Mat for fred

Mat for fred

Hva har hummus og kvegdrift til felles? Mens den ene kan hevdes å være en fredskaper, kan den andre hevdes å arbeide i mot en mer rettferdig matfordeling i verden. God matsikkerhet er en forutsetning for fred, og hvordan vi velger å spise kan være en av de mest effektive måtene å sikre dette på. 

Tekst: Caisa Linea Hagfors, Bachelor i Statsvitenskap
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Tar man til ordet for en «hummus-revolusjon» blir man kanskje opptattet som en uvitende, tullete ordmisbruker. Kan en slik bruk av det sterke ordet revolusjon forsvares? Isåfall må et helt avgjørende premiss fremsettes: Det må nødvendigvis ligge noe mer i det enn å bare lage og spise hummus, selv om det likevel utgjør kjernen i det hele.   

Hummus er mye mer enn en matrett, mener de som omtaler seg selv som «hummusrevolusjonære» i bedriften Sevan. Det er en lidenskap, ideologi og en måte å leve på: å lage og spise hummus er en fredfull handling. Ingen kutting, ingen harde bevegelser, ingen agressiv biting. Det høres først ut som en dårlig spøk. Men dersom konseptet om mat som ideologi og som en fredshandling plukkes fra hverandre, skjønner man fort at de hummusrevolusjonære matoptimistene ikke bare driver dank. I møte med internasjonale fredsavtaler og humanitære organisasjoners arbeid kan en matrett som fredsbygger fremstå som en spinkel og alt for enkel løsning på verdensproblemer. Likevel er mat som virkemiddel slett ikke et forenklet svar, selv om det i en slik tilnærming til de utfordringer vi står overfor kan virke banal. Kosthold er et stadig mer betent tema og er i stor grad kulturelt betinget. Samtidig er det stadig flere som får øynene opp for at mat kanskje kan inneha svar som vi tradisjonelt sett ikke har brukt for å løse verdensproblemer.  

#hummusrevolution 

Sevan AS er et av flere selskaper som sørger for at du i dag finner hummus i kjøledisken i norske matvarebutikker. Likevel skiller de seg fra mange andre produsenter på ett område: Det svenske familiedrevne firmaet ønsker at maten de produserer og selger skal ha et større oppdrag enn bare å mette sultne mager. 

(…) dersom konseptet om mat som ideologi og som en fredshandling plukkes fra hverandre, skjønner man fort at de hummusrevolusjonære matoptimistene ikke bare driver dank.

Ifølge Sevan kan spising være både en fredfull handling og en form for meditasjon. Familiebedriften mener at våre gjentakende måltider er med på å definere hvem vi er, og at hva vi spiser og hvordan vi spiser er et uttrykk for vår personlighet og våre verdier. De understreker at mat også er historie, kjærlighet, generøsitet og nytelse – det er noe som holder oss sammen. For Sevan er hummus selve representasjonen av dette: Hummus kan ha hvilken som helst form og passer på enhver tallerken. Hummus er kremete og bløt i konsistens, men samtidig kraftfull i smak. Dessuten er det å spise med hendene den enkleste og mest naturlige måten å spise på -her trengs ingen stikkende kniv eller gaffel, bare et stykke brød. Slik ønsker den svensk-libanesiske familien å fremme en matkultur som er tolerant og åpen. Denne tanken har siden resultert i en pågående kampanje, #hummusrevolution, med mål om å spre bevissthet rundt mat. Således inviteres det også til videre utforskning av kjernen i denne kampanjen: Mat som noe mer. 

