Myten om den edle villmann

Menneskeskapte klimaendringer og miljøødeleggelser har ført til dagens katastrofale masseutryddelse av dyr. For mange er det fristende å ønske seg tilbake til en førindustriell tid eller helt tilbake til jegernes og sankernes tid. Dette romantiske bildet er imidlertid feil. 

Av: Nicolas Schwarz, Master i Statsvitenskap 

I denne utgaven har det kommet frem hvor mange dyr som står i fare for å bli utryddet. Med andre ord; situasjonen er dramatisk. Det skal mye til for å ikke se de alvorlige konsekvensene av menneskelig adferd i dag. 

Spørsmål knyttet til planetens velvære dukker stadig opp på den politiske dagsorden. Hvis man følger debatten kan man observere at den ofte strukturerer seg langs et kontinuum: På den ene siden har vi de som nekter for menneskers negative klimapåvirkning. På den andre siden har vi de som alene stiller kapitalismen og menneskene ansvarlig. 

Gruppen som peker på kapitalismen har ett poeng: industrialisering, masseproduksjon og global handel har påvirket verden, klimaet og dyrene. Men all skyld kan ikke legges på kapitalismen. Miljøødeleggelser og masseutryddelser av dyr er nemlig ikke enestående for vår moderne tid. Derfor er det slående hvor mange som ønsker seg tilbake til førmoderne tid. Det romantiske bildet av denne tiden er nemlig feil. 

 «Antropocen» – menneskehetens periode 

Realiteten er at mennesket har alltid endret og ødelagt naturen. I naturvitenskapen deler man jordens historie inn i ulike epoker: miocen, pliocen og pleistocen. For ca. 11.700 år siden startet holocen, som vi nå lever i. Det er likevel mange i vitenskapen som hevder at vi burde kalle de siste 70.000 årene for «antropocenen» – menneskehetens tidsalder. I antropocenen startet ødeleggelsene som har ført til de mest dramatiske endringene på jorden. På dette tidspunktet spredte våre forfedrene seg fra Øst-Afrika og ut i resten av verden. 

Allerede for 70.000 år siden var våre forfedrene den viktigste årsaken til globale miljøendringer. Menneskene endret dyre- og plantelivet på alle de geografiske områdene de slo seg ned. Dette hadde alvorlige konsekvenser for andre dyrearter: Menneskene utryddet 90 prosent av de store dyrene i Australia, 75 prosent av de store pattedyrene i Amerika og omtrent 50 prosent av alle planetens store landpattedyr. 

Hvis selv de gamle jegerne og sankerne ikke klarte å holde dyre- og plantelivet i balanse, hvordan skal vi klare det? 

Dette skjedde lenge før menneskene slo seg ned og begynte å pløye og dyrke jorden, før kapitalismens oppstandelse, før industrialisering og før de alvorlige miljøødeleggelsene vi ser i dag. Biologiprofessor ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim, Hans K. Stenøien, understreker at «det er rett og slett dette som gjør oss til mennesker. (…) Vi må ta inn over oss at dette har en biologisk forklaring. Det er en sammenheng mellom vår suksess som art og den miljøkrisen som utspiller seg i dag». 

Jegernes arv 

Forfedrene våre hadde riktig nok ikke planlagt å utrydde dyrene de utryddet. Tvert imot finnes bevis for at de var animister, det vil si at de ikke trodde at det var vesentlig skiller mellom mennesker, natur og dyr. Planeten tilhørte alle: menneskene, dyrene og naturen. Eksempelvis ba de til sine guder om tillatelse til å jage mammuter, og etter en vellykket jakt takket de gudene for den store fangsten. På en måte levde forfedrene våre et bærekraftig liv, og de hadde et sunnere og mer variert kosthold bestående av bær, planter, nøtter og kjøtt. Til tross for at de gamle jegerne anså mennesker, dyr og natur som likestilte, bidro de til miljøødeleggelser. De så rett og slett ikke noe sammenheng mellom jakten på mammutene og deres forsvinnelse.  

Hva betyr det for oss? 

Hvis selv de gamle jegerne og sankerne ikke klarte å holde dyre- og plantelivet i balanse, hvordan skal vi klare det? Dette er nok et spørsmål som mange stiller seg, og dette argumentet brukes ofte for å legitimere vår egen livstil og konsummønstre. Dette er imidlertid feil. Faktum at det allerede har skjedd før, rettferdiggjør ikke ignoranse ovenfor klimaproblemene i dag. Det er betydelige forskjeller i situasjonen til våre forfedre og situasjonen vår i dag.  

I motsetning til våre forfedrene, har vi i dag bred kunnskap om sammenhenger mellom menneskers adferd og ødeleggelse av natur og økosystem. Vi har dessuten flere ressurser og muligheter til å løse problemene. Kapitalismen, som noen påstår er miljøets største synder, kan like så godt også være vår beste løsning. De fleste mennesker anerkjenner at samfunnsutviklingen til vårt postindustrielle samfunn har skapt alvorlige problemer for planeten vår. Men det er akkurat denne samfunnsutviklingen som har ført til at vi i dag kan skaffe oss ny kunnskap, forbedre teknologien og utvikle innovative løsninger som kan hjelpe oss med å bevare økosystemet vårt.  

Menneskelig handling kan utgjøre en forskjell. Det finnes flere positive eksempler hvor staten og sivilsamfunnet har bidratt til at noen truede arter har overlevd. Sibirtigeren, som var på randen av utryddelse, har sakte men sikkert vokst i antall på verdensbasis. Fordi dyre- og planteliv har en forbausende evne til å komme seg, bør vi gi naturen en sjanse. 

Samfunnsviter’n er en politisk uavhengig avis, og er derfor ikke ansvarlig for innhold i meningsartikler. Eventuelle henvendelser tas direkte med skribenten.

Leave a reply