Kunsten som skaper forandring

Kunsten som skaper forandring
Kritisk: Filmen ”Anonym nasjonalist” av Petr Pavlensky setter fokus på problemer ved den stadig voksende fremvoksende nasjonalismen i Russland ved å gi innblikk i livet til en 16 år gammel nazist Rettigheter: Petr Pavlensky
Kritisk: Filmen ”Anonym nasjonalist” av Petr Pavlensky setter fokus på problemer ved den stadig voksende nasjonalismen i Russland ved å gi innblikk i livet til en 16 år gammel nazist Rettigheter: Petr Pavlensky

Det er ikke lenger nok at kunst er estetisk vakkert å se på, meningsinnholdet vurderes gjerne i langt større grad enn tilfredsstillelsen man får ved å se på noe skjønt. Det kan argumenteres for at kunst i en historisk kontekst har vært en del av samfunnskritikken. Kunsten har gjerne blitt politisert som en reaksjon på det som skjer i samfunnet, samtidig som kunsten i seg selv også kan lede til samfunnsendringer. Dagens tanke om at betydningsfull kunst skal ha et budskap fremprovoserer kunst som i stor grad er forankret i det som skjer i samfunnet og er med på å oppfordre publikum til å tenke eller handle annerledes. Gjerne ved å spille på ubehagelige følelser.

Ekaterina Sharova er en av dem som har et sterkt fokus på hvordan kunsten virker i samspill med publikum. Hun jobber blant annet som kurator, og hennes rolle er å lage prosjekter og presentere ulike typer kunst for allmenheten. Hun er opprinnelig fra i Arkhangelsk i Nord-Russland, og derfra har hun utdannelse innen pedagogikk, litteratur og filosofi. I Norge har hun studert estetisk teori, kunsthistorie og ledelse, og etter hun ble ferdig på Blindern begynte hun å jobbe med blant annet samfunnskritiske kunstprosjekter. Under et seminar på Nobels Fredssenter i 2012 ble hun kjent med en jente som representerte Pussy Riot, og dette førte til at hun begynte å kuratere ung russisk samtidskunst. Hennes russiske bakgrunn er gjeldende i mye av det hun jobber med, både når hun skriver og kuraterer, likevel oppfatter hun seg selv som en global kurator. Nå for tiden jobber hun blant annet med et kunstprosjekt i samarbeid med Tanja Thorjussen som heter ”DIALOG/ДИАЛОГ”.

 

Dialog

Prosjektet startet for et år siden, og består av en visning av fem filmer om kommunikasjon som etterfølges av en forelesning og diskusjon. Alle filmene er laget av unge, russiske kunstnere. I pressemeldingen for prosjektet står det at ”Dialog” er et forutsigbart begrep i konteksten av interkulturelle relasjoner og blir hyppig brukt i det byråkratiske eller politiske språket”. Videre er formålet med prosjektet  å gå i dybden av det ofte brukte begrepet med utgangspunkt i den russiske filosofen og semiotikeren Mikhail Bakhtins tilnærming til dialog. Bakhtin påsto i sin tid at relasjoner og tilknytninger eksisterer blant alle levende vesener, og at dialog skaper en ny forståelse av situasjoner som krever forandring. Videoverkene viser at det er flere måter å kommunisere på foruten det verbale. Noen kommunikasjonsforsøk kan tolkes som mislykkede, andre som vellykkede.

Så langt har prosjektet blitt vist i Oslo, Bergen og Tromsø og i februar vil det vises i Kirkenes, Bodø og Lofoten, med støtte av Fritt Ord og Nordland Fylkeskommune.

 

Kunst som provoserer

En av videoene i prosjektet er laget av den 28 år gamle kunstneren Petr Pavlensky fra St. Petersburg. Han er utdannet ved Stieglitz-kunstakademi, og er nå redaktør i kunstmagasinet Politisk Propaganda. Han har også vært deltaker i et prosjekt ledet av kunstgruppen Chto Delat. Pavlensky bruker video, performance og tekst i sine arbeider, og har blitt kjent gjennom russiske og internasjonale medier for sine sterke politiske aksjoner i det offentlige rom. Den 10. november gjorde han en performance på den Røde Plassen i Moskva der han naglet fast testiklene sine til fortauet, og satt naken og stirret på dem. Pavlensky uttalte at performancen kan sees som en metafor for apati, politisk likegyldighet og fatalisme i det moderne russiske samfunnet. I etterkant av denne performancen ble han kjent verden over, og skrevet om i The Guardian, BBC, Washington Post, australske og sør-afrikanske medier. I en av sine artikler sammenlignet The Guardian ham med store navn som Marina Abramovic og Yoko Ono.

