Midlertidig uavklart

Da utstillingen «I am Charlie» åpnet på Drammen teater var det med bombehunder, skarpskyttere på taket og politihelikopter som sirklet over området. Er bevæpnet politi en del av vår nye virkelighet eller kun et midlertidig tiltak?

Illustrasjon: Thomas Hand
Illustrasjon: Thomas Holand

Siden 25 november 2014 har norsk politi vært midlertidig bevæpnet. Bakgrunnen for bevæpningen var en gradert trusselvurdering som Politiets Sikkerhetstjenesten (PST) og E-tjenesten leverte Politidirektoratet den 31.oktober, som igjen anmodet justisminister Anders Anundsen om å iverksette bevæpning av politiet umiddelbart. På hvilket grunnlag bevæpningen er iverksatt er hemmelig informasjon.

 

Trusselen

Imidlertid kom PST med en pressemelding som kan gi et visst innblikk i hva de mener trusselen innebærer. I en tale i september gikk Islamsk Stat (IS) ut og oppfordret sine tilhengere til å angripe politifolk, militærpersonell og andre myndighetspersoner. PST uttalte at det derfor «mest sannsynlig» ville bli forsøkt utført et terrorangrep på norsk jord innen de neste 12 månedene. På bakgrunn av trusselvurderingen ble det innført en rekke tiltak. Militært personell fikk begrenset uniformsplikt i det offentlige rom, vernepliktige slapp for eksempel å reise uniformert. Politiet fikk bære våpen.

 

Det er verdt å spørre seg hva et slikt budskap vil gjøre med den enkelte polititjenestemann som jobber ute på gata.

 

Det er påfallende hvordan diskusjonen rundt midlertidig bevæpning av politiet i liten grad har dreid seg om den faktiske begrunnelsen for at tiltaket ble innført. I utgangspunktet skulle man vel tro at politiet nå bevæpnes for først og fremst å verne norske borgere dersom en potensiell terroraksjon skulle oppstå. Kritikken mot politiet etter 22.juli-saken sitter friskt i minne, man ønsker seg et politi som handler raskt når faren inntrer. Bevæpningen er imidlertid et sikkerhetstiltak for politiet selv, på grunn av at politiet er sett på som et terrormål. Det er verdt å spørre seg hva et slikt budskap vil gjøre med den enkelte polititjenestemann som jobber ute på gata. Primært skal politiet beskytte andre ved å avverge farlige situasjoner og ta seg av hverdagskriminaliteten. Nå må de forholde seg til at de er bevæpnet hovedsakelig for å beskytte seg selv.

 

Bevæpningen ble opprinnelig vedtatt å vare i fire uker, for at det så skulle tas opp til ny vurdering. Premisset for å stoppe videre bevæpning, er at trusselbildet endrer seg. Det er de hemmelige tjenestene, herunder PST som vurderer og avgjør når en slik endring av trusselbildet foreligger. Informasjonsgrunnlaget som PST fatter sine beslutninger på er graderte, og er da naturlig nok ikke for offentlighetens øyne. Grunnlaget for at politiet nå bærer våpen er med andre ord hemmeligstemplet. Samtidig gir ikke det bildet vi får gjennom media oss noen grunn til å betvile alvorligheten av trusselen fra terrororganisasjoner som IS. Tomme blikk i oransje fangedrakter og trusler fra maskerte menn som predikerer hat mot vesten har blitt hverdagskost. Aksjonene i København og Paris har forsterket inntrykket at man har grunn til å frykte IS og deres hatretorikk. Arrangører av ytringsfrihetsarrangementer blir nå bedt om å melde fra til politiet i forkant slik at de kan stille med nødvendig vakthold. Likevel kan det være grunn til å stille spørsmålet om det er slik vi ønsker å møte terrortrusselen. Skal grunnleggende ting som bevæpning av politiet basere seg på gradert informasjon fra våre hemmelige tjenester? Burde ikke nettopp slike viktige problemstillinger behandles innenfor demokratiske rammer?

 

Unntakstilstand?

