Saken er biff

Saken er biff

I oktober kunne du lese artikler hos både BBC, The Guardian, Newsweek og flere andre nyhetsgiganter om et israelsk selskap som nettopp har lykkes i å 3D-printe kjøtt på den internasjonale romstasjonen. Jepp, du leste riktig: Printe. Kjøtt. 

Tekst: Elisabeth Kjellin, medievitenskap
Illustrasjon: Victoria H. Hamre

Det er ikke tull. Den bakenforliggende teknologien med å fremstille kjøtt helt slaktefritt har vært i bruk en stund allerede. Å dyrke frem kjøtt i laboratorier viser seg nemlig å ikke bare være mulig, men et bærekraftig og humant alternativ til dagens landbruk. Og det trengs. For ifølge FNs Mat- og landbruksorganisasjon (FAO) viser ikke det globale kjøttforbruket tegn til å minke, snarere tvert imot; kjøttproduksjonen er beregnet til å øke med rundt 13 prosent på verdensbasis i løpet av det neste tiåret, og konsumet er forventet å følge samme trend. Det spørs det om kloden vår tåler – men her har vi kanskje løsningen. 

Slik gjør du 

Hvis konseptet «å dyrke kjøtt» låter fullstendig ukjent, kan jeg gi deg en kjapp og særdeles overfladisk innføring. Prosessen starter med at man henter ut en vevprøve fra et dyr, uten at dyret kommer til skade. I et laboratorium isoleres voksedyktige celler, som oppbevares varmt og med riktig oksygentilgang, og tilsettes proteiner og andre næringsstoffer som alle levende organismer trenger. Dette «lurer» vevcellene til å tro at de fremdeles befinner seg inne i dyret de kom fra, og formere seg på samme måte som de ville gjort i dyrekroppen. Etter en stund i de riktige forholdene har cellene produsert nok nytt muskelvev til at en fin, liten farse er kommet til syne i petriskålen. Slik er den forenklede versjonen, i hvert fall. 

Ideen er nokså, men ikke fullstendig ny: Den første burgeren laget utelukkende med laboratoriumsgrodd kjøtt ble servert i 2013. Den smakte visst nesten akkurat som en vanlig burger, bare litt mindre juicy, skal vi tro matkritikerne som fikk smake den. Det lab-produserte kjøttet mangler nemlig en viss mengde fett, hvilket skiller det fra den saftige, tradisjonelle hamburgeren. Ja, i tillegg til måten det er blitt til på, da, så klart. 

Kjøttet som kan redde verden 

Noe sånt var det altså som foregikk da det israelske Aleph Farms, i samarbeid med flere firmaer i samme næring, utførte sitt eksperiment på den internasjonale romstasjonen nylig. De sørget for å få med seg litt ku – men bare litt! – før de forlot jorden, og fikk til å generere muskelvev fra kucellene ved hjelp av en 3D-bioprinter. Bioprinter-teknikken etterligner den naturlige produksjonen av muskelvev, slik som lab-prosessen, og gjør det i tillegg enklere å fremstille kjøttet så å si akkurat når det trengs. Aleph Farms’ prosjekt tok ikke på langt nær like mye plass som en flokk kuer ville gjort, og foregikk med kun en beskjeden prosentandel av de ressursene som brukes i produksjonen av en tilsvarende mengde kjøttdeig på tradisjonelt vis. Dessuten har Aleph Farms og deres medsammensvorne nå bevist at vi kan klare å gro kjøtt – å skape mat på minimalt ressursgrunnlag – under de mest utrolige forhold. 

Dersom cultured meat noen gang får sitt kommersielle gjennombrudd, står vi plutselig i en verden hvor oppdrett av kyr, får, svin, kylling og fisk, så vel som produksjon av dyrefôr, er overflødig 

Dette er gode nyheter for hvilke som helst romoppdrag over en viss varighet, og kanskje for framtidsutsiktene til både jorden og dens sultende befolkning. Vi behøver knapt et eneste fjøs for å møte den enorme etterspørselen etter kjøttprodukter dersom denne trenden tar ordentlig av. En enkelt celleprøve fra ett eneste dyr rekker visstnok til 80 000 burgere på drøyt 100 gram hver. I tillegg krever laboratoriedyrket kjøtt 96 % mindre vann enn den mengden som brukes i kvegdrift, og forårsaker langt færre utslipp av drivhusgasser. Og hvis bioprinting kan gjøre det enklere å framstille kjøtt i ugjestmilde forhold, og mer eller mindre made to order, kan det på sikt hjelpe oss å få bukt med både matsvinn og hungersnød. Dessverre er lab-dyrket og bioprintet kjøtt temmelig dyrt enda, og ideen er heller ikke uten motstandere. 