Hans bidrag til Dialog-prosjektet setter fokus på problemer ved den stadig voksende nasjonalismen i Russland ved å gi innblikk i livet til en 16 år gammel nazist. Filmen viser den skadede kroppen til en ung nazist fra St. Petersburg. Kroppen hans forteller om hvordan han bidro til drapet på en kaukasisk mann en helt vanlig kveld. Sharova forteller at språkbruken hans er preget av tabu-ord som knapt kan oversettes med samme tyngde til norsk eller engelsk, og at det er tydelig at gutten tilhører den laveste sosiale klassen. Formålet med verket er etter sigende å sette spørsmålstegn ved hva som er premissene til at en tenåring uttrykker normalitet ved å drepe et annet menneske.

Bare noen uker før hendelsen gikk flere tusen mennesker ut i gatene i Sør-Moskva og deltok i opptøyene mot innvandrere, etter at en etnisk russer hadde blitt drept. En innvandrer fra Aserbajdsjan i Sør-Kaukasus ble etter kort tid arrestert for drapet, og det spekuleres i om dette var et slags teater fra myndighetens side for å roe massene. Mannen fikk ingen rettergang før han ble identifisert som skyldig i russiske medier.

I Moskva er innvandring stadig et brennende politisk tema. Det er særlig den interne innvandringen fra de russiske delrepublikkene i Nord-Kaukasus som skaper sinne blant deler av Moskvas befolkning. Opptøyene kom etter flere måneder med økt spenning mellom russere og ulovlige og lovlige innvandrere i Russland. Drapet på en etnisk russer var en utløsende årsak for en situasjon som lenge har vært anspent. Etter Sharovas mening er det russiske myndigheters ineffektive migrasjonspolitikk som fører til slike opptøyer, eller sagt på en annen måte: det finnes i realiteten ingen migrasjonspolitikk.

Voksende nasjonalisme er en problemstilling også utenfor Russlands grenser. Høyreekstremistiske partier har oppnådd en betydelig fremgang rundt om i Europa i kjølvann av finanskrisen. Filmen kan derfor også sees i en større kontekst i det at økende nasjonalistiske og til og med rasistiske tendenser er en global problemstilling.

 

Pussy Riot

De fleste kjenner til det russiske, feministiske pønk rock-kollektivet Pussy Riot som ble dannet i Moskva i august 2011. Bandet er mest kjent for sine ulovlige stuntopptredener i Moskva, og da særlig den som ble utført i Frelseren Kristus-katedralen 21. Februar 2012. Fem av bandets medlemmer brøt seg inn i katedralen for å fremføre en ”punkebønn” fra alteret. De ble stoppet av katedralens sikkerhetsvakter, men hadde filmet hendelsen og laget i løpet av kvelden en musikkvideo med protestsangen ”Jomfru Maria, frels oss fra Putin”.

Sangen kritiserte enkelte representanter fra den russisk-ortodokse kirkens støtte til Putin i den pågående valgkampen, dette var en av flere opptredener som ble gjennomført i forbindelse med presidentvalget i Russland i mars det året. Noen uker etter opptredenen ble tre av bandets medlemmer arrestert og anklaget for ”pøbelvirksomhet motivert av religiøst hat”. Kort tid etter arrestasjonen ble et åpent brev som krevde kvinnenes løslatelse signert av 25 000 russere, derav mer enn 100 kjente kulturpersonligheter.

Petr Pavlinsky viste også sin støtte til Pussy Riot. I juli 2012 valgte å han å sy igjen sin egen munn i protest mot den grusomme behandlingen kvinnene i bandet fikk av det russiske rettssystemet. Pavlensky sto foran Kazansky-katedralen i sentrum av Sankt Petersburg og holdt opp en plakat der det sto at aksjonen til Pussy Riot var en gjenskapning av den kjente aksjonen til Jesus Kristus, da han kastet selgere ut fra kirken. Den ortodokse kirkens rolle som ideologisk leverandør og forsvarer av «tradisjonelle verdier” har høstet kritikk fra flere hold, og det stilles spørsmål ved hvilken aktualitet dette forholdet skal fortsette å ha.

 

Protest har sin pris

Etter en kort rettsprosess med manglede ivaretagelse av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper ble Maria Alyokhina, Nadezhda Tolokonnikova og Jekaterina Samutsevich dømt til to års fengsel. Amnesty International gikk også ut å støttet Pussy Riot, da de anser kvinnene for å være samvittighetsfanger som utelukkende er dømt for å ha uttrykt sine meninger på fredelig vis, og krever derfor at dommen oppheves og kvinnene settes fri.