Ubehagelig fakta på bordet  

La oss gjøre en ting klart – hummus alene kommer ikke å skape fred på jorden. Sevans kampanje toucher likevel bort i noe som stadig oftere er oppe til diskusjon: kan måten vi spiser på utgjøre en forskjell for andre? Det du spiser angår nemlig ikke bare deg, selv om dette er et argument som går igjen blant dem som ikke ønsker å bli fortalt hva de bør og ikke bør spise av hensyn til mennesker, dyr eller kloden. Et tradisjonelt kosthold der animalske produkter er inkludert, angår i aller høyeste grad flere enn deg selv – simpelthen fordi det består av kroppsdeler eller biprodukter fra et dyr. Det som kanskje burde snakkes enda høyere om, er hvorvidt dine matvaner også angår andre mennesker og deres tilgang på mat. 

1. juni 2018 publiserte det vitenskapelige tidsskriftet Science en større studie om den globale påvirkningen matproduksjon har, utarbeidet av en gruppe annerkjente Oxford-forskere. Her legges det frem forskning som viser at uten den kjøtt- og meieriindustrien vi har i dag, vil enorme arealer dyrkbar jord kunne frigjøres ved at mer enn 75% av verdens landbruksareal som i dag brukes til å dyrke mat til produksjonsdyr, utgår. Videre viser rapporten at dette i teorien vil være mer enn tilstrekkelig landareal for å kunne dyrke mat til å mette mer enn hele verdens befolkning. For eventuelle skeptikere er rapporten og den tilhørende artikkelen lett tilgjengelig for allmennheten, og fungerer som et incitament til en diskusjon om hvorvidt vi har et ansvar overfor resten av verdens befolkning ved valg av kosthold og hvordan vi driver matproduksjon. Det er ikke lett for enkeltmennesker å bedre matsikkerheten uten medhold i det politiske systemet, men vi har mulighet til å bestemme over egen diett og livsstil – som kanskje påvirker mer enn mange tror.  

 Ulik fordeling av ressurser – enten det gjelder dyrkbar jord, vann, olje eller mineraler – har ført til at vi lever i en urettferdig verden med enorme variasjoner i menneskers forutsetninger for å få sine basale behov dekket. Høsten 2019 arrangerte Samfunnsviter’n en debatt om miljøsikkerhet, hvor temaet matsikkerhet også ble debattert. Store endringer i miljø og klima truer matsikkerheten til stadig flere, og kan i verste fall tvinge mennesker på flukt eller føre til større konflikter om ressurser. Å kutte i forbruket av kjøtt og meieriprodukter bidrar ikke bare til å lette trykket på klodens felles ressurser, men også til å minske vårt fotavtrykk på miljøet – noe som indirekte kan bidra til bedre matsikkerhet og i beste fall fred.  

Legitimerer vår matkultur vold?  

Andre har tilnærmet seg tematikken om mat for fred på en annen interessant, men brutal måte. I boken «Kosthold for fred» av Will Tuttle, argumenterer forfatteren for at våre spisemønstre har bidratt til å skape tradisjon og aksept for vold. Ifølge Tuttle finnes det ikke utsikter om en bedre verden før volden som vår diett krever tar slutt:   
 
Den følelsesmessige avstumpingen av millioner av barn og voksne – som er nødvendig for at millioner av dyr skal kunne spises daglig – legger grunnlag for menneskelig vold, krig, fattigdom og nød. Disse utfallene er uunngåelige, for vi kan aldri høste glede, fred og frihet for oss selv mens vi sår frø til skadelig adferd mot og herredømme over andre. Vi kan snakke om kjærlighet, godhet, frihet og en bedre verden, men det er handlingene våre, spesielt vanene våre, som bestemmer hvilken fremtid vi og andre vil erfare. Voldssyklusene som har preget, og fremdeles preger, vår historie, er rotfestet i volden våre daglige måltider krever. Dyr kan ikke hevne seg slik mennesker kan, men volden vi utøver mot dem, slår tilbake på oss. 

Det finnes en rekke ting vi mennesker har gjort siden tidenes morgen, som det heldigvis ikke er aksept for å drive med i dag.