I en undersøkelse nylig gjennomført på vegne av NRK svarer 55 % av befolkningen at de er imot generell bevæpning av politiet. På Stortinget er det hittil kun regjeringspartiene Høyre og FrP som er tilhengere av generell bevæpning. Den midlertidige bevæpningen av politiet blir mest sannsynlig opprettholdt ut 2015, og debatten om den generelle bevæpningen har blitt tilsidesatt. Det finnes sterke krefter innen Politiets Fellesforbund som er tilhengere av generell bevæpning på bakgrunn av det generelle kriminalitetsbildet, uavhengig av terrortrusselen. De klassiske for og imot argumentene blir imidlertid ikke ansett som relevante i dagens situasjon. Motstandere som frykter en snikinnføring av et bevæpnet politi blir fnyst av. Vi er i en unntakstilstand, og i en unntakstilstand bør politiet settes i stand til å agere i henhold til trusselbildet.

 

Justisdepartementet så seg til slutt nødt til å endre våpeninstruksen som har vært hjemmelsgrunnlag for politibevæpningen til nå, hvor det sto at dersom det forelå «særlige forhold» så kunne Justisdepartementet godkjenne bevæpning. I høringsforslaget vurderer departementet det slik at dagens lovverk ikke er tilpasset en slik trusselsituasjon som Norge står overfor de neste 12 månedene. Derfor har det nå blitt tilføyd et fjerde ledd i våpeninstruksens § 10 som gir Politidirektoratet adgang til å innføre bevæpning inntil tre måneder ad gangen etter samtykke fra Justisdepartementet «når det ut fra risiko- og sårbarhetsanalyser vurdert opp mot politiets oppgaveløsning anses nødvendig for å sette politiet i stand til å kunne avverge eller stanse handlinger som vil være særlig farlig for liv og helse eller viktige samfunnsfunksjoner.» Forskriftsendringen skal gjelde ut 2015 når ny våpeninstruks for politiet skal tre i kraft.

 

Å befinne seg i en konstant unntakstilstand er hverken sunt for demokratiet eller for politiet

 

Ut 2015 kan vi altså vente oss at bevæpningen fortsetter, selv om det fortsatt skal godkjennes hver tredje måned. Det forutsettes altså at vi mest sannsynlig vil være i en unntakstilstand som varslet av PST ut året. Spørsmålet er vel om man kan anse dagens terrortrussel som en unntakstilstand. Å befinne seg i en konstant unntakstilstand er hverken sunt for demokratiet eller for politiet. Ved at den midlertidige tillatelsen stadig utvides, skyver vi det store og vanskelige spørsmålet foran oss. Å mure oss inne og basere våre standpunkter på frykt og hemmeligstemplet informasjon vil hvert fall ikke være noe fremskritt for demokratiet. Vi er nødt til å ta debatten i hvilken grad vi skal la dagens trusselsituasjon endre måten vi organiserer samfunnet vårt på.

 

I papirutgaven står Thomas Hand oppført som illustratør, dette er feil. Thomas Holand har lagd illustrasjonen. Samfunnsviter’n beklager dette. 

  • https://fornuften22.wordpress.com/ fornuften22

    Det er politikere og politiske maktstrukturer som bestemmer om unntakstilstand og midlertidige ordninger skal være det vanlige og det normale og om norske ord skal få et nytt innhold.
    Partiene og politikere bestemmer.
    Såkalte samfunnsvitere bør se mer på det og ellers vise fram klare og tydelige analyser og vurderinger av situasjonen.
    Hva annet kan folket og menigmann vente enn at ord får ny betydning så lenge norske politikere satser så sterkt på kynisk bruk av tåkepreik og tåketaktikkene?
    Hvor er samfunnsvitere da for å forklare hva som skjer i det norske samfunnet?
    Jeg mener at signalene fra makt-eliten er tydelige signaler angående våpen til politiet.
    Våpen er kjøpt inn, og våpen er på lager, og våpentrening drives.
    Og vådeskudd skjedde.
    Hva slas ord som brukes til tåkelegging og til tåkepreik er etter min mening en annen debatt enn fakta om hvor mange våpen politiet har på lager.
    Og når det gjelder tåkepreiket og tåke-taktikkene og ny-bløffingen fra partiene og angående mindre demokrati, kan gjerne jeg få vite hva andre mener om det.
    Selv har jeg ute korte vurderinger og analyser på min hjemmeside.
    Så snart jeg rekker det, skal jeg søke etter hva andre kan ha om tåkepreiket, Kom gjerne med tips her.