Kjønn under lupen

 

Friidrettsutøveren og verdensmesteren Caster Semenya (18) utkjemper i disse dager sin trolig hardeste konkurranse så langt. Hun må ikke bare bevise en gullmedalje, hun må bevise seg selv som kvinne.

Tekst: Martine Henrikke Jonsrud, Illustrasjon: Mari Tharaldsen

I store deler av den vestlige verden er kjønn et av de viktigste kategoriparene vi forholder oss til i hverdagen. Hvis du er mann, så er du ikke kvinne og hvis du er kvinne så er du ikke mann. Språket vårt er med på å befeste nettopp dette skillet, ved kun å bruke to ord og to kategorier: mann og kvinne. Det finnes ingenting mellom, under, på siden eller over. Vi vokser opp med og lærer oss til å se gjennom disse kjønnsbrillene, og idet noe ukjent dukker opp i glasset, så plasserer vi gjerne vedkommende i en av kategoriene likevel. Uten kategoriene mister vi nemlig gangsynet, og uten verken stokk eller førerhund står vi forvirret igjen, livredde for å tråkke feil.

Fastlåste kategorier

Vårt behov for kategorisering av andre er verken spesielt, uvanlig eller særlig umenneskelig. Dette gjør vi på alle måter, i alle situasjoner. Jeg er for eksempel meg fordi jeg ikke er deg, og heller ingen andre. Problemet oppstår når et fenomen har flere komponenter enn det begrepet viser til. Kjønn kunne likeså godt hatt tre navn, i stedet for to, hvilket det også har i noen deler av verden. Sørøstasiatiske land opererer gjerne med hun, han og hin, hvorav ”hin” fungerer som et tredje begrep på kjønn. Ved å basere oss på kun to komponenter i kjønnsbegrepet, utelukker vi alt som ligger i mellom. Og i følge Judith Butler er dette en hel del.

Kjønn i nye former

Mer presist mener Butler egentlig at alt ligger i mellom. Kjønn er nemlig i følge hennes teoretiske utgangspunkt ikke noe vi er, men heller noe vi gjør. Selv om mannen har penis og kvinnen vagina så er det ingenting som tilsier at mann er mann og kvinne er kvinne. Vi kunne likeså godt tenkt mann som kvinne og kvinne som mann. Dette fordi vår forestilling om eksempelvis mannen ikke egentlig har noe med hans penis å gjøre, men heller vårt kulturelt baserte syn på hva som er mann. Derfor er kategoriene som vi baserer oss på, egentlig en konstruksjon. Butler ser for seg en skala der mann og kvinne er ytterpunktene, mens de fleste mennesker ligger midt i mellom disse. Uansett hvor vi ligger på skalaen, så er kjønnet vårt en performativitet – vi skaper kjønn ut fra våre forestillinger om kjønn. Kjønn er med andre ord svært flytende.

Hvem er kvinne?

I Caster Semenyas tilfelle er tilsynelatende kjønn det stikk motsatte. De siste ukene er den atten år gamle Semenya blitt utsatt for et kjønnsregime, på grensen til det groteske. Semenya påstås å være en mann, selv om hun selv føler seg som, og i fysiske termer er, en kvinne. Idrettstopper beskylder henne for å være for mye mann, og for lite kvinne, og derfor skal hun nå kjønnstestes hormonelt. Denne tankegangen forutsetter et, ikke bare kategorisk, men gitt skille mellom mann og kvinne, der maskulinitet tilhører mannen og feminitet tilhører kvinnen. Semenya sees på som for mye mann fordi hun løper raskt, er muskuløs og har såkalte mannlige ansiktstrekk. Hennes manglende feminitet straffer henne som kvinne, og hennes fremtredende maskulinitet sender signaler om svindel. Dette på tross av at senere forskning har vist at kjønnene ikke er så ulike som vi skulle tro, hvilket særlig fremtrer i idrettsverdenen. Kvinnelige idrettsutøvere kan fullt mulig pådra seg mer maskuline trekk gjennom trening, kosthold og levekår. På samme måte kan mannlige idrettsutøver tilegne seg mer feminine trekk som lav kroppsvekt og netthet, eksempelvis i hoppsporten. Det betyr ikke at vedkommende blir mann eller kvinne av den grunn.

