It’s the election, stupid!

It’s the election, stupid!

Ikke hold pusten og vent på det store. Den amerikanske valgkampen kommer ikke til å komme med noe vi ikke har sett før – det er den samme resirkulerte politikken i ny pakke.

En hel verden følger med når USA skal velge verdens mektigste mann, men hva kan man egentlig forvente?
Illustrasjon: Vectorportal på flickr.com/creativecommons

For de av oss som har fulgt med litt i amerikanske medier så vet vi det ikke er mye nytt som forventes av Mitt Romney og Paul Ryan. Ikke at det som blir sagt på ”primaries” og i ”conventions” er så mye å stole på: det handler mest om å få støtte fra de mest radikale fløyene i hvert parti. Kandidatene vil ofte moderere seg jo nærmere man kommer valget for å fange medianstemmen og såkalte «independent voters».

Obama derimot har fordelen ved å være sittende president, og historisk sett blir de fleste presidentene gjenvalgt – men etter en dundrende start med «yes we can» og fredspris kom finanskrisen som en kalddusj i fjeset på den karismatiske demokraten.

It’s the economy, stupid!

Å ha en finanskrise som utgangspunktet for presidentkarrieren var ikke det beste Obama kunne ha håpet på. Måneden før Obama tok over skuta var den verste måneden i finanskrisens løp i USA. Obama har klart å stagnere nedgangen, men for mange er det vanskelig å merke at det går bedre. For dem som ikke fikk med seg Bill Clintons tale fra Demokratenes konvensjonen den 5. september, er denne å anbefale. I talen understreket han at det vil ta tid før man virkelig merker den økonomiske oppsvingen igjen, og ba velgerne gi Obama mer tid. Jeg har en tilbøyelighet til å stole på Clinton. Han snakker av erfaring. Forhåpentligvis vil historien gjenta seg.

Obama er ifølge Republikanerne fiendtlig innstilt til entreprenørskap og individuell frihet. Romney og Ryan har satt seg som mål å reparere skadene de mener Obama har påført USA ved å fjerne ordninger Obama har etablert i sine fire år i Det Hvite Hus, særlig såkalte ”Obamacare” som de hevder tapper ressurser fra andre føderale ordninger som ”medicare”.

Som forventet er Romneys økonomiske politikk preget av kutt i statsbudsjettet for å minske USAs nærmest kroniske underskudd. Dessverre er dette litt vanskelig å gjennomføre hvis man samtidig øker militærutgiftene og ikke øker skattene. Det er problematisk å nevne spesifikt hva Romneys politikk vil resultere i, fordi Romney er veldig vag på hva han og Ryan faktisk vil foreta av konkrete politiske tiltak. RR har store visjoner, men gir ingen forklaring på hvordan. Uansett lukter snakket om kutt i føderale utgifter og lave skatter for de rike litt for mye av Bush til at man burde forvente store forandringer. Hvis troen er at partiet som styrte økonomien ned i grøfta for noen år siden skal få landet ut igjen med den samme politikken, bør man kanskje tro om igjen.

Utenriks – who cares?

I Norge og i resten av utlandet er presidentembetet selve symbolet på USA og den utøvende myndighet. Fra dette perspektivet er presidenten en veldig mektig person. På bortebane har presidenten relativt frie tøyler og det er tilsynelatende presidentens godvilje eller vrede som påvirker resten av oss. ”Utlandet” har nok derfor foretrukket Obamas utenrikspolitikk som har vært mer preget av dialog enn forgjengerens. En god utenrikspolitikk er derimot ikke det viktigste for å vinne valget i USA. Tidligere president George Bush senior trodde seieren ville komme lett ved gjenvalget 1994 siden han året før hadde ledet USA seirende ut av Gulfkrigen. Dette ble fort glemt, og økonomien viste seg å være mye viktigere enn utenrikspolitikk. Som Bill Clinton sa, ”It’s the economy, stupid!”. Det som skjer innenriks er desidert viktigst for velgerne. Jeg tviler derfor på at Romney vil tape valget på grunn av sin manglende evne til å sjarmere Downing Street.

Den politiske strukturen i USA med et system av ”checks and balances” innskrenker presidentens makt på hjemmebane. Kongressen er motvekten til presidenten, og et godt forhold mellom presidenten og Kongressen er forutsetningen for en effektiv utøvende myndighet. Hvis ikke kan Kongressen blokkere de fleste forsøk på å få igjennom presidentens politikk. En politikk basert på valgløftene som fikk presidenten valgt.

I utenrikspolitikken er dessverre Obama-administrasjonen håpløst splittet på flere områder og derfor er det vanskelig å finne en konsistent utenrikspolitikk, særlig når det gjelder Iran.   Dette kan føre til at amerikanerne ser Obama som en svak leder. Selv om utenrikspolitikk ikke er det viktigste, vil amerikanere fortsatt ha en som kan være ”Commander in Chief”- en sterk leder. Dette vil innebære å være  en handlingens mann. Mange amerikanere er i tvil om Obama passer i denne rollen. Dette vil være enda en utfordring Obama må overkomme.

For dem som bryr seg om situasjonen i Israel og ulovlig bygging på Vestbredden så vil situasjonen i hvert fall ikke bli noe bedre med Romney i førersetet. Som det står så fint på hjemmesiden hans så synes han ikke Israel skal måtte ofre så mye for å få så lite tilbake. Det ble ikke stor fremgang i forsoningsarbeidet med Obama i Israel heller. Kanskje det er på tide å slutte å sette sin lit til presidenten i USA for å løse problemene mellom Israel og palestinerne.

Noe av årsaken til den lille fremgangen i Israel/Palestina-konflikten ligger kanskje i maktforholdet mellom Kongressen og Obama. Representantenes hus er i hendene på opposisjonen, og det er valg til senatet nå i høst hvor demokratenes flertall står på spill. Sjeldent tidligere har det vært så stor ideologisk splittelse mellom partiene. Før har partiene ofte arbeidet sammen og diskutert med hverandre på en kollegial basis. Dette er nå nærmest forsvunnet – den ideologiske splittelsen har vært for stor, og Obama har ikke klart å være en brobygger mellom partiene Så gjenstår det å se hvordan maktforholdet er når den virkelige politikken skal gjennomføres etter presidentvalget i november.