«Liv laga» 70 grader nord

«Liv laga» 70 grader nord

Langt fra sentrale styringsmakter finnes lokalsamfunn. Lokalsamfunn som på mange måter makter mer, men er langt mindre. Bosetter man seg her blir studielånet lavere og barnebidraget høyere. Fraflyttingen er likevel et faktum.

Å brøyte: Veien er brøytet av en av rundt 20 fastboende på Spildra. Han har ansvar for å holde øya fremkommelig på vinterhalvåret, og gjør det slik mulig å komme seg til landhandelen uten ski på bena. / Foto: Marie Midtlid
Å brøyte: Veien er brøytet av en av rundt 20 fastboende på Spildra. Han har ansvar for å holde øya fremkommelig på vinterhalvåret, og gjør det slik mulig å komme seg til landhandelen uten ski på bena. / Foto: Marie Midtlid

I vårt politiske landskap er det bred enighet om å verne om distriktene. Argumentene er mange: Eksempelvis slår Arbeiderpartiet et slag for bevaring av den nasjonale identitet. Høyre ønsker et «mangfoldig og skapende utkant-Norge». Fremskrittspartiet satser på infrastruktur i distriktene med et mål for øyet – sikre bosetting og verdiskapning, mens Sosialistisk Venstreparti vil bygge vårt landstrakte land «fra Lindesnes til Nordkapp». Budskapet er altså klinkende klart – distriktene har både Ola og Kari Nordmann stor tro på. Tilsynelatende, i alle fall. Homo Oeconomicus ville revet seg i håret av norsk subsidieringspolitikk. Et virkemiddel man bruker for å gjøre enkelte deler av Distrikts-Norge mer attraktivt. Man kan mene så mangt om subsidieringspolitikken er rasjonell, men periferiproblematikken er reel. Å miste mangfoldet er et tap for norsk identitet. For individet og for landet. Dette finnes det lokalsamfunn som vitner om.

 

Fjordfolket.

70 grader nord finner man den eneste bebodde øya i Kvænangsfjorden, med en befolkning på et tjuetalls personer. Opprinnelig var Spildra et samisk handelssamfunn, der siida-systemet dominerte. Dette har resultert i en rekke arkeologiske funn, som tufter, graver og smykker, som i dag bevares på museum i Tromsø. Kulturstier på øya forteller den unike historien om øyas fjerne fortid, og dette er med på å skape et grunnlag for turisme. Det er også de slående naturopplevelsene – utsikt til isbreer og fjorder fra øyas høyeste punkt, nordlys og midnattssol.

 

«De kan like gjerne si rett ut at de ikke ønsker befolkning her».  

 

Spildra er en del av Norges subsidierte utkant, men lokalbefolkningen merker ikke mye til det. Mens landsdelen visstnok satses på, ønsker Troms fylke å slukke gatelysene på øya. Dessuten ser ikke fylket noen grunn til å bruke ressurser på å ivareta  brygga, og hvorfor skal de det? Lokalbåten «Kvænangen» har uansett en usikker fremtid i møte. Ingen vet om den fortsatt vil gå etter 1. mai i år. Alternativet er en mindre båt, i et værhardt område, som vil frakte 12 personer, men ikke gods. Landhandelen synger i så fall på siste verset, og enda en viktig arbeidsplass risikerer å gå tapt. «De kan like gjerne si rett ut at de ikke ønsker befolkning her», sier en øybeboer, og peker på at representantene i fylkespolitikken ikke representerer Nord-Troms. Dermed blir også lite gjort der befolkningen er liten og det er få stemmer å hente.

Nord: Overgang fra dag til kveld i en av Norges virkemiddelkommuner. Lyset er dog ikke subsidiert fra staten.  / Foto: Marie Midtlid
Nord: Overgang fra dag til kveld i en av Norges virkemiddelkommuner. Lyset er dog ikke subsidiert fra staten. / Foto: Marie Midtlid

 

Paradoks

 

Befolkningen er like flyktig som nordlyset når man befinner seg 70 grader nord 

 

Regjeringspartiet Høyre hevder å ønske «muligheter for etablering og tro på fremtiden i Distrikts-Norge», men fremtidshåpet er ikke overveiende i lokalsamfunn som Spildra. De er opptatt av at det skal bli enklere å skape arbeidsplasser, at enkeltmannsforetak skal lykkes –  man ser det stikk motsatte her. For fiskerne er ikke fangsten nok, når det å finne en funksjonell løsning på hvor man skal levere den er vanskelig. Å skape turistvirksomhet er komplisert, når man ikke kan garantere at reisende faktisk kommer frem. Derfor bør det ikke komme som noen overraskelse at Spildra ikke er et unntak når det gjelder fraflyttingen. Befolkningen er like flyktig som nordlyset når man befinner seg 70 grader nord, og så er det med alt som er flyktig, man jakter på det. Primærnæringene er en viktig trygghet for vårt samfunn, et sikkerhetsnett man som land kan ha behov for å falle tilbake på. Naturressursene må bevares. Det koster, men det må man være villig til å satse på i et samfunn. Tar vi ikke vare på befolkningen, får vi ikke utnyttet ressursene. Derfor kan man stille spørsmål ved signalene man sender. Det er som kjent mange veier til rom, men ren ignoranse fører ingen steder. Kampen for tilværelsen er et faktum – både i Erlend Loes fiktive versjon av Ullevål Hageby og i Nord-Troms, men på svært ulike måter.

 

Robust

Det får  være opp til de som styrer showet og vurdere om dette er veien å gå for å skape et robust land, og om vi ønsker det samme for Distrikts-Norge som vi ser i Nord Sverige – en landsdel som sakte men sikkert forfaller. Mens livet går sin vante gang i hovedstaden, er det fortsatt liv laga på 70 grader nord. I hvert fall inntil videre.

 

FAKTA

I Finnmark og enkelte kommuner i Nord-Troms, kan man få slettet ti prosent av opprinnelig lån, maksimalt 25 000 kroner per år. Man må ha bo og arbeide i regionen minst tolv måneder sammenhengende.


Vedtaket om en tiltakssone i Finnmark og Nord-Troms ble etablert i 1990.


Frem til april 2014 fikk foreldre i Nord-Troms, Finnmark og på Svalbard kr 320,- mer i barnetrygd per barn i måneden enn i resten av landet.


På øyene livnærer mange seg av jordbruk og fiske. Se «Fjordfolk», og få et innblikk i hvordan hverdagen er for fastboende bønder i Kvænangen: https://www.youtube.com/watch?v=fW-jjUdtnpk

 

Foto: Anja Bratt