Jakten på perfeksjon

Av: Anonym
Kan du tenke deg hvordan det er å legge seg som frisk og smertefri en dag, og våkne opp som syk den neste? Dette er min historie. En historie som egentlig føles for personlig til å publisere, og som derfor skrives anonymt.

En historie som det er vanskelig å sette ord på. En historie jeg likevel føler det er for viktig å få fortalt til å la være. Det kan være historien om et helsevesen som var for trege til å reagere, om en jente som var for lite kritisk til informasjon fra nettet, eller om feiltolkede kausale sammenhenger. Men mest av alt er det likevel historien om hvordan søken fra det middelmådige til det perfekte kan slå totalt feil, og hva man kan lære av det.
Jenta som så seg i speilet og ikke var fornøyd
Hun stod i speilet og betraktet seg selv, slik hun gjorde hver morgen. Kragebeina, ribbeina og hoftebeina var godt synlige. Hun var ikke sykelig tynn, bare slank og trent. Løpeturene som til sammen utgjorde rundt 30 kilometer i uka, og som hun storkoste seg med, var å takke for det. Selvfølgelig sammen med et bevisst kosthold. Men det var ikke nok. Vekten hadde stagnert, hun gikk ikke ned mer. Egentlig visste hun at hun ikke trengte det heller, ingen ville nok se forskjell utenom henne selv. Men målet hennes lå på en kilo mindre enn der hun var og hadde forblitt en litt for lang stund. Hun kunne bli bedre. Huden hennes var heller ikke så fin som den kunne ha vært. Hun kunne bli perfekt. Hun visste bare ikke veien.
Begynner med Chlorella
Hun hadde ikke skole denne dagen, og hadde tenkt til å lese hjemme. Som så mange andre dager hvor tanken egentlig var å lese fag, ble hun isteden sittende og lese på tilfeldige spennende ting og rariteter på nettet. Akkurat denne dagen kom hun over noe spesielt interessant – en helseblogg som promoterte raw food og supermat. Spesielt fanget hun interessen ved algetilskuddet Chlorella, et pulver man blander ut i vann og som skal virke svært rensende og generelt være en vidunderkur for det meste. Chlorella skulle gi fin hud, fint hår, sterkere immunforsvar og muligens også kunne hjelpe på vekten. Kanskje det var dette hun trengte? Jenta satt seg ned og bestilte en boks fra iHerb.com.
Noen uker senere var pulveret kommet i posten, og hun begynte entusiastisk å bruke det. Hun startet med små doser, og økte gradvis, slik diverse søkeresultater fra Google hadde fortalt henne at man skulle gjøre. Noen av sidene hadde også fortalt henne at man måtte ta en ganske stor dose for å få tilstrekkelig rensende effekt, så jenta økte dosen ytterligere. Synes huden så ganske fin ut, og følte seg generelt ganske bra.
Kalddusj
Omtrent to uker etter at hun hadde begynt med Chlorella, våknet jenta en dag med intense smerter i den ene foten og en latterlig hoven stortå. Hun tenkte først ikke noe særlig over det. Kanskje hun hadde tråkket feil, slått seg eller strukket noe. Hun stod opp, spiste frokost, tok sin daglige dose Chlorella samt noen smertestillende, og hinket seg til skolen. Hun hinket seg også rundt og gjorde alle sine vanlige plikter den påfølgende uken, i troen om at dette kom til å gå over. Det gjorde det imidlertid ikke, og etter en uke uten noe tegn til bedring så hun seg nødt til å dra til legen.
Lege nummer 1 trodde det måtte være en form for brudd, og henviste henne videre til røntgen. Han ga henne også sterkere smertestillende, og nevnte i en bisetning at det fantes en tilstand som het urinsyregikt som kunne gi slike symptomer. Dette er en tilstand hvor urinsyrenivået i kroppen av ulike grunner blir så høyt at syren krystalliseres i leddene, særlig i storetåa, for å unngå å gjøre skade på indre organer. Krystalliseringen fører til anfall med intense smerter og betennelser. Dette var imidlertid ikke en tilstand man så hos unge jenter.

«Jeg har lært at det finnes ting som er både større og viktigere enn en liten bilring rundt magen eller en ekstra kvise.»