Maria Alyokhina og Nadezhda Tolokonnikova sitter fremdeles fengslet, mens Jekaterina Samutsevich fikk omgjort sin straff til betinget fengsel under ankesaken siden hun ikke fysisk deltok på protestsangen. I september 2013 innledet Tolokonnikova en flere uker lang sultestreik i protest mot soningsforholdene, noe som førte til at hun måtte legges inn på sykehus. 21. oktober ble Tolokonnikova flyttet fra ett fengsel til et annet, som en reaksjon på sultestreiken. Familien og mannen hennes, har likevel ingen tro på at det vil føre til bedre forhold. Før dette hadde Tolokonnikova sittet fengslet i straffekoloni nummer 14 i den russiske republikken Mordovia, etter hun ble flyttet er det ingen som har hørt noe fra henne. Hennes ektemann, Petr Verzilov, har heller ikke fått noe informasjon om hva som har hendt med konen. Det eneste han fikk vite er at hun ble satt på et tog via Ulyanovsk and Ufa til den russiske regionen Chelyabinsk, som ligger øst for Uralfjellene.

– Det er slik systemet får en person til å forsvinne uten spor i ukevis, uttalte Verzilov til internasjonale medier.

 

Forandring

Ekaterina Sharova mener at all mediedekningen som aksjonen og arrestasjonen fikk resulterte i en økende interesse for russisk samtidskunst blant hennes generasjon og at Pussy Riot på mange måter banet vei for andre politiske kunstnere. Pussy Riot har utenfor Russland  blitt det fremste symbolet på det mange mener er Vladimir Putins undertrykkende og autoritære regime. Ved å la henne forsvinne håper han kanskje å stilne også hennes tilhengere og ikke minst den internasjonale debatten om ytringsfrihetens rolle i Russland. Det er et tankekors at et av våre naboland fremdeles har en slik praksis der annerledestenkende blir kneblet og gjemt bort. Det er ”enkelt” å legge all skyld på Putin og staten, men det er umulig å se bort fra at det er nettopp folket som har valgt å gi ham makten. Pavlenskys performance på Den Røde Plassen som jeg nevnte tidligere i artikkelen var en referanse til nettopp denne passiviteten og apatien i dagens russiske samfunn. Pavlensky uttalte at staten gjør Russland til et stort fengsel og stjeler fra folket for å berike politiapparatet og andre undertrykkende instanser, men det er samfunnet som tillater denne ordningen og dermed bidrar til sin egen undertrykkelse.

– Sivilsamfunnet er under press i dagens Russland. Mange tror likevel ganske naivt at alle liksom vil ha frihet, mens det er bare den dårlige Putin som har hele ansvaret. Ifølge den russiske filosofen Nikolay Berdyaev, er ikke frihet lykke, men en byrde som massene ikke tåler. Friheten forutsetter kunnskap og ansvar, og er en utfordring. Putin ble et valg av mange som har valgt akkurat den patriarken som skulle gi illusjonen av beskyttelse og komfort. Dette er ikke noe særegent for Russland, forteller Sharova.

 

Betydningen av internett

Internett er, og har vært, et svært viktig verktøy for å spre ytringsfrihet og demokrati rundt om i verden. Dersom Pussy Riot ikke hadde postet sin protestsang på YouTube ville deres budskap neppe ha spredt seg utover Russlands grenser, og utenlandske medier ville heller ikke ha dekket deres skjebne i like stor grad. Om i det hele tatt. Det finnes mange som Pussy Riot, men de har endt opp med å stå som et symbol for alle de andre kunstnerne som har kjempet for forandring under regimer som det i Putins Russland. Internett er et mektig verktøy om det blir brukt på en konstruktiv måte. Ettersom det dreier seg om et uendelig stort materiale er det selvfølgelig utfordrende å finne frem til det som ikke streifer innom norske medier. Det er mange ting som er fryktelig ubehagelig å lese om. Ting vi helst ikke vil forholde oss til, og skulle sett at ikke tok sted. Likevel er det fundamentalt viktig at vi gjør det likevel, og at vi fortsetter å bry oss selv når oppmerksomheten avtar.

I tilfellet med Pussy Riot er det essensielt at fokuset ikke blir mindre nå som russiske myndigheter ser ut til å ha ”mistet” Nadezhda Tolokonnikova. Med verdens søkelys på seg kan vi i det minste håpe at de humanitære prinsippene vil bli respektert i større grad enn nå. Det kan gjøre en uendelig stor forskjell. Det kan bety at Nadezhda kommer trygt hjem til mannen og datteren sin.

Av Linn Marie Ulvestad

Leave a reply