Modererende tilhørighet

I ekstreme miljøer finner noen mennesker akkurat det de mangler i livet: samhold og mening. Det er naturlig at samfunnet utenfor disse miljøene ønsker å isolere og marginalisere ekstremistene. Men som vi ofte har sett består mange av gruppene av ensomme ulver, folk som fra barndommen av har stått utenfor – de på skråplanet. Isolasjon virker i disse tilfellene ikke til å ha vært særlig modererende.   

Av: Henrik Berger, Statsvitenskap

Folk trenger tilhørighet. Folk trenger å bli sett og hørt. Folk trenger å føle at de har en mening og en rolle. Overalt finnes det folk som ikke får disse behovene oppfylt. Ensomheten er en effektiv inkubator for negative følelser. Fra isolasjon er veien kort til depresjon, håpløshet, forargelse og skam. For noen tar depresjonen og håpløsheten over. Få vil ha noe problem med å vedkjenne seg at dette er noe disse menneskene ikke fortjener og burde hjelpes ut av. Mer komplisert blir det kanskje hos dem hvor isolasjonen blir en grobunn for frykt, sinne og hat. Da vil ofte de negative konsekvensene av ensomhet føre til desto mer isolasjon. De blir rett og slett vanskelige å ha med å gjøre.   

Det finnes imidlertid grupper og miljøer som er som skapt for de sinte og ensomme. Grupper som ikke kun gir en følelse av tilhørighet og samhold, men som også effektivt byr på en måte å omdirigere negative følelser. Ekstremistiske ideologier og grupper byr på alt det en skuffet, sint, ung sjel kan trenge. Her kan en finne en gruppeorientert ideologi basert på et hat mot en ytre fiende man kan rette sinnet sitt mot; veldefinerte normer og synspunkter som gjør det lett å skape samhold. Om man trenger oppmerksomhet er det bare å fronte det ideologiske budskapet – det vil lett skape reaksjoner. Hos mange av de ekstremistiske gruppene vil man også finne ideen om at man er en av det mindretallet som faktisk vet hva som feiler samfunnet og vet hva som må gjøres for å rette opp feilene; man er viktig. For ensomme og agiterte mennesker kan dette rett og slett virke som en komplett gavepakke.  

Jeg tror det er denne «gavepakken» som trekker mennesker mot ekstremistiske ideologier, og ikke selve det ideologiske innholdet. De er ute etter å oppfylle grunnleggende menneskelige behov. Hatet og den underliggende frykten som disse menneskene føler på tror jeg ofte har oppstått forut for at de ble kjent med ideologiene: ideologiene er kun et middel for å gi de negative følelsene en årsak og retning. De radikaliserte som har funnet et felleskap sitter allikevel igjen med det paradoks at de negative følelsene er nødvendige for samholdet. Hatet binder dem, og i felleskap valideres frykten. Individene har kanskje oppfylt noen av behovene de hadde, men de negative følelsene må vedvare. Her kommer altså de ekstremistiske miljøene til kort om deres medlemmer vil finne en vei ut av negativiteten. Det er her samfunnet utenfor disse gruppene forhåpentligvis kan ha noe å tilby. Vi kan ikke gi konsesjoner når det kommer til meningsinnholdet hos ekstremistene. Men vi kan anerkjenne at det er menneskelige behov og følelser som har ledet enkelte av dem til det ekstreme.   

Ekstremistiske ideologier og grupper byr på alt det en skuffet, sint, ung sjel kan trenge. Her kan en finne en gruppeorientert ideologi basert på et hat mot en ytre fiende man kan rette sinnet sitt mot […]

Når det kommer til selve gruppene, derimot, må vi nok ty til en kald skulder. Det burde være uattraktivt å være tilhenger av eller medlem hos en ekstremistisk gruppe. Der vi helst bør ta enkeltmenneskene på alvor, må vi passe oss for å anerkjenne gruppene som seriøse aktører. Vi må bidra til alternativer til gruppene, aldri til at gruppene blir et alternativ. Vi står også overfor et problem der de ekstremistiske holdningene har ført til vold og annen grov kriminalitet. De som har gjort seg skyldige i dette må selvsagt gjennom rettsvesenet før en eventuell forsoning og reintegrering kan finne sted. Det er ikke plass i samfunnet til grupper eller individer som utøver press og vold.  

Om vi skal lede folk ut av ekstremismen må det imidlertid være rom for villfarende meninger og irrasjonelle bekymringer. Innenfor ekstremistiske miljøer vil en meningsutveksling sjeldent være noe annet en radikaliserende; der handler det rett og slett om å underbygge samholdet gjennom ideologien. Ved å la enkeltmenneskene få uttrykke seg utenfor gruppene fjernes deler av det som gjør det nødvendig å være rigid i sin mening. Vi må jo også i utgangspunktet la dem bli hørt for å kunne ta til motmæle. Det er her jeg tenker at ved å gjøre nettopp dette – la individene få snakke ut – legger vi et grunnlag for veien bort fra et ekstremistisk tankesett. 

Videre kan vi attpåtil finne et lyspunkt i profilen til mange av disse menneskene. Vi kan tenke over at individene innad i disse gruppene ofte kan utvise en del gode kvaliteter; kvaliteter det vil være naturlig å se etter hos mennesker man vil ha med på laget for å bygge et inkluderende samfunn. De er engasjerte og viljesterke. De er villige til å utrykke upopulære meninger. Noen viser evnen til å målrettet binde seg til en sak og gi alt for den. Mange av dem er åpenbart ute etter noe å jobbe for. Det er ikke noe iboende negativt i å være radikal når en jobber mot et godt mål. Mange av dem kan kort sagt bli ressurspersoner for samfunnet. Ved å kommunisere dette til dem, og ved å vise at vi er villige til å høre på dem, gjør vi oss rivaliserende til ekstremistgruppene; vi er villige til å hjelpe dem med å oppfylle sine behov som mennesker. Dette, langt mer en isolasjon og utestengelse, tror jeg vil kunne moderere dem som i utenforskapet har funnet tilhørighet i grupper som nører opp under hat og frykt.   

Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.

Leave a reply