Middelmådighetskrisa

Det var på en av disse lanseringsfestene, holdt i et bittelite lokale for den boka du aldri kommer til å lese, at jeg utenfor den bittelille doen traff på hun som danset magedans på skoleavslutningen i 10 klasse, og som jeg ikke har sett siden. Og på grunn av at passasjen til doen nettopp var så jævlig bitteliten, ble møtet mellom oss for intimt til at jeg kunne komme meg rundt og fordi med den sedvanlige «et nikk, et hei, og snurre vekk» dansen.

«Så, hva driver du med for tiden?»

Det viser seg at det er magedanseren som er forfatteren av boka jeg aldri kommer til å lese.

Så, min tur. Jeg forteller at jeg er student, at «jeg skriver litt i avis da vettu». Jeg nikker fårete, venter på bekreftelse.

Stillhet

«Jaja,et sted må man jo starte, det høres jo helt virkelig /helt/ ok ut.

What.the.fuck.

Verre enn å havne i midtlivskrisa er det å snuble oppi i middelmådighetskrisa. Ei krise som gjerne plutselig slår deg i ansiktet langt før du har fylt 40. Typisk for middelmådighetskrisa er at den rammer deg som har sittet så mange timer på lesesal A at du nå har begynt å se den som en analogi på ditt eget liv, og også for framtida di. Du ser for deg at du om fem år kommer til å sitte her fremdeles, at du fortsatt vil være bare ett av de uttalelige bustete hodene som sitter med i nesa i pulten merket med initialene dine. At den eneste faktiske forskjellen blir at Lesesal A nå heter Kommunal Etat for Samferdsel; Du har en pult, og du blir sittende ved den.

Men frykt ikke Lesesal A. For dere lidende middelklassestudenter som sliter med å takle de metaforene karakteren C vekker, har jeg kommet opp med et par middels gode tips for hvordan å bekjempe middelmådighetsstempelet.

1.    Lyv på deg en mental lidelse.
Unge Sylvia Plath gjorde det, Vincent van Gogh gjorde det, og samtidens litterære fyrstinne (Linnea Myhre, om du var i tvil), gjør det. I selviscenesettelsens æra hvor alle under 30 pleier sine fasader på internett, og hvor tilsynelatende alle har en blogg, trenger du noe mer for å skille deg ut.  Det er på derfor på tide å profittere på den gamle sosiologiske myten om at kreative mennesker er oftere psykiske psyke enn andre – om du bare har et /snev/ av bipolaritet gjør det deg hevet over den gemene hop.  Å være student er det mange som er, men å være en bipolar student med tilbakevennende angstanfall, da snakker vi oppslag i Universitas og fremtidig jobb som foredragsholder for «unge i utfordrende livssituasjoner». Om din bipolaritet /egentlig/ bare bunner i at du er litt morragretten, og at du kvikner voldsomt til etter en kopp kaffe, så ekke det så farlig.

2.    Delta på alt – bli viktig
«Unnskyld at jeg må avbryte kollokvien, men jeg må rett og slett bare haste videre til et møte». Om du midt i en kollokvie kommer med et lignende utsagn, og kombinerer det med flakkende blikk på klokka og en finger plantet på smarttelefonen, vil du oppnå det jeg kaller Eivind Trædal-effekten (Eivind Trædal= kjendisstudent). Det å konstant gi uttrykk for at du «egentlig skulle vært et annet sted nå» for dine medstudenter, gjør deg helt konkret til et travelt menneske, og alle vet at travle mennesker er viktige mennesker. Om det «møtet» du må «haste til» egentlig bare er et foredrag om Norges utviklingsbistand til Øst-Timor arrangert av kulturutvalget, så ekke det så farlig.

3.    Beskyld andre for å være middelmådige
Det kanskje viktigste tipset for å bekjempe egen middelmådighet er å skyve middelmådigheten over på andre.  Angrip derfor de tunge strukturene som har skylden for at du fortsatt ikke har blitt en akademisk superstjerne ved å skrive en rant av en kronikk til Universitas som omhandler UiOs graverende middelmådighet. Ettersom uttallige studenter og ansatte har gjort /akkurat/ dette før deg, trenger du ikke en gang å finne på innhold å tittel selv. Klipp og lim fra de over 15 innleggene man finner om man bare søker på UiO + middelmådig på universitas.no. Resultat? Et helt /ok/ innlegg om middelmådighet.