Skal vi tro Tuttle, kan vi virkelig øyne en bedre fremtid dersom vi konstruktivt begynner å betrakte egen matkultur. Slik tenking er dessverre ønsketenking. Men selv om Tuttle kanskje bare delvis har rett i sitt ressonement, kan vi likevel lære noe av hans spissede argument: Vi trenger å rette et kritisk blikk på vår godt indoktrinerte matkultur. I Stavanger Aftenblad 20/02/2019 problematiserer en av Samfunnsvitern’s skribenter normaliseringen av det som kan anses som uetiske praksiser innen ulike kulturer. Johannes R. Volden skriver blant annet: «Poenget er at vi ikke må bli trangsynte – vi må evne å betrakte egen kultur utenfra, som en flue på veggen. Det er lett å se seg blind på noe som foregår rett foran ens egne øyne. Fisken ser ikke vannet den svømmer i. (…) Kanskje burde vi ta dette innover oss, heller enn å skyte budbringeren – og vurdere om vi også må gjøre noen endringer i måten vi lever på.»  

Vanens makt 

Det er dessverre ikke slik at dersom alle legger om sin diett ville matressursene naturlig blitt omfordelt og dermed mettet alle sultne munner. Det er nok heller ikke slik at vold og kriminalitet ville opphørt dagen det siste dyret ble slaktet. Om det skulle finnes et svar som kunne gi slutt på krig og sult, er det nok hverken enkelt eller lett gjennomførbart i stor skala. Målet er derfor ikke å komme opp med en løsning, men å påminne om at vi har større mulighet og flere grunner til å påvirke enn vi kanskje tror. Utfordringen er at bidraget som kreves møter deg på ditt mest personlige nivå, og krever en revolusjon i matveien som for mange er skremmende.  

Argumentet om at vi mennesker har spist som vi gjør siden tidenes morgen er ikke holdbart i møte med klimaendringer, svekket folkehelse og millioner av dyrs lidelse i masseindustrien. Det finnes en rekke ting vi mennesker har gjort siden tidenes morgen, som det heldigvis ikke er aksept for å drive med i dag. Slaveri, undertrykkelse av kvinner og homofile eller diskriminering på grunnlag av hudfarge, er gode eksempler på dette. At vi mennesker er utstyrt med intelligens, fornuft, empati og en evne til å både ressonere og vurdere, gjør det bare mer skammelig at vi fortsatt sitter på gjerdet. Fremfor å le av noen som ønsker en hummusrevolusjon, burde vi bli flinkere til å omfavne de verdiene en slik kampanje ønsker å formidle.  

Faktaboks
  • Omtrent 805 millioner mennesker lider av kronisk sult. (1) 
  • I USA går 70% av kornprodukter som produseres i landet til å fôre produksjonsdyr, fremfor å fungere som mat til mennesker. (1) 
  • Kjøtt og meieri står bare for 18% av kaloriene og 37% av proteinene våre, men tar likevel opp 83% av vår dyrkbare jord og produserer 60% av landbrukets utslipp. (2) 
  • Verdens samlede antall kveg konsumerer mat tilsvarende kaloribehovet til nesten 8.7 billioner mennesker alene, mer enn hele verdens befolkning tilsammen. (1) 
  • 15 898 liter vann går med for å produsere dagsbehovet av mat til en kjøttspiser. En plantebasert diett, på den andre siden, krever bare 1135 liter vann for å dekke deres dagsbehov. (1) 
  • I USA går 70% av ferskvannet landets ferskvann til meieri- og kjøttindustrien. (1) 
  • The guardian skriver 31. Mai 2018 at å unngå kjøtt og meieri er den mest effektive enkelthandlingen du kan gjøre for å redusere miljøfortavtrykket ditt. (2) 
1. onegreenplanet.org:  
https://www.onegreenplanet.org/environment/world-hunger-population-growth-ditching-meat/ 
2. Theguardian.com: 
https://www.theguardian.com/environment/2018/may/31/avoiding-meat-and-dairy-is-single-biggest-way-to-reduce-your-impact-on-earth

Forskningsrapport fra Science

Leave a reply