Nationaltheateret

Nationaltheateret

Av: Johannes Wiggen Kramhøft

Illustrasjon: Ludvig Nordby Fjellberg
Illustrasjon: Ludvig Nordby Fjellberg

Allerede før de første solstrålene har truffet den gråhvite betongen, er plassen oversvømt i vrimlende strømmer av maur. Hver og en med sin oppgave for å bidra til det store og hele, på usynlige stier i en maurtue.

Et dykk ned i den lille brusende innsjøen, under betongen, borrer muldvarpene seg gjennom de dunkle, klamme tunnelene, og maurene myldrer desperate oppover for å nå ut i frisk luft. Alle med hver sin destinasjon, hver sin hensikt, men samme mening. Maurtuen sover aldri.
I det solen står høyt på himmelen over det praktfulle berget er desperasjonen enda større, og summingen fra hundrevis av bier stiger opp over hodet på de grå statuene som aldri forlater sin post. Noen har bedre tid enn andre, og stopper opp et lite øyeblikk, trekker inn solstrålene og lytter til musikken, summingen. Og klappingen fra skosåler som bærer dem i alle retninger over den tilskitnede betongen. Da havner de fort på en liten avstikker og befinner seg plutselig bak mylderet. Den mørke utydelige baksiden av det hele. De fleste passerer, travle med å følge stien sin, mens noen slår seg til ro på benkene som en av de mørke, utydelige. Du møter de klirrende pappkrusene, hvileløse skikkelser som lever fra søppelspann til søppelspann med levebrød i poser og sekk.

De utkjørte, slitne, tilsynelatende mette på livet, men alltid sultne, på jakt etter mer.

De tungsindige tomme klovnene som i pausen fra det hele, tar med seg den klirrende hatten og rømmer til baksiden for å røyke billige sigaretter.
Det er de likegyldige, som ikke før de sluttet å ha en betydning for det store og hele, selv ble likegyldige til maurtuen og alt som drar den fremover. Ikke minst er de blitt likegyldige til seg selv. Når en maur ikke lenger finner fram på sin egen sti, forsvinner den fort i mylderet, og blir en del av den mørke, utydelige baksiden. Men selv i mørket lyser stjernene opp de store steinstatuene og det praktfulle berget. Kveldens siste fuglesang blander seg med gatemusikantenes fiolinspilling og sender en behagelig stemning ned over benkene og ut på den nå betydelig roligere plassen. Det er nesten så man kan ta og føle på de store kunstnerne og deres mektige ord som en gang har preget dette praktfulle berget. Maurtuen sover aldri.