Koons-t som stiller spørsmål

Koons-t som stiller spørsmål

Om man er kritisk eller positiv i sin tilnærming til temaene som gjennomsyrer kunsten til Koons, er det en aktiv og dialektisk prosess som initieres. Dette er kanskje kunstnerens, og ikke minst kunstens, største styrke.  

Tekst: Jørgen Johan Thuestad Meyer, Filosofi Bachelor
Foto: Derick McKinney

Gjennom Koons sine verk blir tilskueren konfrontert med seg selv og tar del i en dialog der menneskelig potensiale, kulturelle verdier og kunstens rolle er tema. Kunstverkene provoserer også, og det er nemlig når vi provoseres og beveges at vi begynner å granske egne holdninger og oppfatninger. Selv derimot, fremstår ikke Koons som en provokatør, men heller ytterst sympatisk og optimistisk. Dette ukritiske og optimistiske hos kunstneren i lys av de oppsiktsvekkende og ofte kritiserte verkene, gjør ham og hans virksomhet til et svært interessant studieobjekt.  

Kommersielle Koons  

Jeff Koons er, og har lenge vært en av vestens mest prominente og kommersielt suksessrike kunstnere. Verkene han har produsert har gått for opptil 58.4 millioner dollar på velrennomerte auksjonshus. I tillegg til dette har Koons drevet samarbeidskampanjer med merker som Louis Vuitton og Stella McCartney. Den anerkjente 64-åringen ligner altså lite på den tradisjonelle og tilbaketrukne kunstner. Enkelte anser ham faktisk heller som en slags markedsføringsekspert med økonomiske motiver. Men dette bildet av Koons er vanskelig å holde fast på etter å ha undersøkt hva han selv sier om sitt kunstneriske virke. Han gjentar i nesten alle intervjuer at kunsten han lager skal sette tilskueren i dialog med seg selv, få vedkommende til å innse og realisere sitt potensiale, og skape aksept hos individet og i det mellommenneskelige.  

Made in Heaven 

En av Koons sine kanskje mest kontroversielle produksjoner er Made in Heaven-serien fra 1989. Made in Heaven er en bilde- og skulpturserie der kunstneren selv og hans daværende kone, kjent under navnet Cicciolina, poserer nakne. Nesten hele serien er preget av eksplisitt seksuelt innhold. Det er med andre ord vanskelig, for et utrent øye i hvert fall, å skille disse verkene fra pornografi. Koons sier at han og Cicciolina figurerer som vår tids Adam og Eva. Det vil si, Adam og Eva, seksuelt frigjort og uten skam. En kan skimte en oppfordring om å fri seg fra syndens lenker og stige stolt inn i begjærets og erotikkens sfære. 

“Made in Heaven”-serien har noe foruroligende ved seg og bringer på banen noen dyptgripende spørsmål knyttet til menneskelige betingelser: nemlig hvordan kulturen legger føringer på hvordan vi presenterer oss selv og hva dette gjør med individets selvforståelse. 

Det spesielle med serien derimot, er ikke bare det seksuelle innholdet, men det første bildet der de to figurerer som filmstjerner. Her er nemlig tittelen Made in Heaven og Starring: Jeff Koons and Cicciolina trykket, og skal forestille et filmcover. Dette er en referanse til amerikansk kulturindustri, noe kunstneren selv uttrykker. Når han blir spurt om hvorfor han har valgt å portrettere seg selv og Cicciolina på denne måten, svarer han at det handler om participation: ”I felt that you really don’t participate in American cultureunless you´re involved in film or music”. Det handler altså om å ta del i egen kultur. Og den delen av kulturen, eller eventuelt ukulturen, som Koons her peker på, er det selvpromoterende og selveksponerende.  

