Knutemenneske

Knutemenneske

Tekst: Victor Isaksen

Hun veier ingenting. Hun har laget en sin egen gravitasjon, og alt går i bane. Rundt midje, hals og knær. Tynne, men muskuløse armer fyller hele kjøkkenet, slik at luften brekker, gir etter. Hun stopper opp. Luften legger seg motvillig tilbake på plass, elektrisk, ventende på hennes neste trinn. Men det kommer ikke i kveld.

Hun setter seg stille på en krakk, en krakk innerst i hjørnet på kjøkkenet. Foran henne sitter han. Øynene hans har for lengst blitt sugd inn i virvelstrømmene som følger etter hennes tjukke bevegelser, og hun kan gjøre som hun vil med ham. Trylle ham om.

Hun danser like lett på gulvet, som hun danser inn i livet hans. Og som luft, legger han seg litt motvillig ned, og venter på hennes neste trinn. Først gjør hun ham myk i lemmene, myk og formbar, hun gjør ham til tau. Så skaper hun gravitasjon, som drar ham rundt seg selv, om og om igjen til han kun er en knute på gulvet som ikke kan åpnes. Som en knute prøver han å leve livet sitt videre. Klærne passer ikke lenger, siden knærne trykker mot nakken, nakken klemmer mot magen. Det går ikke an å spise, ikke når munnen er fylt med albuer. Søvn er heller ikke lettere, når han hele tiden får kjønnshår i øynene, som klør og stikker. Han gråter tårer som drypper nedover panna og leggene, når han ikke lenger kan se henne lenger, når hun danser uaffektert videre. Det er ikke sikkert at hun engang er klar over hva hun har gjort.

Fra øverst på Løkka ned på Oslo S, det er ikke en gjeng, det er ikke avtalt. Men han møter dem ofte.

Som knute møter han flere knutemennesker. De ruller rundt og later som om ingenting var galt. Sammen lager de et jordskred av knutemennesker som ruller nedover Oslo nattestid. Fra øverst på Løkka ned på Oslo S, det er ikke en gjeng, det er ikke avtalt. Men han møter dem ofte. De faller ut døra, og der det er minst motstand ruller de. De drar med seg friske og sunne uknytta stakkarer som bare vil leve sitt eget liv, men som nå må slite og dra for å prøve å løse opp knutestormen, et lem om gangen. De bruker alle virkemidler de har, godord, klemmer, sex, sprit, dop eller alt samtidig. Det skal litt for mye til, og flere gir opp, eller blir knuter selv, på trass.

Det er så mye lettere å knyte igjen en å knyte opp tenker han, ide han kruser nedover Brugata, sammen med knutestormen. Når han endelig stopper, fanget mellom en kebabbutikk og en halvtom Tuborgboks, tenker ham på hvor mange ganger man knyter folk sammen, uten å tenke seg om. Han håper han hadde laget flere knuter enn henne. Da ville det på en måte være rettferdig.