Mikronoveller

Mikronoveller

Tekst: Axel Bjørne-Larsen

 

1

Alle andre løper unna, men du blir stående litt for nærme og se på flammene som slår ut av vinduene der oppe. Alt brenner om det blir varmt nok. Du hører lyden av sirener, og ser blått lys blinke mot den nedre delen av bygården. Ellers er det mørkt. Noen tar hardt tak i armen din, og i et kort glimt er du tilbake i leiligheten deres, der du studerer blåmerker i speilet bak låst dør. Det hamres på døren, men en bølge av varme treffer deg i ansiktet, og nå hører du bare stemmen til brannmannen som trekker deg lengre vekk fra bygget. Du svarer ham ikke, og skammer deg ikke, for du vet at alt brenner om det blir varmt nok.

 

2

Megleren presenterte kjøkkenet, og sa at dette kanskje var det aller fineste rommet i huset. Leif og kona gikk en runde rundt kjøkkenøyen mens et yngre par snakket med megleren. Fra vinduet kunne de se en huske i hagen.

Så du tror dette blir bedre? spurte Leif. Bedre enn det vi så på i Vinkelveien, mener du? spurte kona, og Leif svarte: Nei, bedre.

Da omvisningen var ferdig, spurte megleren om de ville skrive seg opp blant interessentene. Ja, sa Leif, og skrev ned et navn han fant på og et tilfeldig telefonnummer.

Jeg tror det blir bedre nå, sa kona da de satte seg i bilen. Ja, det tror jeg også, sa Leif.

 

3

Solen går tidlig ned om sommeren i India. Under en oransje og rosa himmel sitter vi på takterrassen til Arambol Maria Hotel og ser på kuer som trasker langs stranden der nede. Vi røyker og snakker, men jeg hører ikke en lyd. For med en gang jeg prøver å huske hva som ble sagt så forsvinner minnet, og jeg må knipe øynene sammen og lete det frem igjen. Nå sitter vi ikke lenger på terrassen, men på stranden nedenfor med føttene i sanden. Jeg sier noe til henne, og hun ser på meg med et spørrende smil som får meg til å skru på lyset og sette meg opp i sengen.

 

4

-Gikk ikke du også på Ris?

-Det gjorde jeg.

-Ja! Jeg tror du gikk trinnet over meg. Jeg husker deg som en av de eldre gutta.

-Jeg synes jeg husker deg også.

Han husket henne ikke. Hun smilte og så på ham, ventet nok på at han skulle fortelle hvordan han hadde lagt merke til henne på Ris. Han fant på en historie. De drakk sammen resten av kvelden, og snakket nesten ikke med andre.

Da de våknet dagen etter, hadde en av dem kastet opp på midten av sengen. Pernille, som hun het, kledde på seg sittende, med ryggen til og med dynen rundt livet.