Koons tar tak i noe majoriteten vurderer som last og lavmål, og setter det i nytt lys. Dette kan få tilskueren til å tenke nytt om egen kulturell samtid og historie, og kanskje til å kjenne en form for tilhørighet og aksept ovenfor det som uttrykkes i verket. På en annen side kan det også virke avstøtende og oppleves som et forvridd bilde av hva det er å være menneske, slik kunsthistoriker Hal Foster poengterer: ”He encourages us to accept it, but we can´t accept it. If that´s what it is to be human, then oh my god”. Made in Heaven-serien har noe foruroligende ved seg og bringer på banen noen dyptgripende spørsmål knyttet til menneskelige betingelser: nemlig hvordan kulturen legger føringer på hvordan vi presenterer oss selv og hva dette gjør med individets selvforståelse. En trenger ikke å gå lenger enn å åpne Instagram for å få øye på hvor elementært dette fenomenet har blitt i menneskenes liv.   

Foto: Marco Grasso
Den skinnende overflaten 

Jeff Koons er, for mange, mest kjent for de store figurene i stål. Disse ligner ofte på oppblåsbare leker, og gir inntrykk av å kunne sprekke dersom man satt en nål i en av dem. Med disse verkene kommer Koons´ metamorfose av hverdagslige objekter til uttrykk. Objektene bærer preg av en veldig forgjengelighet, skjørhet og ikke minst barnslighet. Samtidig er de materielt sett svært robuste og vil kunne vare i flere hundre år. Figurene står som monumenter av enorme dimensjoner i sine respektive museer og privathjem, og lyser av tvetydighet. Og fremfor alt, stiller de spørsmål. Kan de tolkes som en kritikk av materialisme og vår besettelse av ”ting”? Muligens, men skal vi tro kunstneren selv er det ikke denne kritiske holdningen som han intenderer å gi uttrykk for. Når Koons får spørsmål om de oppblåste figurene svarer han at det handler om kunsten å akseptere, og om å omfavne miljøet rundt seg. Dette er første skritt til en fordomsfri og inkluderende tilværelse: Children don´t make judgementsthey are open to everything.  

Figurene står som monumenter av enorme dimensjoner i sine respektive museer og privathjem, og lyser av tvetydighet. 

Et annet interessant aspekt ved disse gjenstandene er den krystallklare og skinnende overflaten. Dette er et av flere markante kjennetegn hos Koons, og noe av det han har blitt kritisert for. Flere kunstkritikere har ment at disse polerte og perfekte flatene gjør at verkene mangler dybde. At perfeksjonen nærmest virker fremmedgjørende, og lyser av kulde og avstand. Koons intensjoner avviker fra denne oppfatningen, mildt sagt. Han sier at den skinnende overflaten skal reflektere tilskueren. Dermed bekrefter den tilskuerens egen eksistens. Hvis man står helt stille, skjer det ingenting, men hvis man beveger seg endres også noe i kunsten. Kunsten blir noe som både foregår og fullbyrdes i tilskueren, ikke isolert i gjenstanden. Kunstbetraktningen skal gi rom for refleksjon og aktivitet: I use a reflective surface to have a discourse with philosophy. Philosophy is a reflective process.” 

Et friskt pust 

Jeff Koons sin metaforiske og optimistiske tilnærming gjør ham ganske unik i en diskurs der de intellektuelles rolle ofte består i å kritisere og dekonstruere egen samtid og kultur. Dette positive elementet hos Koons kan kjennes oppløftende. Han viser oss at det kunstneriske rommet kan være et rom for alle, for refleksjon og for kulturell tilhørighet. Avstanden mellom kunstverket og tilskueren minker, og gir dermed muligheter for at tilskueren kan kjenne igjen seg selv i verket. På mange måter er dette et friskt pust i en kunstsfære som kan oppleves å være preget av en noe obskur og utilgjengelig diskurs, der bare en viss gruppe mennesker tildeles legitimitet. Samtidig er det mulig å være uenig med, og å la seg provosere av Koons. Å reagere på at skillet mellom lavkultur, høykultur, kitsch og kunst viskes ut. Eller å oppleve at det som kommer til uttrykk i, for eksempel, ”Made in heaven”-serien, er overfladisk og nedstemmende. Det finnes med andre ord et hav av mulige erfaringer i forbindelse med disse verkene, og dette blir enda klarere idet vi legger merke til avviket mellom hva kunstneren selv ønsker å formidle, og hvordan det isolerte verket kan oppleves. Men dette, tenker jeg, er det som gjør kunst interessant: at den ikke gir svar, men stiller spørsmål.  

Leave a reply