Når sunt blir usunt

Når sunt blir usunt

For et par uker siden måtte jeg ut på løpetur etter å ha spist en hel pakke sjokoladekjeks. Jeg var nemlig dynka i dårlig samvittighet etter å ha sjekka Instagram.

Du følger garantert noen av disse kontoene selv, enten det er på Instagram eller blogger. Folk som tilsynelatende synes mandag er det beste i hele verden, og som på en eller annen finurlig måte klarer å inkludere cottage cheese i enhver matrett. Grønnsaker med Holiday-dip slår visst melkesjokolade langt ned i støvlene, og sixpacken klarer på imponerende vis alltid å snike seg med i bildene som postes. For imponerende er det jo – hvem sier vel nei takk til en sunn og sterk kropp? Men hva er egentlig sunt, og når blir sunt til det motsatte?

 

Fenomenet ortoreksi

For noen bikker det nemlig helt over, og et i utgangspunktet positivt fokus blir til en sykelig fiksering på å spise sunt. Dette fenomenet går under navnet ortoreksi, og betegnes av noen som den fjerde spiseforstyrrelsen. Foreløpig regnes allikevel ikke ortoreksi som en formell diagnose, og det er verken skrevet eller forsket spesielt mye på tilstanden.

Foto: Xochi Romero/Stocksnap
Foto: Xochi Romero/Stocksnap

Marianne Sleire er psykolog i Favne psykologbistand, og har blant annet vært del av Sunn Idretts bekymringschat for spiseforstyrrelser. Hun forteller at tilstanden oftest forekommer hos unge kvinner og menn, men også hos voksne med et behov for kontroll og perfeksjonisme.

  • Det hele begynner gjerne med en diett på bakgrunn av helsemessige eller etiske årsaker, men utvikler seg så i en mer ekstrem retning. Man tror man spiser sunt, men restriksjonene på kostholdet er så sterke at man taper vekt og kan få mangeltilstander, sier Sleire.

 

Hvor går skillet?

Om jeg tar en titt på egen Instagram-feed med denne informasjonen i bakhodet, kan det virke som om en overveldende stor del av profilene jeg tankeløst scroller gjennom kunne hatt ortoreksi-tendenser. Det er selvfølgelig også en mulighet, men det er avgjørende å skille mellom forskjellen på en veldig interesse i sunnhet for helsas beste, mot matrestriksjoner som middel for kontroll over eget liv.

  • Mat kan for en ortorektiker bli hovedkilden til lykke, selvverdi og mening, forklarer Sleire, og understreker at mat og sunnhet først blir usunt når fokuset går utover personens fungering.

Plutselig kan kanskje ikke venninna di være med på fest fordi øl og pottis karakteriseres som forbudt område, og venninnekvelder blir heller ikke et alternativ da hun må bruke kvelden på å løpe bort kalorier inntatt tidligere på dagen.

«Mat kan for en ortorektiker bli hovedkilden til lykke, selvverdi og mening.»

Glansbilder på Instagram

En kan jo lure på hvorfor slike ekstreme holdninger til hva man putter i seg ikke hysjes mer ned. Skal man tro riksdekkende medier og dagens mest profilerte bloggere og Instagram-personligheter, er dette nærmest normalt. Fokuset på en sunn og ren livsstil virker å være større enn noensinne, og sunnhet og måtehold fremstilles som en slags idealtilværelse tilgjengelig for alle som bare for en gangs skyld kan ta seg selv i nakkeskinnet.

På glansa Instagramprofiler deles kosthold- og fitnessråd ut i fleng, de færreste med en faglig kompetanse til å i det hele tatt gi denne typen råd. Allikevel – som de forbildene de er for mange følgere, kan streng kontroll på mat og trening på denne måten fremstå som den mest selvsagte veien til personlig suksess.

  • Ettersom mange av disse vi ser opp til har lav vekt, kan dette få store konsekvenser for mennesker med en annen kroppsfasong som forsøker å nå opp til et ideal det er bortimot umulig å oppnå uten at det går på bekostning av egen helse, sier Sleire.