Supermann og Barbie

«Det er klart at hun er en kvinne, men kanskje ikke 100 prosent.», uttalte Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) for noen dager siden. Hvordan er man en kvinne 100 %? Ifølge denne uttalelsen er ikke bare menn og kvinner forskjellige reint fysisk, men de innehar også visse gitte egenskaper som gjør dem til kvinne eller mann. Denne holdningen er både gammel og nokså utdatert, men selv om likestillingskampen har åpnet for nye tolkninger av kjønn, har mange fortsatt skremmende oppfatninger av hva som er naturlig. Kvinnen har ifølge dette sitatet en fasit. En ekte kvinne er et vagt, rolig, fysisk svakt og passivt vesen. Idet et individ ikke passer til disse kriteriene så er hun med andre ord ikke lenger helt kvinne. Det blir dermed lettere å plassere henne på den andre skalaen av kjønn, nemlig som mann. Stereotypiene Supermann og Barbie er altså ikke bare fiksjonsfigurer, men også idealer i den virkelige verden.

Retten til å definere seg selv

Som nevnt tidligere er det sannsynligvis de færreste av oss som føler seg som Supermann eller Barbie. Men det blir ikke noe problem for de fleste, nettopp fordi vår performativitet gjerne henger på greip med resten av verden. Din kvinnelighet eller din mannlighet er deg tillært, ifølge Butler, gjennom livet – og det er bare idet du ikke passer inn i den tildelte kategorien at du ikke får puste. Kategoriene kan strekkes, selv om idealene ulmer i bakgrunnen, men kategoriene kan ikke strekkes så langt at strikken ryker. Caster Semenya ryker strikken. Hun provoserer frem en reaksjon som beviser at vår egen eksistens og vår egen forståelse av verden avhenger av hvordan andre tolker den. Semenya kan ikke være en kvinne, fordi hun ser ut som, går og oppfører seg som en mann. Hennes tolkning av egen kvinnelighet og eget kjønn er irrelevant, nettopp fordi vi avhenger av kategorier for å forstå. Alle som ikke passer inn i beskrivelsen av den typiske mann og den typiske kvinne, blir avskrevet som noe annet, noe rart, noe upassende. Derfor ønsker store deler av idrettsverdenen å bekrefte at Semenya er mann, for da er hun hvertfall ikke en upassende kvinne.

De rare andre

Idet vår kategoriske avhengighet går utover seg selv, og skaper grobunn for utestengelse, fordommer og hatske anklager, blir diskusjonen om kjønn viktig. Det er dessverre ikke bare Caster Semenya som rammes. Alle andre som leker med eget kjønnsbilde, som selv vil definere hva kvinne og mann betyr, som bryter med konvensjonene og som fremstår upassende for andre, lider under et kjønnsregime som prøver å presse alle inn i to måter å være på. Butler er en fin inngang til en fornyet diskusjon, der kjønn ikke nødvendigvis forteller hvem du er. Ved å åpne opp for flertydige tolkninger i kjønnsbegrepet, vil forståelsen for andre nå en ny dimensjon. Åpenbaringen om at forestillingene om en muskuløs mann og en sped kvinne nettopp bare er forestillinger, skaper mer spillerom i en ellers nokså dikotom og stram verdensoppfatning. Dette legger dermed ikke bare til rette for en ny oppfatning i idrettsmiljøet, men også en ny oppfatning i det sosiale livet generelt. Idet vi lukker døra til forestillingen om at kjønn er noe fast og bestemt, åpner vi vinduet til en friere verden å leve i. I en slik verden ville Caster Semenyas hormonelle tilstand være uinteressant. Det bør den også være i dag.