Klassisk ballett - tradisjon og kjønn

Klassisk ballett - tradisjon og kjønn

I balletten lever en del av det fortidige videre i nåtiden. Klassisk ballett er et levende kunstverk, forankret i en historisk tradisjon. I kraft av sin historiske tradisjon plikter denne kunstarten å yte sine tradisjonelle idealer rettferdig. Likevel kan disse fortidige idealene, spesielt med henblikk på kjønn, møte på noen problemer i et vestlig moderne samfunn. 

Tekst: Jørgen Johan Thuestad Meyer, filosofistudent 
Illustrasjon: Victoria Haallman Hamre

Ordet ”negerkonge” i Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe, portretteringen av kvinner i kunsten gjennom store deler av vestlig moderne tid, og ikke minst kjønnsstereotypene i den klassiske balletten, er alle uttrykk for, mildt sagt, utdaterte forestillinger. Likevel skal en kanskje være forsiktig med å holde samtidens forestillinger og normer opp mot fortidige kunstverk og kunsttradisjoner. Kunstnere er, slik som oss alle, preget av den tiden de er en del av, med tilhørende forestillinger om verden rundt seg. Dermed kan evaluering av tidligere kunstverk ut fra vår tids moralske målestokk fort bli et uttrykk for naivitet og historieløshet. I tillegg er kunsten og kunstbetraktning ikke nødvendigvis forpliktet til korrekthet eller et spesifikt sett med verdier. Det vil si at kunst skal ha mulighet til å overskride det rette og det gale – til å sprenge grenser. Denne friheten er, på tross av problematiske dimensjoner, et av kunstens viktigste elementer. Noe vi kanskje heller tar konsekvensene av, enn å ofre på den politiske korrekthetens alter. Likevel tenker jeg at den klassiske balletten står i en problematisk posisjon. Dette er fordi den utøves i dag av fullt ut levende mennesker som må forholde seg til kjønnsidealer de ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i.  

Kjønnets rammer 

De tradisjonelle rollene og fortellingene vi finner i ballettens mimikk, klisjéaktige romanser og overnaturlige vesener, virker hverken interessante eller originale i dag. Hva gjelder kjønnsidealer virker det også relativt klart at den strenge inndelingen mellom mann og kvinne, med tilhørende egenskaper, appellerer lite til en tid der mange vektlegger kjønn som noe mer flytende og kontekst-sensitivt. Det nesten komisk kjønnsstereotypiske i balletten er likevel ikke alene problematisk. Det problematiske ligger kanskje heller i at balletten som sagt er en levende kunst. Den holdes ved like ved at ved at barn fra ung alder av blir skolert inn i et veldig binært kjønnssystem. På de fleste ballettskoler er gutter og jenter adskilt under klassearbeid, selv om ballett i sin struktur og teknikk er relativt lik for begge parter. I gutteklassene er det fokus på trinn som den mannlige danser skal kunne utføre, samtidig som uttrykket også skal være maskulint. Mens kvinnene skal presenteres med et grasiøst, yndig og mykt uttrykk, skal mennene være mer bestemte, stolte og modige. Dette husker jeg også fra egen utdanning, der jeg fikk beskjed om at bevegelsene måtte utføres mer mandig og lineært. Mitt rom for utførelse og uttrykk var til en viss grad begrenset av det maskuline paradigmet som den mannlige danser skulle operere innenfor. I ettertid tenker jeg at det er påfallende at gutt/jente-dikotomien lever i beste velgående i utdanningen av unge ballettdansere den dag i dag. Men det er altså ikke samfunnet som legger disse føringene på ballettdanseren, men selve ballettradisjonen. 

Det kan tenkes at det å tillegge jenter og gutter spesifikke kroppslige uttrykk og bevegelsesrammer har vesentlige konsekvenser. Det kan prege deres selv-forståelse, forhold til egen kropp og kanskje også innskrenke deres bevegelseshorisont. Dans og bevegelse har i seg selv ingen restriksjoner, for selv om kroppen er biologisk betinget er ikke det kroppslige uttrykket betinget på samme måte. Den tradisjonelle skoleringen som har vedvart veldig lenge. Mangel på en eksplisitt og kritisk nytenkning fra lærerne og ballettmestrene, som holder tradisjonen gående, får det nesten til å virke som historien har stått stille i denne lille avgrensede delen av kultursamfunnet. Dette hevder også Jennifer Fisher i artikkelen Why ballet men do not stand on their toes?: “I suggest that ideas about symbolic masculinity and it´s logical counterpart, symbolic femininity, often circulate without critique in the teaching of dance.” 

En tradisjon i utvikling 

Balletten har naturligvis også utviklet seg på mange områder. Flere koreografiske verk har strippet balletten for den tradisjonelle pantomime-aktige og rollefikserte stilen til fordel for et mer arkitektonisk og abstrakt uttrykk i dansen, som ved første øyekast ikke virker like preget av fortidens kjønnsidealer. Den moderne og neoklassiske balletten har altså vist at balletten i stor grad kan løsrive seg fra tradisjonen den er sprunget ut av. Fisher påpeker likevel at endringene kanskje ikke er så radikale som de ser ut til: ”Countless ballet experiments still use the ´male guides and supports female` tradition, seeming to say that abstract or futuristic ballet is really about courtly couples after all”. Det Fisher virker å mene er at balletten aldri bryter fullstendig med skillet mellom det mannlige og det kvinnelige, selv i de mer eksperimentelle verkene: ”Otherwise, why would a ballerina never hold a man´s waist as he extends his leg?”. 

Noen vil nok mene at den klassiske tradisjonelle balletten med alle sine ikoniske verker, deriblant Giselle, Svanesjøen og Nøtteknekkeren, er viktig kulturarv. En kulturarv som bevares ved å holde på opprinnelig historie og uttrykksform. På den annen side tenker jeg at den statiske maskuline-feminine modellen kan oppleves som et hinder og ikke i samsvar med danserens selvforståelse, identitet og egentlige uttrykksform. Mangel på kritisk tenkning rundt dette temaet innenfor ballettverdenen, der skoleringen bare fortsetter i henhold til tradisjonen, er problematisk. Å henvise til tradisjonen er heller ingen legitim rettferdiggjøring. Dette viser i så fall bare at balletten muligens mangler evne til grunnleggende reform i sitt kjernearbeid, noe som er viktig hvis denne kunstformen skal kunne utvikle seg i en interessant retning. En reform blir vanskelig hvis man forplikter seg på tradisjon, slik Fisher påpeker: ”Still, in general, the shifting becomes stalled when the system clings to traditional ways as if they were the substance of the art form itself”. 

Litteratur: 

Jennifer Fisher: Why ballet men do not stand on their toes (but Georgian men do) 

Leave a reply