Norge – et klasseløst samfunn?

I over hundre år har avskaffelsen av klasseskiller og fattigdom stått øverst på den politiske agenda. Allikevel finnes det nordmenn som ikke har råd til sko, og norske barn som ikke har råd til å gå i bursdagsselskap.

Tekst: Knut F. Qvigstad

Har du noen fattige i din omgangskrets? Et slikt spørsmål lyder nesten absurd for de fleste nordmenn i dag. Vi assosierer fattigdom med land i den tredje verden og priser oss lykkelige over at vi lever i et rikt velferdssamfunn. Det hersker bred enighet om at æren for dette tilhører den nordiske velferdsmodellen, som sakte, men sikkert har brutt ned klasseskillene og fjernet den nøden som tidligere hersket i arbeiderklassen. Ideen om det klasseløse samfunn har vært et overordnet sosialdemokratisk ideal helt siden Arbeiderpartiet vokste seg sterkt på 20-tallet. På den tiden var denne tanken snarere en utopisk drøm enn et politisk mål, men tidene endret seg raskt. Gjennom ulike trygdeordninger, forsikringer, offentlige helseinstitusjoner og gratis utdannelse, ble klasseskillene systematisk bygget ned og fattigdommen redusert. Få i Norge vil være i tvil om at utbyggingen av velferdsstaten har vært viktig og riktig, men har vi nådd målet?

Etter et halvt århundre med sosialdemokratisk dominans var det klart at den utopiske drømmen snart kunne bli en realitet. I 1979 erklærte statsminister Oddvar Nordli at fattigdom og sosial nød var utryddet i Norge. Den gangen regnet de fleste med at kampen mot klasseskillene var vunnet, en gang for alle.

Flere hundre tusen nordmenn under fattigdomsgrensen?

-Vi kan ikke delta i dette at Norge går så det suser, for oss suser det bare fordi vi er svimle av sult, sa Johanna Engen fra fattighuset til Nettavisen den gang alle piler fortsatt pekte oppover i norsk økonomi. På Fattighuset i Oslo er finanskrise en kronisk virkelighet og ikke bare en midlertidig nedgang i konjunkturene på Oslo børs. I løpet av de siste årene har matkøene vokst utenfor lokalene på Grønland. Lave sosialtilskudd og voksende arbeidsledighet tvinger i dag stadig flere arbeidsledige og uføretrygdede til å ty til desperate løsninger.

Johanna Engen er mediekontakt ved Fattighuset og vet alt om hva det vil si å være fattig i verdens rikeste land. Da hun ble syk for noen år siden oppdaget hun at trygden hun mottar fra staten, knapt nok dekker de mest elementære behov. – Mange nordmenn tror at de som er fattige i Norge er enten narkomane, østeuropeiske tiggere, eller latsabber som snylter på staten, men den virkelige fattigdommen her i landet er usynlig, forteller Engen. – Ingen som ser meg på gata kan se at jeg er fattig. Allikevel er jeg en av flere hundre tusen nordmenn som lever i fattigdom, sier hun. – Denne gruppen består verken narkomane, tiggere, eller snyltere, men helt vanlige folk, som har havnet i en vanskelig situasjon og opplever at velferdssamfunnet ikke kan gi dem midler til et nødvendig og rimelig livsopphold.

Voksende matkøer

Engen kan fortelle at kløften mellom Norges fattige og befolkningen for øvrig har økt jevnt de siste 15 årene. Hva har skjedd siden Oddvar Nordli slo fast at fattigdommen var utryddet? Har det sosialdemokratiske prosjektet rent ut i sanden? Er det på tide at politikerne slutter å hvile på de laurbærene de la om halsen på seg selv for 30 år siden? Da Aftenposten, spurte Kristin Halvorsen om hun var stolt av hva regjeringen har utrettet for det fattige svarte hun følgende: – Vi har gjort en skikkelig jobb med å bekjempe fattigdommen i denne Stortingsperioden, vi har tatt et stort løft i trygdeoppgjøret og vi har økt sosialhjelpssatsene. Vi ønsker å gå videre med nye grep for en mer rettferdig fordeling i neste periode, sa hun til Aftenposten.

