Kvinnen med det isblå blikket

Kvinnen med det isblå blikket

2017 er året for valgkamp. I Frankrike holdes det presidentvalg i mai. Spørsmålet på alle franske lepper er hva det vil bety om Marine Le Pen og Nasjonal Front går av med seieren og styrer landet de neste fem årene.

Du har nok hørt om henne og da vet du nok også at hun er én av de mange politikerne som, særlig i Europa, inngår i betegnelsen og fenomenet (høyre)populisme. Damen jeg prater om er ingen andre enn franske Marine Le Pen, leder av Nasjonal Front (FN) i Frankrike. De siste månedene har hun havnet i skyggen av en viss annen populist «over there», men er nå tilbake i de franske og kontinentaleuropeiske avisene. Det har til tider vært mye turbulens innad i partiet og det har stått i hardt vær flere ganger enn man kan telle på fingrene. Dette har allikevel ikke stoppet kvinnen med det isblå blikket. I 2012 var hun presidentkandidat og nå, i 2017, har hun nok en gang satt i gang med en ny presidentvalgkamp. I dag er hun mer enn noensinne tidligere sikker på at hun kan komme seirende ut av kampen.

Familiearven

Le Pen-navnet er, eller burde være, et velkjent navn for de fleste statsvitere og de politisk engasjerte. Likevel er det nok også slik at mange norske studenter ikke holder seg oppdatert på verken ny eller gammel fransk politikk. Det nasjonalistiske og konservative partiet Nasjonal Front er i grunn et ganske ungt parti som ble stiftet i 1972 av Jean-Marie Le Pen, faren til Marine Le Pen. Allerede fra begynnelsen ble det stemplet som kontroversielt. Partiet la frem flere xenofobiske lovforslag, som for eksempel å gjeninnføre dødsstraff som spesielt skulle gjelde for innvandrere som «proporsjonalt begikk mer kriminalitet enn franskmenn». Jean-Marie Le Pen, en krigsveteran fra den algeriske frigjøringskrigen, ytret dessuten flere antisemittistiske kommentarer. Denne høyreekstreme retorikken gjorde partiet svært upopulært på syttitallet, og de fikk under 0.5 prosent av stemmene ved valget i 1973 for nasjonalforsamlingen. Utover åttitallet endret noe seg, og partiet kunne nå bli med i det politiske spillet. FN fikk i 1986 trettifem av de 573 setene i nasjonalforsamlingen og ble dermed det femte største partiet. Siden den gang har det vært et av de større partiene i fransk politikk.

Marine Le Pen holder en tale ved sin forrige valgkamp i 2012. Foto: Blandine Le Cain/Flickr
Marine Le Pen holder en tale ved sin forrige valgkamp i 2012. Foto: Blandine Le Cain/Flickr

Jean-Marie Le Pen satt som partipresident for FN i nesten førti år før Marine overtok rollen i 2011. Raskt etter overtagelsen satte hun og ledelsen i gang med å renvaske partinavnet og kalte hele prosessen en «av-demonisasjon» av partiet. Dette førte til et veldig anstrengt far-datter forhold, som definitivt ikke har unnsluppet media. Det hele nådde klimaks da Le Pen senior ytret i 2013 at gasskamrene under 2. verdenskrig bare var «en detalj i krigshistorien». Som respons på dette og andre provoserende handlinger som hadde akkumulert seg, endte Marine med å utvise sin egen far fra partiet.

Høyrepopulistenes inntogsmarsj

Årene etter «renvaskingen» har det vært mange faktorer som har kunnet forklare Le Pens økende popularitet blant det franske folk. En av de mest nevneverdige er den økonomisk krisen fra 2008 som fortsatt setter spor etter seg. Endelig er eurosonens økonomi på vei opp igjen med en økonomisk vekst på 1.7 prosent i 2016, men Frankrike henger langt etter med bare 1.1 prosent. Arbeidsledigheten er også på vei ned, men er fortsatt oppunder 10 prosent i landet, ifølge det økonomiske online-tidsskriftet Quartz. Den siste tiden har også vært preget av andre store internasjonale hendelser, som den store flykningsstrømmen fra Syria og Brexit, og dette har naturligvis bidratt til å også påvirke høyrepopulismens økende trend. Det er likevel på grunn av Trumps seier i USA at Le Pens selvtillit er skyhøy. Hun har selv sagt at han er en av de som har banet veien for hennes seier.

