Lidenskap – drivkraften bak Europas høyresving

Lidenskap – drivkraften bak Europas høyresving

Det politiske landskapet i Europa gjennomgår en endring. I en rekke valg har høyrepopulistiske partier oppnådd økt oppslutning, samtidig som høyreekstreme grupper har blitt stadig synligere i samfunnet. Lidenskapen for nasjonen er igjen en drivende kraft i europeisk politikk. 

Tekst: Mathilde Israelsen 

De siste tiårene har europeisk politikk foretatt en sving til høyre. I førersetet sitter politikere som Marine le Pen i Frankrike og Geert Wilders i Nederland. De taler høylytt om beskyttelse av nasjonal identitet, kulturarv og grenser, og møtes med trampeklapp og stormende jubel av enkelte velgergrupper. De siste fire årene har mer enn 30 millioner mennesker stemt på høyrepopulistiske partier i Europa. I Frankrike fikk partiet Nasjonal front hele 10,6 millioner stemmer, noe som tilsvarer hver tredje stemme under valget i høsten 2017. I Tyskland fikk det sterkt innvandringskritiske partiet Alternativ for Tyskland totalt 13 prosent av stemmene, og oppnådde for første gang å gå inn som representanter i Forbundsdagen. En tilsvarende utvikling pågår i resten av Europa. Både Polen, Østerrike, Tsjekkia og Ungarn er eksempler på land hvor høyrepopulistiske partier har fått styrket sin oppslutning betraktelig de siste årene. Nasjonalistisk retorikk skaper igjen begeistring over hele Europa. 

Ideologisk lidenskap 

Høyrepopulistiske partier fremstiller seg selv som inkarnasjonen av folkesjelen, og som megafonen for den folkelige røst. Videre fremstiller de seg selv som voktere av den nasjonale særegenheten. I tilknytning til dette oppstår en lidenskapelig trang etter å beskytte og fremme det som oppfattes som nasjonens interesser. Blanca Rip, Robert J. Vallerand og Marc-André Lafreniére ved universitetet i Quebec i Canada, kaller lidenskap knyttet til bestemte politiske formål for ideologisk lidenskap. Denne ideologiske lidenskapen oppstår fordi personer har et sterkt behov knyttet til å utvikle en egen identitet og en forståelse av seg selv. Denne typen lidenskap deles inn i to hovedkategorier: den harmoniske og den tvangsliknende lidenskapen. Den harmoniske lidenskapen oppstår i en kontekst der personen føler seg fri til å verdsette sin egen lidenskap, og forekommer uten at vedkommende er utsatt for et eksternt press. Til kontrast oppstår den tvangsliknende lidenskapen i en kontekst der oppfatninger knyttet til selvfølelse, sosial aksept og tilfredshet med eget liv. Som et resultat knyttes lidenskapen så tett opp mot ens egen oppfatning av seg selv at vedkommende blir kontrollert og avhengig. Lidenskapen blir en sentral del av deres identitet. 

Denne ideologiske lidenskapen oppstår fordi personer har et sterkt behov knyttet til å utvikle en egen identitet og en forståelse av seg selv.

Marie Le Pen holder en tale på vegne av sitt parti Front national.
(FOTO: Blandine le Cain/Flickr)

Trusler mot lidenskapen

Skillet mellom lidenskap og identitet er nærmest visket bort. En konsekvens av dette er at det som oppfattes som en trussel mot lidenskapen, også oppfattes som en trussel mot identiteten. Dette kan få personer til å agere på ulike måter. For de høyrepopulistiske partiene i Europa og deres velgere kommer frykten for ytre trusler til uttrykk gjennom et uforholdsmessig stort fokus på innvandringspolitikk og et ønske om en nærmest hermetisk lukking av grensene. Et eksempel er partiet Alternativ for Tyskland som opplevde en sterk vekst i etterkant av flyktningkrisen i 2015. I slike tilfeller kommer lidenskap for nasjonen til uttrykk gjennom en oppfatning av at flyktninger og andre innvandrere vil forurense nasjonens særegenhet. Som en konsekvens fremmes rasistiske holdninger rettet mot personer som ikke blir ansett som en del av nasjonen. 

Legitimering 

Lidenskapen balanserer på en skarp knivsegg mellom kraftfullt engasjement for et bestemt politisk formål og full besettelse. Balansen kan vippe i retning av det ukontrollerbare og dermed gjøre lidenskapen til en drivkraft for ekstreme handlinger. Dette illustrerer skillet mellom høyrepopulistiske partier og høyreekstreme partier. Mens høyrepopulister i de fleste tilfeller respekterer demokratiet, tar høyreekstreme liv hvis de mener det er nødvendig. I Tyskland har den høyreekstreme volden økt sterkt de siste årene, og i Norge og Sverige marsjerer høyreekstreme åpenlyst i gatene. Lidenskapen de opplever for nasjonen legitimerer ikke rasistisk motivert vold, men kan bidra til å forklare motivasjonen bak ekstreme handlinger. Høyreekstremister opplever at den nasjonale særegenheten er under press fra eksterne trusler. Som en konsekvens av at høyreekstremister har knyttet den nasjonale særegenhet tett opp mot sin egen identitet, velger en del høyreekstremister å benytte seg av ekstreme forsvarsmidler for å møte den påståtte trusselen. 

Balansen kan vippe i retning av det ukontrollerbare og gjøre lidenskapen til en drivkraft for ekstreme handlinger

Dominoeffekt?

Brexit i Storbritannia og valget av Donald Trump som president i USA ble oppfattet som tegn på at populismen hadde seiret over de etablerte partiene og at et nytt Europa var i emning. Tiden skulle imidlertid vise at Marine le Pen i Frankrike i første omgang ikke skulle lykkes i sitt forsøk på å oppnå en egen Frexit. Heller ikke Geert Wilders i Nederland fikk muligheten til å Make Netherland Great Again, selv om hans parti ble landets andre største under valget våren 2017. Den dyptgripende lidenskapen for nasjonen som driver de høyrepopulistiske partiene og de høyreekstreme gruppene er ikke et forbigående blaff. Høyrepopulisme og høyreekstremisme er et jevnt trekk som ikke har stilnet, til tross for at den populistiske smitteeffekten viste seg å være mer begrenset enn det mange forutså. Lidenskapen for nasjonen vil fortsette å ha betydning i fremtiden.