Sammenliknet med sine kolleger i utlandet har Kristin Halvorsen grunn til å være stolt. For mens matkøene utenfor fattighuset vokser i takt med arbeidsledigheten, hylles Norge i internasjonale kretser som verdens beste land å bo i. Politikerne soler seg i glansen av topplaseringen i FNs levekårsundersøkelse og flere andre prestisjefylte kåringer. Men hvor er sammenhengen mellom disse to virkelighetene? En stor del av forklaringen på de høye fattigdomstallene i Norge ligger i at definisjonen av fattigdom har endret seg kraftig i løpet av de siste tiårene. Hvis vi skal ta utgangspunkt i EUs definisjon av fattigdom (60 % av gjennomsnittelig nasjonal inntekt), har vi faktisk 400 000 fattige i Norge. Det er sannsynlig at disse tallene inkluderer en del mennesker, som i praksis ikke lider noen nød. Situasjonen er altså ikke så dramatisk som det kan høres ut som, hvis man utelukkende fokuserer på antallet. Det er altså ikke slik at ti prosent av Norges befolkning går rundt og er svimle av sult. Da hadde det ikke vært 400, men 400 000 som hadde stått i kø for å få mat av på fattighuset hver uke.

De fleste tilfellene av fattigdom i Norge dreier seg om relativ fattigdom, det vil si at de primære behov er dekket, men samtidig opplever fattige å være ekskludert fra alminnelig samfunnsliv, fordi man ikke har råd til det andre tar som en selvfølge. – Vi er jo ikke fattige på samme måte som fattige mennesker i Afrika og India, sier Engen, men mange lever et liv som er helt uverdig. Et eksempel på dette er mannen som kom på 17. mai feiring her på fattighuset og fortalte at han ikke hadde feiret dagen på 15 år fordi han ikke hadde råd til skikkelige sko.

Fattigdom uten klasseskiller

Mye tyder altså på at drømmen om et samfunn uten fattigdom, igjen er i ferd med å bli en fjern utopi. Betyr dette at vi samtidig ser konturene av nye klasseskiller? I 2002 uttalte regjeringen følgende: fattigdom i vårt land rammer i dag ikke store, lett identifiserbare grupper, men enkeltpersoner med ulik bakgrunn. Ut fra denne beskrivelsen kan vi ikke omtale 400 000 fattige i dagens Norge som en egen klasse. Et sentralt spørsmål er om de rundt 100 000 norske barna som i dag vokser opp i fattigdom vil ende opp som sine foreldre. Johanna Engen er enig med regjeringen i at nesten hvem som helst kan bli fattig i dag. Samtidig observerer hun at fattigdommen også går i arv. – Barn som har fattige foreldre spiser mindre sunt, fordi frukt og grønt er kostbart, i tillegg ekskluderes de fra sosiale arenaer, spesielt idrett, og noen kan ikke gå i bursdagsselskaper fordi foreldrene ikke har råd til presanger, forteller hun. – Alle barn som vokser opp i en slik situasjon vil bli preget av dette for resten av livet.

Vi kan altså slå fast at kampen mot fattigdommen ikke er vunnet. Selv om de gamle klassebegrepene smuldrer bort går fattigdom fortsatt i arv. Kanskje er også klassesamfunnet høyst levende? Det kan hende at vår illusjon om at klassene er døde bare er et resultat av at vi ikke får øye på klasseskillene, fordi de ikke følger samme mønster som de gamle og mer synlige ulikhetene. Uansett bør vi klare å ha to tanker i hodet på en gang. Vi har nemlig grunn til å glede oss over at vi lever i verdens beste velferdssamfunn, samtidig som vi må erkjenne at vi fortsatt har en lang vei å gå.