Mannlig feminist

Mannlig feminist

Tidligere i høst arrangerte Feministisk Initiativ en panelsamtale om mannlige feminister. Betegnelsen «feminist» er på alles lepper, men det er ikke alle som føler seg like velkomne i bevegelsen. 

Tekst: Fride Selnes Jensen 
Illustrasjon: Vendela FH 

Det har nå gått et drøyt år siden #metoo-kampanjen raste for fullt og kom som en nødvendig vekker for mange. Hensikten med emneknaggen var avstigmatisering av ofre for trakassering og annen uønsket seksuell atferd, og synliggjøring av hvor vanlig seksuell trakassering er, både i og utenfor underholdningsbransjen.   

Kampanjen var svært effektiv og nådde langt utover sitt opprinnelige mål. I oktober i år publiserte Klassekampen resultatene av en undersøkelse gjort i samarbeid med Sentio, hvor de spurte ett tusen nordmenn om deres holdninger til #metoo-kampanjen, og om de hadde blitt mer bevisste på sin egen og andres oppførsel det siste året. Undersøkelsen viste at én av fire nordmenn mener kampanjen har endret deres oppfatning av hva seksuell trakassering er, hver tredje unge mann sier han har blitt mer forsiktig med hva han sier og gjør etter #metoo, og én av åtte menn i alderen 23 til 35 er bekymret for at handlingene deres kan bli misforstått. 

I tillegg til å skape økt bevissthet rundt seksuell trakassering har kampanjen gitt feminismen et nytt boost. Men spørsmålet er, i hvilken retning? Sosiologiprofessor Cathrine Holst mener at feminismen har et langt mer kollektivt preg i dag enn tidligere, men sier også at hun ser klare paralleller mellom dagens mobilisering i sosiale medier og radikalfeminismen på 60- og 70-tallet. En feministisk retning bygget på teorien om «patriarkatet» og at alle menn undertrykker kvinner. 

Historisk sett har feminismen dreid seg om å fremme kvinners interesser, og det har vært gode grunner for det i mannsdominerte samfunn. Vi skal for all del ikke legge kvinnekampen på hylla, men personlig er jeg redd en mannsfiendtlig holdning vil sette oss tilbake. Det er mange kjønnspolitiske, også mannspolitiske, kamper som er viktige og som ikke må undervurderes.  

I en bevegelse med mange sterke stemmer som tidvis ser på mannen som «den store, stygge ulven» er det ikke rart at noen er redde for å trå feil.

Vi må huske at feminismens målsetning er at menn òg kvinner skal ha like rettigheter, muligheter og ansvar.  

Thomas Michael Walle er sosialantropolog, har forsket på kjønn og maskulinitet, og er styremedlem i både Balansekunst og Reform. I oktober var han deltaker under panelsamtalen «Menns rolle i feminismen» arrangert av Feministisk initiativ. Der ble det tatt opp hvor vanskelig det kan være for menn å identifisere seg som feminister, uten å tråkke noen på tærne. I ettertid har jeg snakket med Walle om hvorfor likestillingskampen er viktig for begge kjønn, og hvilket ansvar som ligger spesielt på gutter og menn.  

På spørsmålet om hvorfor vi alle vil tjene på et samfunn hvor kjønnene er likestilt, peker Walle på hvor viktig likestilling er for å øke mulighetsrommet for alle, blant annet når det gjelder valg av yrke og muligheten til å drive med det man er god til og brenner for. Likestilling bidrar til å utvide rammene for hva som anses som maskulint og feminint, noe som gir større grad av frihet ikke bare i yrkesvalg og kjønnsutfoldelse, men også andre større eller mindre livsvalg.  

Han mener at alle har like stort ansvar når det kommer til å kjempe for like muligheter, men at menn bør gi i seg selv i oppdrag å reflektere rundt når det å være mann utgjør en forskjell som gir en fordel. «Det kan føles merkelig å skulle stå til ansvar for en skeivhet de ikke selv opplever å bidra aktivt til, men jeg mener at det er vår plikt å reflektere rundt fordelene av det kjønnet vi har. Jeg tenker også at gutters og menns «ansvar» handler om å være åpne og lyttende, og å være kritisk til hvordan de normer man møter verden med er innvevd i sosiale maktstrukturer som særlig gagner menn.» 

Moderne feminisme handler ikke om kvinnekamp vs. mannekamp, men om «sammen er vi sterkere» – klisjé, men sant.

Walle nevner også hvor viktig det er at menn sier ifra når de er vitner til konkrete uttrykk for undertrykkelse og diskriminering. Til venner, til kollegaer – og til sjefen! Selvfølgelig bør dette gjelde både for kvinner og menn, men som mann har du et annet utgangspunkt for å ta tak i den typen situasjoner fordi en mannsstemme dessverre fortsatt veier tyngst. Dette er et godt eksempel på hvorfor vi også trenger menn i feminismen, og i kvinnekampen for den saks skyld.  

I dag er det heldigvis mer vanlig enn uvanlig å definere seg som feminist, men det er viktig at vi legger merke til dem som ikke føler seg velkomne. I en bevegelse med mange sterke stemmer som tidvis ser på mannen som «den store, stygge ulven» er det ikke rart at noen er redde for å trå feil. Moderne feminisme handler ikke om kvinnekamp vs. mannekamp, men om «sammen er vi sterkere» – klisjé, men sant. 

Kilder: 

https://www.klassekampen.no/article/20181013/ARTICLE/181019982

https://www.sv.uio.no/iss/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2018/den-nye-feminismen.html