Menneskene og universets opphav

Menneskene og universets opphav

I dag finnes det flere ulike forklaringer på hvor vi mennesker kommer fra, og om vi ser på menneskets historie kan vi også se at mye har endret seg. Hvordan forklarte egentlig våre forfedre opphavet vårt?

 

I denne teksten vi se litt nærmere på to ulike opphavsmyter – nemlig den norrøne opphavsmyten samt den kristne – abrahamittiske – skaperfortellingen. Med en ateistisk tilnærming skal vi se hvordan mytene utspinner seg, fra skapelsen av selve universet til skapelsen av de første menneskene.

 

Den første opphavsmyten vi har skriftlige kilder til i vår kultur omhandler den Norrøne religion og går som følger: Det hele begynner i et uordnet kaos av ulike energier. Dette kalles Ginnungagap, og det er her ur-jotnen Yme oppstår. Yme er et vesen som har blitt oppfattet av forskere som tvekjønnet, altså både mann og kvinne.  Dette er det noe uenighet om, men Yme var uansett i stand til å avle barn med seg selv, og mens et barn vokste ut av armhulen hans/hennes, paret også føttene. Slik aktivitet pågikk til det var en blitt til en stor jotunslekt. Det kan virke som om urvesenet, Yme, selv var ganske passiv i verdens tilblivelse, noe som går igjen i flere gamle europeiske skapermyter.
En annen skikkelse som også bør nevnes,  den eneste rene feminine skikkelse i skapelsesmyten, er Ur-kua Audhumbla. Hun liker å slikke saltsteiner, og slikker en dag fram en menneskefjes. Dette er Bor, som etterhvert formerer seg til det som skulle vise seg å bli alle æsene, og også den mektigste guden i religionen, nemlig Odin.

 

Det berømte diktet Voluspå i den Eldre Edda ses på som den viktigste kilden til myten om skapelsen av mennesket. Odin spiller en sentral rolle, men det er likevel verdt å nevne at  han verken er alene om innsatsen, ei heller skaper mennesket ex nihilo – ut av intet. Sammen med de to gudene Høne og Lodur fant han to trestokker på stranden, og gav dem menneskelige og gudelige egenskaper. De første menneskene i Norrøn religion kalles Ask og Embla, og fra disse kan alle mennesker i Midgard, menneskenes verden, nedstammes.

 

Når det gjelder den kristne opphavsmyten, eller skapelseshistorien, som den ofte refereres til, er dette noe en gjennomsnitts seksåring kan forklare oss i korte trekk. Gud skaper alt, ut av intet, på seks dager, deretter hviler han den syvende. Dette betyr i praksis at du ikke får klippe plenen på søndager.

 

Da Gud skapte Adam var dette, i motsetning til Ask og Embla, ut av intet. Motivasjonen var at han ville ha noen til å ”råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden” (Mos 1:26) – Altså ser det ut til at mennesket skapes fordi det er nyttig, og det har en funksjon i verden. En mye mer bevisst og aktiv prosess sammenlignet med det Odin og hans kompanjonger stelte i stand.

 

Hvis man leser bibelversene Mos 2:15-24 vil man legge merke til at Eva skapes noe senere enn Adam, og ut av hans ribben. Det kan også virke som grunnen til hennes skapelse er at Adam syntes det er litt dumt at alle dyrene har en ”hjelper”, eller partner, men ikke han. Denne tidlige kjønnsdifferensieringen har blitt brukt i stor stil til å augmentere for kjønnsroller, men også til å argumentere mot kristendommen som religion.

Gud skaper alt, ut av intet, på seks dager. Deretter hviler den syvende. Dette betyr i praksis at du ikke får klippe plenen på søndager.

 

Man skal likevel være forsiktig med å se på disse utdragene alene. Allerede på første side i det gamle testamentet skrives det nemlig om menneskene at  ”Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.” (Mos.1:27).  Som med mange gamle kilder skal man altså ikke lete lenge for å finne motsetninger.

 

I disse moderne tider er det få som setter sin lit til disse forklaringene på begynnelsen av alt. Selv om kristendommen er en levende religion i Norge i dag er det nok heller få kristne som tar opphavsmyten bokstavelig.  Og for alt vi vet var kanskje også den norrøne skapermyten brukt metaforisk?

 

Det finnes likevel de som tar skriften på ordet – de kalles kreasjonister. I motsetning til de moderne retningene til de abrahamittiske religionene, benekter kreasjonistene evolusjonslæren, og står fast ved at verden er rundt 6000 år gammel. Til tider får retningen medieoppmerksomhet, også her hjemme i Norge, som da kunstnere Markus Moestue tidligere i år syklet på en hjemmelaget dinosaursykkel gjennom bibelbeltet, Kristiansand til Stavanger, som en protest mot denne filosofien.

Denne tidlige kjønnsdifferensieringen har blitt brukt i stor stil til å augmentere for kjønnsroller, men også til å argumentere mot kristendommen som religion.

 

Som ikke-troende, kan man sitte igjen med en forståelse om at tekstene er menneskeskapte, og det er også veldig viktig å huske på at kildene vi har sett på her må ses i sammenheng med andre viktige tekster. Når man ser på skapelsen av Adam og Eva i bibelen, er dette på mange måter en mindre viktig tekst for å forstå samfunnet på denne tiden. Lovene i mosebøkene, eller historien om syndefallet er eksempler på dette. I alle religioner med skriftlige og muntlige kilder finner vi myter som forklarer hvorfor samfunnet er slik det er.

 

Skapelsesmytene, som andre myter, sier mye om kulturen de oppstår i. De kan illustrere tydelige rangordninger mellom kjønnene, eller si noe om menneskets syn på deres egen plass i verden. Uansett formen på opphavsmyten, sier den noe om menneskets behov for å forklare hvor vi kommer fra, og hvor vi hører til. Ettersom det er en sterk hegemoni, uavhengig av tro, rundt den vitenskapelig modellen – Det store smellet – er det mye som har endret seg. Likevel er vi nok ikke helt ferdige å spørre oss selv hvordan, og ikke minst hvorfor.

Hannah Kvamsdal
Foto: Kristoffer Kraakstad