Jenta dro på røntgen. Den var helt normal. Tok blodprøver. Alt var normalt. Foten var minst like vond og hoven. Hun hinket seg frem og tilbake til skolen og alt det andre hun skulle gjøre mens hun tok maksimal dose smertestillende. Hun kunne fortsatt ikke tro at dette ikke bare skulle gå over av seg selv, og fortsatte dermed å leve sitt liv som vanlig.
Forverring
Etterhvert som hun overså tilstanden mer og mer, ble det verre. Fra kun å omfatte stortåa, forflyttet betennelsen seg over i andre ledd i foten. Det var da rundt halvannen måned siden smertene først hadde oppstått. Til slutt var hele foten blåfarget og hoven. Hun dro til lege 2, som henviste henne videre til MR og ga henne krykker for ikke å belaste foten. Han tok også enda flere blodprøver. Denne gangen var urinsyrenivået over normalnivået. Jenta visste ikke hva dette betydde, så hun Googlet. Ifølge visse sider skulle Chlorella kunne øke disse nivåene og skulle dermed ikke tas av folk som var disponert for urinsyregikt. Andre sider sa at Chlorella kunne hjelpe mot slikt. Andre igjen sa at Chlorella, som stimulerer immunsystemet, kunne tenkes å trigge autoimmune sykdommer som for eksempel leddgikt. Hun visste ikke hva hun skulle tolke ut av dette, men tok uansett ingen sjanser. Hun sluttet.
MR viste artritt, bursitt, vaskularisering, og usurdannelse. Jenta Googlet enda mer og skjønte etter hvert at artritt betydde leddbetennelse, bursitt betydde betennelse i slimposene i foten («støtdemperne»), vaskularisering betydde blodansamling, og usurdannelse betydde at betennelsen hadde begynt å skape små «hull» i selve leddene. Lege nummer 2 visste ikke helt hva dette betydde, men henviste henne videre til en ortoped, en ekspert på sykdommer og skader i muskler og skjellet. En uke senere fikk jenta vite at hun hadde fått time fire uker senere igjen. I mellomtiden måtte hun bare fortsette som hun hadde gjort frem til da.
Sykemelding og eksamen
Jenta var midt inne i en særdeles krevende eksamensperiode, men kunne ikke bevege seg en meter uten smertestillende, og selv med dem var smertene mer enn hun kunne takle. Det føltes som om foten hennes brant, og som om innholdet i den tok mer plass enn huden hadde. Noen ganger føltes det som om det var små kniver på begge sider av huden – noen stakk for å komme seg ut, og noen stakk for å komme seg inn. Hun prøvde en dag å komme seg til skolen uten å dope seg på piller først. Etter å ha brukt en halvtime på å komme seg ned trappene og 50 meter nedover veien, ga hun opp. Hun ringte gråtkvalt til venninna si som ventet på henne og sa at hun ikke klarte å komme denne dagen. Resten satt hun hjemme. På kvelden dusjet hun. Når hun kom ut av dusjen, så foten enda mer merkelig ut enn vanlig – huden hadde begynt å flasse av. Hun ble sykemeldt av legen og tilbrakte etter eksamensperiodene dagene selvmedlidende i senga, vel vitende om at smertene var begrenset så lenge hun bare lå helt stille, uten å røre seg.
Endelig hjelp
Etter en måned kom hun endelig til ortopeden.  Det var nå tre måneder siden leddbetennelsene hadde oppstått. Han tok ett enkelt blikk på foten og røntgenbildene, før han sporenstreks ringte til en revmatolog – en spesialist på revmatiske lidelser som blant annet ulike former for gikt. Jenta fikk nå time hos revmatolog den påfølgende dagen. Hos revmatologen fikk hun kortisonsprøyter i to av leddene. I tillegg fikk hun haugevis med papirer med informasjon om hvilke behandlinger hun kunne bli satt på dersom dette viste seg å være en form for leddgikt, slik revmatologen trodde det var. Medisinene var først og fremst cellegiftbaserte. Cellegift. Cellegift resten av livet. Jentas hypotese om at overdreven brukt av Chlorella kunne ha ført til denne reaksjonen møtte ingen støtte.
Dagen etter revmatologbesøket våknet hun opp. Prøvde forsiktig å bevege på tærne og forventet en stikkende smerte. Den kom ikke. Jenta var smertefri, for første gang på tre måneder. Likevel var ikke alt over. Hun lå og kjente etter – var hun morgenstiv? Hadde hun vonde håndledd? Kjente seg ikke igjen i leddgiktsymptomene som hadde blitt beskrevet, men klarte ikke å legge det fra seg.

«Historien om hvordan søken fra det middelmådige til det perfekte kan slå totalt feil»

Avsluttende tanker
. Dette var min historie. Det er ikke min eneste historie, det er en av mange. Den utgjør ikke hele min identitet, men den er en del av den. Jeg har lært at jeg ikke er udødelig. Jeg har lært at man skal sette pris på ting mens man har dem, for man vet aldri når det forsvinner. Det kan høres klisjéaktig ut, men for meg er det en sannhet. Jeg våkner faktisk hver eneste dag og tenker over hvor heldig jeg er. Det er en ubeskrivelig skremmende følelse når kroppen blir fienden og fanger deg inne i seg, når alt man tar for en selvfølge plutselig ikke er det lenger. Jeg har lært at det finnes ting som er både større og viktigere enn en liten bilring rundt magen eller en ekstra kvise. Jeg setter pris på ting på en helt annen måte enn tidligere. Jeg vil ikke ha sympati, for det trenger jeg ikke – det er så mange andre som fortjener den mer. Jeg lever et bra liv og synes ikke synd på meg selv.
Jeg har fortsatt ikke lagt en mulig leddgiktdiagnose fra meg. Det tør jeg ikke. Likevel er det påfallende at en som har vært frisk og rask hele livet, blir syk over natten nesten umiddelbart etter å ha begynt med et sterkt kosttilskudd. Det har nå gått et år siden betennelsene først kom. Jeg har ikke fått flere, og merker ingen andre symptomer. Leddene mine i foten ble såpass skadet av den kraftige betennelsen at jeg tidvis fremdeles har vondt, men det kan ikke sammenliknes med hvordan det var. Det viktigste for meg nå, er at smertene ikke går utover det daglige funksjonsnivået mitt. At jeg for eksempel kun unntaksvis kan gå med høye hæler og at jeg må være forsiktig med hvor mye jeg løper, er mindre viktig.
Hvis du har lært noe av å lese dette, håper jeg for det første det er å være litt mer forsiktig enn hva jeg var. Spis normal mat og dropp tilskudd. Du vet ikke hva du kan være disponert for. Men ikke minst håper jeg at du har lært at det er greit ikke å være perfekt. Det er nemlig ikke sikkert at det er verdt det.