Norges fortrengte kolonihistorie

Fraværet av en kolonial arv blir ofte brukt som forklaring for ulike aspekter ved det norske ”annerledeslandet”. Men hvor annerledes var Norge og nordmenn den gang verden ble dominert av kolonial handel og tankegang? Vi var høyst delaktige med begge deler, viser ny norsk forskning på området. Samfunnsviter’n dro til Bergen for å få vite mer.

Tekst: Torbjørn Nilsen, Forsidefoto fra boken Kolonitid

Hvor mange ganger har vi ikke hørt det nevnt i innskutte bisetninger fra rosende taler og politiske programmer: Norges unike ikke-koloniale historie gjør oss annerledes. Vi var ikke som resten av Europa. Norge var jo selv kolonisert av vårt naboland i sør, Danmark, var vi ikke? Nettopp derfor er vi også mer troverdig når vi fremmer fred og utvikling på den globale arena, hevder noen.

Andre forsøker imidlertid å rokke ved denne historieforståelsen. Av dem finner vi blant annet Kirsten Alsaker Kjerland, afrikanist og historiker med doktorgrad på logisk lokal forklaring vs. kolonial forståelse av fenomenet krøtterstjeling. Men vi er ikke kommet til Bergen for å lære om stjeling av kyr, men den koloniale forståelsen vil vi derimot vite mer om.

Vi finner henne i Universitetet i Bergens nyeste bygg, ytterst mot havnen på Sydnes, hvor hun sitter som en av mange forskere i den frittstående forskningsinstitusjonen Unifob. Det var en grunnleggende frustrasjon som fikk henne og andre til å utvikle et forskningsprosjekt om Norges kolonihistorie.

– Jeg var rett og slett lei av at alle hele tiden snakket om at vi var så koloniløse. I tillegg synes jeg det er veldig synd at vår fortid blir glemt, og hvordan vi derfor blir mer og mer historieløse. Dermed satte vi i gang dette arbeidet, forklarer hun.

To perioder

Det er spesielt i to perioder det er mulig å snu opp ned på bildet av Norges ikke-koloniale fortid. Den første perioden gir vi i dag navnet dansketiden. Norge var en del av Danmark-Norge, som igjen hadde små, men viktige kolonier i både det Karibiske Hav, Afrika og India. Kjerlands forskningsprosjekt, In the Wake of Colonialism, dreier seg imidlertid om den andre og siste delen av kolonitiden, fra omtrent 1870 til 1950. Det er flere grunner til at prosjektet starter med denne perioden. Rundt 1850 opphever Storbritannia den omstridte navigasjonsakten som hadde holdt skandinaviske skip unna den lukrative oversjøiske trelasthandelen. Dette førte til at norsk tømmer begynte å bli fraktet ut i verden, spesielt til britiske kolonier. Norsk seilskipstonnasje femdoblet seg mellom 1850 og 1880.

– I tillegg til dette kom Berlinkonferansen midt på 1880-tallet, som resulterte i kolonimaktenes delingen av Afrika. Denne perioden er veldig sentral, og dermed en naturlig begynnelse for vårt prosjekt, forklarer Kjerland.

Humanitær stormakt

I fortellingen om Norge som humanitær stormakt blir det ofte trukket frem hvordan vi uten kolonial fortid har et komparativt fortrinn både som bistands- og fredsaktør. Denne myten må definitivt dekonstrueres, mener afrikanisten Kjerland.

– Det er veldig viktig å slå hull på denne myten. Det vil skape økt ydmykhet overfor hvordan vi hele tiden påpeker hvor annerledes vi er og dermed hvor mye mer rett vi har til å blande oss inn. Jeg mener vi ikke har større rett til innblanding. Vår forskning viser at nordmenn har tenkt veldig mye penger og business og at vi har manøvrert smart.

Vi skal imidlertid ikke bare fordømme disse realitetene, legger hun til.

– Vi må se på det som logisk tankegang i business. Det er også delvis fascinerende hvor flinke nordmenn har vært til å fremstå som liten og usynlig, men samtidig tjent veldig store penger.

