Dette kan kanskje i teorien tolkes som reklame for inngrepet, da det ikke skal legges skjul på at jenter ofte setter pris på litt stamina.»

 

Om sant skal sies, etterlyses det flere forskningsrapporter på området, da vi egentlig ikke vet nok til at det skal være medisinsk forsvarlig å tilby det. Det vi i hvert fall vet er at i tillegg til faren for komplikasjoner, infeksjoner og blødninger der og da, så finnes det flere langvarige konsekvenser knyttet til operasjonen. I forhuden sitter det mange nerver, og når disse fjernes bidrar det til mindre følsomhet. Menn som er omskåret kan derfor være mer utholdende under samleie. Dette kan kanskje i teorien tolkes som reklame for inngrepet, da det ikke skal legges skjul på at jenter ofte setter pris på litt stamina. Likevel viser en undersøkelse fra Danish Research Enterprise (2011) at menn som er omskåret har tre ganger så stor sjanse for å slite med utløsning, og kvinner som var seksuelt aktive med omskårede menn var dobbelt så frustrerte og misfornøyd med sexlivet som de andre.

Et ansikt utad til å bekrefte dette er Svend Ravn, en omskåret norsk mann som til Aftenposten 20.juni 2014 forteller om de daglige konsekvensene av nedsatt følsomhet og redusert sexliv. «En forbrytelse blir ikke rettferdiggjort eller tillatt av å bli gjentatt i årtusener. Heller ikke når gjerningen utføres under dekke av å være kultur eller religion». Han omtaler inngrepet som en daglig plage det er umulig å bli kvitt. Sexlivet er mye vanskeligere, og han kritiserer sterkt det kulturelle ritualet som ikke ga han et valg: «Jeg har tilgitt min mor og far, for jeg vet at de aldri har ønsket å gjøre meg vondt. Men jeg kan ikke tilgi den religiøse kulturen som fikk dem til å tro at forbrytelsen deres var riktig».

Illustrasjon: Anja Mykland
Hvilket livssyn skal lillemanns kropp tillhøre? Illustrasjon: Anja Mykland

Tradisjonen tro

I selskap med Svend sine foreldre peker mange muslimer, jøder og Amerikanere på at rituell omskjæring har flere tusen års lange tradisjoner, og at det derfor er noe vi bør respektere og tilrettelegge for. Dette er ikke, og kommer aldri til å bli, et godt argument i noen sammenhenger. Mennesker har opp gjennom historien hatt mange tradisjoner det ikke er noen grunn til å være spesielt stolte av, for eksempel er apartheid og slavearbeid skamfullt skrevet inn i den hvite manns historiebøker. Kristendommens tro på at ekteskapet skal være forbeholdt heterofile og opprettholdelsen av pelsdyrindustrien kan også tolkes som tradisjoner jeg for Guds skyld håper menneskeheten har vett nok til å kvitte seg med. At denne tradisjonen er lovlig i alle andre land tilsier heller ikke at vi automatisk bør godta inngrep som går imot våre moralske standpunkter. Det er faktisk lov med litt selvstendig og kritisk tankegang i forhold til hva «alle andre» tar seg til. Et sted må man uansett begynne.

 

«På mange måter vil foreldrenes frihet slutte når barnets frihet begynner.» 

 

Når Bent Høie uttaler seg om at loven handler om å respektere andre religioner så legger han religionsfrihet som et grunnprinsipp for at loven bør gjelde. Men hvem er det egentlig som får religionsfrihet her? Foreldre eller barn? På mange måter vil foreldrenes frihet slutte når barnets frihet begynner. I Barnekonvensjonens artikkel 12 står det at alle barn har rett til å si sin mening eller bli hørt. Når vi ikke setter en aldersgrense på inngrepet vil ikke spedbarn ha muligheten til å ytre seg, og får da heller ikke friheten til å velge religion eller livssyn. Selvsagt er det også slik at alle religioner har ulike måter å innskrive spedbarn i Guds navn, og noen kan kanskje argumentere for at dåp i kristen tro heller ikke gir barnet mulighet til samtykke. I teorien vil kanskje slike ritualer bety det samme, men i praksis er det ikke til å komme unna at litt vann på hodet ikke vil gi barnet fysiske konsekvenser livet ut.

 

Ingen pode uten (penis)hode

Selv om man kan argumentere i det uendelige med at det kommer til å skje uansett, så synes jeg det er verdt å se ordentlig på hva lovendringen innebærer, og om det egentlig er moralsk riktig å ha et samfunn som tilbyr et ikke-reverserbart og unødvendig inngrep på et spedbarn uten stemme, i religionens navn. Slik jeg ser det vil innføring av aldersgrense være det eneste moralsk forsvarlige, i henhold til norsk legeetikk og religionsfrihet. Selv om det kan føre til at barna blir tatt med utenlands, så vil i hvert fall vi som nasjon ha vårt på det rene. For meg handler ikke dette om å nekte minoritetsgrupper i Norge å utføre sin religion. Det er ikke diskriminerende å nekte noen å utføre et unødvendig og potensielt skadelig inngrep på mennesker som ikke kan snakke for seg selv. Det handler om individets rett til å bestemme over egen kropp. Derfor tror jeg ikke Bent Høie tenker på barnas beste når de skal få flere plattformer å utføre et FN-fordømt overgrep på. Jeg tror Høie heller er redd for å legge seg ut med viktige velgergrupper. Jeg sier meg derfor enig med stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, som uttalte at «Menneskerettigheter bør veie tyngre enn religion». Religionsfrihet bør finne sted, og et forbud mot omskjæring før noen har fylt 16 år vil derfor ikke være et forbud mot religionsfrihet, men heller fremme den ved å respektere individets valg til å ta avgjørelser på vegne av sin egen kropp og eget livssyn. Og det er et Norge jeg vil ikke reservere meg mot.