Dagsorden punkt for punkt

Hun kickstartet presidentkampanjen sin i Lyon i februar med å presentere partiets 144-punkt plan. På dokumentets første side har Marine skrevet at planen har som formål å «gi Frankrike og sitt folk friheten og stemmen tilbake». I sin essens er dette et tydelig stikk til EUs økonomiske politikk, som hun mener har frarøvet franskmennenes penger til fordel for å fylle lommebøkene til de multinasjonale politikerne i EU. Den nåværende sosial-økonomiske politikken sløser penger via en ukontrollert immigrasjon til landet, hevder Marine.

I planen blir immigrasjon slått hardt ned på. FNs ambisjon er at kun 10 000 lovlige immigranter skal få komme inn til landet med en befolkning på ca. 67 millioner mennesker, kontra de 200 000 som gjør det i dag. I tillegg til dette skal disse ikke i like stor grad få tilgang på landets offentlig tjenester. Det er også nevnt at den doble ekstraeuropeiske nasjonaliteten skal avskaffes. I Frankrike er politikken per i dag slik at om et barn blir født av innvandrere på fransk jord så får barnet fransk statsborgerskap.

På det internasjonale planet vil Le Pen distansere seg fra EU og knytte tettere bånd med Russland. En av FNs «hjertesaker» er utmeldelsen av den Europeiske Unionen. Om partiet vinner valget har de lovet en folkeavstemning – á la Brexit, med sin originale Frexit – og dessuten kvitte seg med valutaen brukt av de fleste EU-statene, euro, til fordel for den gamle franske Franc.

Publiseringen av 144-punkts plan har ikke bare ført med seg kommentarer som har pekt på det mest kontroversielle. Det har også blitt påpekt at den er nokså lik, punkt for punkt, den hun brukte under valgkampen i 2012, men at den er finjustert dagens politiske og sosioøkonomiske landskap. Det er allikevel et punkt fra 2012-programmet som er fullstendig fjernet fra den nye utgaven. Dette punktet omhandlet gjeninnføring av dødsstraffen som ble avskaffet i 1981 og sist brukt i 1977. I Frankrike var giljotinen den eneste lovlige metoden å utføre dødsstraff på.

Masken utad

Som for mange andre populister i Europa og presidentvalget i USA, har Marine vunnet over de såkalte «blue-collar» stemmene. Arbeider- og middelklassen, spesielt i Nord-Frankrike, har stor tiltro til at Le Pen kan få de til å bli hørt igjen i politikken, og hun pryder seg med å være det uhørte folkets stemme. Selv ble hun uteksaminert fra Paris’ Panthéon-Assas universitet i 1991 med en master i juss. Det juridiske fakultetet ved denne skolen blir ofte ranket blant de topp ti beste i Europa og nummer én i Frankrike i diverse kåringer. Når det er sagt så er allikevel ikke Marine Le Pen den eneste franske politikeren som utgir seg for å være «folkets stemme» når det egentlig har seg slik at de tilhører den øverste sosiale klassen i samfunnet. Frankrike har i likhet med mange andre land en politisk elite som utgjør et veldig unyansert bildet av den totale befolkningen.

Det er likevel på grunn av Trumps seier i USA at Le Pens selvtillit er skyhøy. Hun har selv sagt at han er en av de som har banet veien for hennes seier.