Kaffe og sjokolade

Forskningsprosjektet til Kjerland har foreløpig resultert i en del bøker, blant annet nylig utgitte Kolonitid – Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet, (Scandinavian Academic Press). Denne boken har ført til en utstilling om temaet, ved ærverdige Bergen Naturhistoriske Museum. Midt blant nøtteskriker og skjelldyr fra Indonesia er en del av museet omgjort til formidler av kolonitidens sammenhenger og skjebner. Her er fortid og nåtid koblet sammen på finurlig vis, og Herman Frieles betraktninger i en reklamefilm fra Kenya får litt andre konnotasjoner når den havner i selskap med andre businessmenn som også tjente store penger på afrikanske råvarer. Her ligger sjokolade fra Nestlé i Mosambik-skuffen og symboliserer hvordan norske eiere, siden 1911 og frem til dagens 2009, har tjent penger. For det meste på salg av kokosnøttolje fra plantasjen Madal i Mosambik til blant annet Nestlés fabrikker i Sveits. I boken Kolonitid sies det at man i Mosambik må se på norske investorer som innflytelsesrike i hele denne perioden, og at Norge langt fra var en kolonial mikroaktør.

Kontinuitet, ikke brudd

På denne måten linker utstillingen ulike historier sammen, og man begynner å undre seg over når kolonitiden egentlig tok slutt, og hva som kom etterpå. Tilbake på Kjerlands kontor får vi vite at dette er litt av tanken bak prosjektet. Skillet mellom kolonitid og den utviklingsdominerte epoken som fulgte kan karakteriseres som kontinuitet like gjerne som et brudd, hevder Kjerland mens hun begynner å ramse opp eksempler.

– Hvis vi tenker mentalitet, så er vi fremdeles ganske nedlatende i vår holdning. Det finnes i dag mye nedlatenhet og hvit arroganse; det gjorde det den gangen også. Økonomisk sett er vi ute etter en god krone; vi var det den gangen og vi er det nå.

– Se for eksempel på hva kolonimyndighetene satset på i utviklingsland og sammenlign med utviklingshjelpen. Begge har skole, helse, infrastruktur og bedring av statsapparatet på agendaen. Jeg ser masse likhetspunkter, forklarer hun engasjert.
Dette er et tema som interesserer historikeren fra Tysnes i Sunnhordland. I tillegg til kolonitid er hennes andre spesialfelt utvikling, og hun har derfor vært medforfatter på et trebindsverk om norsk bistandshistorie. Hun ser imidlertid én stor forskjell på kolonitiden og bistandsepoken.

– Hvis jeg skal trekke frem èn stor forskjell vil jeg si at koloniadministrasjonen gjorde ting grundigere enn utviklingshjelpens folk gjør det. Hvis dette skal sammenlignes er det mulig at de som bodde i vedkommende land ville vært vel så fornøyd med den koloniale tilværelsen som med den andre. Dagens relasjon er tilsynelatende likeverdig, men har en masse hovmod, alltid giver på topp, alltid kontrollerende og ikke preget av like mange goder som drysser ned på befolkningen. At det er kontinuitet, det er jeg helt sikker på.

Det retoriske språket er veldig forskjellig, men dette er kun et retorisk brudd.

– Av alle myter som finnes er dette den mest paradoksale, avslutter hun.

Tvangsarbeid og pasifisering

Tilbake på utstillingen nærmer vi oss slutten, og vi har fått nye kunnskaper om nordmenn både på Salomonøyene og i belgiske Kong Leopolds Fristaten Kongo. Noen historier forteller om nordmenn som tilpasser seg lokalsamfunnet de kommer til, spesielt var dette tilfelle i Stillehavet. Andre fortellinger handler om folk som tjente gode penger på noe som i dag kan regnes som mer eller mindre tvilsom business. Rett før utgangen av utstillingen står Christian Thams fra Orkdal i omtrentlig helfigursplakat, pen i tøyet og med en karakteristisk snurrebart. Gjennom hans historie får vi nok en gang høre fra Mosambik og kokosplantasjen Madal. I 1912 fikk han forespørsel fra fyrst Albert av Monaco, om han kunne tenke seg å drive business i den gang Portugisisk Øst-Afrika. Thams svarte ja, og angret aldri på det. Inntjeningen må ha vært stor både for ham og andre velstående familier i Norge. En liste med eiere av samme selskap opp gjennom årene inneholder kjente familienavn som Høegh, Astrup, Fearnly og Krag.