Fake kjøtt 

Cultured meat, kaller forskere det. Rent kjøtt, sier dyre- og miljøaktivistene. Fake kjøtt, mener kvegbonden. Og den umiddelbare reaksjonen til mange vil kanskje være i tråd med bondens. Enhver prosess som foregår i et laboratorium i stedet for ute i friluft, låter naturstridig. Særlig når resultatet er ment for å spises. Det kjøttet som dyrkes frem på denne måten, er jo ikke det samme som en nakkekotelett eller en indrefilet. Det er juks, det er ikke ordentlig mat, det er kunstig – er det ikke? 

De som forsker på dette, og ikke minst selskapene som driver med dyrking av kjøtt, mener nei. Men bøndene har et poeng. Foreløpig har man ikke klart å dyrke frem ett sammensatt stykke kjøtt, med riktig mengde fett, som kan skjæres i tykke, blodige skiver og måle seg med en helt vanlig biff. I Missouri er det blitt vedtatt en lov som sier at for at et produkt skal kunne kalles kjøtt, må det ha kommet fra et dyr. Når man tenker slik på det, er det kanskje enkelt å gi kvegoppdrettere rett i at lab-dyrket kjøtt ikke er ekte kjøtt. Men blir det riktig, da? Selv om det er blitt dyrket frem i en petriskål, er kjøttet på cellenivå identisk med helt vanlig dyrekjøtt. Med andre ord skal det ikke være noe forskjell på å spise et kjøttprodukt som har blitt til i et laboratorium enn for eksempel tradisjonell kjøttdeig. Så da er det vel faktisk kjøtt? Så lenge vi vet hvor det kommer fra og hva det er vi får i oss, har det vel ikke så mye å si om vi kaller kjøttet fake eller ekte. 

Enhver prosess som foregår i et laboratorium i stedet for ute i friluft, låter naturstridig. 

Når det er sagt, er det lett å forstå hvorfor gårdsbrukere ønsker å sette lab-dyrket kjøtt i en helt annen kategori enn kjøttet de produserer. Hvis forbrukerne fortsetter å ha samme innstilling til «kunstig kjøtt» som bøndene, er levebrødet sikret for alle som driver med husdyroppdrett og korndyrking, spesielt med tanke på det stadig voksende konsumet av rødt kjøtt i vestlige land. Dersom cultured meat noen gang får sitt kommersielle gjennombrudd, står vi plutselig i en verden hvor oppdrett av kyr, får, svin, kylling og fisk, så vel som produksjon av dyrefôr, er overflødig. Så selv om det later til å være Løsningen med stor L på både klimakrise, hungersnød, matsvinn og dyreplageri, er det definitivt en som ikke vil være helt uten ringvirkninger. 

For godt(?) til å være sant 

Det bør vel også nevnes at det kommersielle gjennombruddet som lab-dyrket og bioprintet kjøtt venter på foreløpig er ganske langt unna, og det er ikke bare på grunn av bøndenes motstand mot fenomenet. For det første er prosessen altfor kostbar til at en lab-burger på 100 gram kan få en fornuftig prislapp. Du og jeg og de 27 000 andre studentene på Blindern som lever på Lånekassens nåde, kan enn så lenge bare drømme om å lage fredagstacoen med lab-dyrket kjøtt. For det andre er det visstnok en del utfordringer hva angår tekstur, og derfor et godt stykke igjen til man kan gro en «fullverdig» versjon av noe som helst. Så langt er det absolutt mulig å lage farser, burgere og kyllingnuggets, mens når det kommer til kyllingbryst, medaljonger, koteletter eller spekeskinke er det fortsatt tradisjonell kjøttproduksjon som gjelder. 

Altså er det enda en stund til vi kan bytte ut hele helgemenyen og all julematen med lab-dyrket kjøtt. Det hele låter jo egentlig for utrolig til å være sant også, nesten som et avsnitt i en science fiction-roman. Enn så lenge får visst cultured meat være forbeholdt astronauter og velstående foodies. Men hvem vet – hvis vi gir det noen år, kanskje en skinkeprintende mikro-lab på Grünerløkka kommer oss til unnsetning. 

Leave a reply