Mye på grunn av denne jet-set livsstilen, blir det ekstra dramatisk når favorittkonkurrenten til andre omgang blir avslørt for økonomisk fusk. Francois Fillon ble valgt frem som presidentkandidaten for Republikanerne mot slutten av fjoråret, over Nicolas Sarkozy og partifavoritten Alain Juppé. Deretter kunne det lenge se ut til at han på meningsmålingene skulle havne i den andre og siste valgrunden. Men i januar 2017 ble han anklagd for å ha betalt sin kone og to av sine voksne barn i underkant av en million euro for fiktive jobber. Fillon har nektet å gi opp valgkampen, men denne skandalen vil det være nærmest umenneskelig å komme seg ut av. Dette har åpnet banen for FN til å ligge i teten, og partiet ligger veldig godt an til å komme til andre runde (rett etter avsløringene i februar, lå FN først i meningsmålingene med over 20 prosent oppslutning).

Hva skjer videre?

Det er fortsatt tid før valget og den andre runden holdes i mai, men man kan ikke avfeie tanken om at det er reelle muligheter for at FN kan vinne. Det er likevel viktig å huske på at det også er en opposisjonside i fransk politikk. Det sosialistiske partiet, som vant i 2012, har ikke gjort det godt så langt i valget, og ser ut til å ikke komme videre til andre runde. Men den ungen sjarmøren Emmanuell Marcon er også en av deltagerne i valgkampen. Etter å ha vært økonomiminister i Hollandes regjering, gikk han av da han selv sa at han ikke var en sosialist. Han har for øvrig sagt at han heller ikke er på høyresiden. Macrons popularitet, ifølge meningsmålingene, har skutt til himmels etter Fillon-skandalen. Det spekuleres i om han vil være Marines mest sannsynlige motstander i andre valgrunde.

Om sluttduellene blir bestående av Le Pen og Macron, er det likevel umulig å si hva utfallet vil bli. Det kan tenkes at det blir «amerikanske tilstander» over det franske valget. FNs «blue-collar» støttespillere er antageligvis langt flere enn antatt fordi disse aldri har stemt ved valg før. Det er også usikkert hvordan resten av høyresiden og republikanerne offisielt vil stille seg om de må ta stilling til dette. Det eneste som er sikkert er at uansett hvem det blir som havner i duell med Marine, vil vedkommende få de fleste av venstresidens stemmer for å ikke la FN seire.

Historiske fremskritt?

Jeg er redd for at denne artikkelen ikke kan komme utenom en klisjé av en konklusjon; det eneste som er sikkert er at ingenting er det! Det skal holdes mange spennende valg i Europa den kommende tiden, og det er ikke mulig å snakke om høyrepopulismen uten å også rette blikket mot Tyskland, Østerrike og Nederland. Selv om det først og fremst er snakk om politikk, retorikk og skandaler, er det til syvende og sist individer politikken skal gå utover. Le Pens holdninger til samfunnet kan bli reelle trusler mot det vi ser på som demokratiske verdier i dag. Om landene nevnt ovenfor alle skulle hatt høyreekstreme ledere, så er det skummelt å tenke på hva livet som kvinne, innvandrer, journalist, opposisjonspolitiker eller frivillighetsarbeider kan bli om bare noen få år. Går vi baklengs inn i fremtiden?

Når det er sagt tror jeg ikke at Le Pen og Nasjonal Front alene vil ha skylden for at verden blir et verre sted å bo. Folk i Europa har tross alt en fornuft, en stemmerett og de fleste land har en grunnlov som skal beskytte dem. Men som med alle andre ting er det viktig å se hva som skjer i verden og ikke bare følge med på reality-stjerna i Det hvite hus. Vi kan ikke stå på sidelinjen om vi er redd for ekstremisme, da må vi stå opp for verdiene vi tror på, slik at vi kan leve i det demokratiet vi selv ønsker.

Født: 1968 i Neuilly-Sur-Seine, et av de mest velstående strøkene i Paris
Posisjon: Leder i partiet «Front National» og presidentkandidat i 2017
FNs slagord: Au nom du peuple («I folkets navn»)
Politiske karriere: startet i 1986 og har vært medlem i Europaparlamentet siden 2004. Om hun blir president, blir hun sittende til 2022