Disse profilene tilhører ofte også mennesker du kanskje har tilbrakt flere år på skolebenken sammen med, eller bare hun naboen du pleide å bade med på hytta på Sørlandet hver sommer. Sleire påpeker at idealkroppene slik gjøres mer tilgjengelige enn tidligere, da det kanskje heller var de retusjerte og strengt tatt uoppnåelige modellene man skulle hige etter. Nå kan en vanlig tankegang fort gå i de baner av at «når hun klarer det, da klarer jo også jeg det».

Medienes ansvar

Avisoverskrifter som gir deg tips til hvordan trene opp viljestyrken, eller hvordan du mest effektivt kommer ned i såkalt idealvekt, oppfatter vi kanskje også som så normalt at omfanget av slike overskrifter knapt tenkes over. Da er det kanskje også på tide å stille spørsmål ved medienes samfunnsansvar.

Hva gjør mediedekningen av disse bloggerne og Instagramprofilene med samfunnsidealene våre? Det er en del av medienes samfunnsansvar å dekke aktuelle strømninger, men hva som gis mest oppmerksomhet er en annen ting. Enten det er en tabloidavis, eller et glossa kvinnemagasin, moraliseres i stor grad kosthold og trening: Hvilken treningsform er rett og gal? Hva er farlig og ufarlig å spise? Hvordan kan å begrense banan-inntaket gjøre deg til et bedre menneske?

  • Selv om ikke media nødvendigvis er utløsende årsak til ortoreksi, kan den konstante bombarderingen av hvordan spise sunt og hva som er farlig å spise bidra til opprettholdelse av lidelsen, bekrefter Sleire.

Hun sier videre at mange da kan ende opp med å ta saken i egne hender, og basert på misvisende informasjon på nettet designe sin egen diett.

Behov for kunnskap

Når sunn mat og helse blir alt som opptar deg, kan altså et i utgangspunktet positivt fokus ironisk nok utvikle seg til et onde. Kanskje var det ikke så naturlig at du skulle ha like lår og rumpe som hun nabojenta fra hytta på Sørlandet, og sunnhet – det var kanskje ikke så synonymt med lykke allikevel? Spørsmålet er hvordan en skal snu denne  «trenden».

Sleire trekker frem tilgjengeligheten på kunnskapen om ortoreksi, og ikke minst konsekvensene det kan ha for enkeltindividet, som det viktigste tiltaket for å øke bevisstheten rundt fenomenet.

  • Jo mer vi vet om en tilstand, jo enklere blir det å kjenne igjen symptomene i seg selv eller andre, og dermed få mulighet til å gjøre noe med det.

Hun legger til at en bevissthet blant foreldre i deres omtale av mat og kropp, mest sannsynlig vil bidra til et helsemessig fornuftig utgangspunkt for barn og unge voksne.

  • Jeg tror mye handler om foreldres matvett rundt middagsbordet – snakkes det mye om mat foran barna, og i såfall hvordan? Går foreldrene på diett selv, og er det mye fokus på kropp i hjemmet? Jeg tror alle slike subtile signaler om matens funksjon og verdi kan bidra til å forme et barns videre forhold til mat.

 

«Fordelen med en bred og allmenn tilgang til sosiale medier, er jo nettopp den unike muligheten vi som brukere har til å forme samfunnet vi selv er en del av.»

 

Hva sosiale medier angår er det kanskje en idé å følge Fam Irvolls oppfordring i en kronikk publisert i Aftenposten 12. september: «vi må slutte med likes, klapp og kommentarer. Det er ikke så kult å lese om druene folk spiser». Først da blir det mindre naturlig å se på ekstreme prinsipper vedrørende kosthold som noe nærmest beundringsverdig. Fordelen med en bred og allmenn tilgang til sosiale medier, er jo nettopp den unike muligheten vi som brukere har til å forme samfunnet vi selv er en del av.

Da spørs det bare hvilket samfunn vi egentlig vil leve i. På tema sunnhet håper jeg vi kan ta Marianne Sleires spørsmål til ettertanke:

  • Når livet for det meste handler om å kontrollere matinntaket, hvor mye tid blir det da igjen til å faktisk leve?

Jeg ønsker meg ihvertfall et samfunn hvor å ha tid til å leve vil fortsette å være hakket mer imponerende enn cottage cheese-pannekaker og sixpack.