I Kolonitid blir det mer klart hva som egentlig foregikk på de enorme norskeide plantasjeområdene. Hverdagslivet til de ca 50 000 lokale innbyggerne var preget av tradisjonelt tvangsarbeid, pasifisering og skattlegging. Konsesjonsselskapene som drev plantasjene var å regne som de facto kolonistatsdannelser, hevder antropolog Bjørn Enge Bertelsen i ett av bokens kapitler fra Mosambik.

Vi har altså å gjøre med en litt annen historie enn den tradisjonelle norske fortellingen om vår rolle i kolonitiden. Det nye forskningsprosjektet vil hevde at nordmenn ikke var spesielt annerledes enn de store kolonimaktene, verken på den ene eller andre måten. Vi var rett og slett bare som alle andre europeere på den tiden på godt og vondt.

Den koloniale tenkemåten

Vi nærmer oss kjernen i tematikken. Kjerland mener det er åpenbart at den koloniale tenkemåten var til stede også i Norge. Organisert av det samme forskningsprosjektet søkes det i disse dager om finansiering av seks doktorgardstipendiater i Sør-Afrika og Mosambik. De skal gå i gang med å se på ringvirkninger av norsk virksomhet i kolonitiden og arbeidsforhold for lokale, samt undersøke om nordmenn var annerledes enn andre europeere på samme tid og sted.

– Jeg er helt sikkert på at svaret er nei, konkluderer Kjerland.

– Vi er veldig politisk når vi begynner å gjøre dette, mye mer enn i boken. For nå begynner vi å stille spørsmål som berører oss som fredsnasjon, både dette med fortrinn og det å være koloniløs. For mentalt sett var vi svært koloniale. Alt materiale vi har til nå peker i den retning. Vi var rasister, men på den tiden var det normalt å være rasister. Det er viktig å legge til.

Disse poengene understrekes ved utgangen av utstillingen. Her henger en avsluttende plakat som drar opp linjene i hva vi nettopp har sett:

”Norge sees gjerne på som et lite og uskyldig ”annerledesland”. Dette er en versjon av historien som gir og har gitt Norge fortrinn som fredsmekler- og bistandsleverandør. Realiteten er snarere den at nordmenn – ved siden av å ha betydelige økonomiske interesser i koloniene – også mentalt har vært minst like koloniale som befolkningen i Europas imperier. På mange felt er heller ikke den mentale kolonitiden over. ”

Epilog

I skrivende stund, på vei over fjellet tilbake til hovedstaden, blir min nye katalanske venn og sidepassasjer Ramon begeistret over boken om den norske kolonitiden. Han har imidlertid en liten innvending.

– Hvorfor står det ingenting om alle de norske hvalfangerne i Punta Arenas i Chile og hvordan de oppførte seg mot de lokale, spør han.

Forskningsprosjektet In the Wake of Colonialism konsentrerer seg om Afrika og Stillehavet, men kanskje Chile er neste stopp på veien for ny norsk koloniforskning. Det kan virke som det er mange nye temaer og ta fatt på, og hvorfor ikke avslutte med Wedel Jarlsberg? Hadde han fått viljen sin ved forhandlingsbordet i Versailles 1919 ville Norges koloniale historie virkelig sett annerledes ut. Som kompensasjon for tapt tonnasje under første verdenskrig, ønsket Jarlsberg seg mest av alt en av de tyske koloniene i Afrika.

Mye tyder på at han hadde dagens fastlands Tanzania (Tanganyika) i tankene.