Nils

Nils

Tekst: Elena Aronsen

I natt bråvåknet jeg av to måker som sloss. «Fryktelig merkelig», sa jeg høyt til meg selv. Det hørtes ut som de skulle drepe hverandre. Jeg ristet litt på hodet, som man jo gjør for å våkne ordentlig når det er midt på natten. «Dunk, skrik, dunk, dunk, skrik, dunk, åååh!» Den ene måken fikk orgasme og etter det var det umulig å sovne igjen. Jeg begynte å tenke litt på andre fugler. Ta ender for eksempel. Det beste med å være en and, må jo være at man kan vri hodet sitt 180 grader rundt. Det er ikke det at jeg er paranoid eller noe, men jeg vet at jeg en dag kommer til å stå med en kniv plantet midt mellom T4 og T5.

Illustrasjon: Wikimedia Commons
Illustrasjon: Wikimedia Commons

Jeg tenker at dersom jeg faktisk hadde vært en and, noe jeg for øvrig ikke anser som usannsynlig, skulle jeg blitt den første anda på det Antarktiske kontinentet. Folk hadde blitt over seg av begeistring, det er jeg sikker på. For man finner ender overalt, bortsett fra i Antarktis, og folk elsker sånn «første mann»- greier. Hvis jeg er helt ærlig, og det skal man jo være, så kan jeg egentlig ikke spesielt mye om folk. Jeg er i grunn ganske mye alene, uten at det er noe feil i det. Ta pollensesongen for eksempel. Da går jeg aldri ut. Jeg sitter også mye inne på høsten og vinteren. På sommeren pleier jeg å gå ut i hagen, men det er kun hvis det er overskyet og under 14 grader.

En gang møtte jeg på naboen min i trappen. Etter det har jeg vært svært nøye med å ikke møte på ham igjen. Jeg kan stå i timevis å se ut av kikkhullet i døra. Jeg har vurdert å kjøpe meg en eller annen form for høy krakk, men per dags dato har jeg ikke midlene til slike utskeielser. Mye av lønningen min bruker jeg nemlig på min venn, Nils. Vi pleier ofte å sitte sammen i vinduskarmen hvor vi titter ut på mennesker og dyr som går forbi. Når solen blir for sterk trekker jeg meg som regel tilbake, men Nils trives godt med å leve på kanten, så han blir gjerne værende.

Vi tok t-banen til Gulleråsen stasjon her i forrige uke. «Du har godt av en tur ut. Dessuten er det mars», sa han til meg med den største selvfølgelighet. Jeg blir alltid så paff når han sier noe, for vanligvis er det jeg som står for all praten. Det vil nok overraske mange, men det er nå en gang slik at jeg lettest kommuniserer med sånne som Nils. Etter noen runder frem og tilbake bestemte vi oss for å dra hjem igjen, og jeg tenker det blir en stund til neste gang vi drar ut. Nils blir så fort kvalm av å kjøre t-bane.