Norwinglish

Norwinglish

Hver dag ser jeg eksempler på folk som helt unødvendig bruker engelsk i stedet for norsk i meldinger, på dekor og i dagligtale. Jeg synder en del selv på sistnevnte, men prøver å ta meg sammen når det gjelder.

Bakgrunnen for denne kronikken skyldes et besøk hos et vennepar. De har et flott hjem, som snytt ut av et interiørmagasin kan man nesten si. Han har ingen estetisk sans, og lar heldigvis henne styre på som hun vil. Hun lager lysestaker og alt mulig selv og sørger for at siste mote er på plass. På overflaten ser det også skikkelig koselig ut, og jeg er sikker på at de (les hun) får mange komplimenter, men for meg er det overhodet ikke hjemmekoselig.

 

Det første som møter deg er dørmatta hvor det står «welcome». Hjemmet har blitt erklært «home» i vinduet og jammen er det ikke like tre-bokstaver som en kjærlighetserklæring i «love» oppå hylla. Da vi skulle spise godteri, eller snop som vi sier i Haugesund, ble denne servert i «candy»-skåla og vi fikk vann fra «water»-karaffelen. Det er jo i grunn ganske vanvittig at i et norsk hjem har serviset engelske merkelapper. Heldigvis hadde de også en «wine»-karaffel, så sorgene mine, de fikk jeg slukke.

 

Noen ganger tror jeg folk bruker engelsk i stedet for norsk fordi det føles eller høres bedre ut. På Facebook avsluttet nylig et en bekjent en statusoppdatering med «tight lines». Hvorfor han følte behov for å ønske lykke til med fiskingen på engelsk, må gudene vite, vi har tross alt det gode, gamle uttykket «skitt fiske».

 

Det er kanskje pedantisk og flåsete av meg å påpeke denne ukritiske språkbruken blant egne venner, men jeg ser at mine nevøer og nieser i stor grad blir påvirket av hvordan vi voksne bruker språket. Vi har et samfunnsoppdrag ved å sørge for at deres språk ikke utvannes i enda større grad enn vårt språk allerede er. Engelsk er på ingen måte mer uttrykksfullt enn norsk, så jeg forstår ikke behovet med denne lånetrenden. Har vi ikke skjønt at vi må låne etter evne?

 

Problemet er ikke bruken av eller fornorsking av engelske ord. Problemet er snikengelskifiseringen som gjennomsyrer hele samfunnet. Helt ubevisst har det sneket seg innpå oss slik at vi snart snakker mer engelsk enn norsk. Kanskje burde vi gjort som Island der Språkrådet endret CD til «geisladiskur» og TV til «sjónvarp» da varene kom inn på det islandske markedet. Vi har jo ordet fjernsyn i stedet for TV på norsk også, men det er jo ikke godt nok!

 

Det hadde kanskje vært litt dramatisk for oss å endre mange ord nå, så mange år etter at de ble en del av språket. Men islendingene har i alle fall tatt vare på en større del av sitt språk, enn det vi har klart.

 

Så, hva skjer med språket folkens? Slik det er nå vingler vi så mye at norsk og engelsk har fått et genmodifisert barn – nemlig «norwinglish». Denne hybriden av et språkmonster fortærer alt på sin vei og spiser opp både ord og uttrykk. Det er verken hummer eller kanari. Og vi enser det ikke engang.

Thomas Øverland
Foto: Kristoffer Kraakstad