Ondskapens arkitektur

Ondskap og vold har vært med oss siden tidenes morgen, men er lite synlig i dagens Norge. Kan det hende at fraværet er midlertidig?

I Bibelens første bok leser vi om Kains brodermord. Kain slo i hjel Abel fordi Abels offer, i form av nyfødte lam, ble akseptert av Gud. Kains offer fra markens grøde gikk upåaktet hen. «Og mens de var ute på marken, føk Kain på sin bror, og slo ham i hjel». Litt tidligere leser vi hvordan mennesket lærte forskjellen på godt og ondt da de spiste frukten av kunnskapens tre. Ondskapen trådte inn i verden, og arvesynden var et faktum. Ingen kjente samfunn i verdenshistorien har hatt et klinisk fravær av vold og ondskap, men i vår del av verden fremstår ondskap og voldelig aggresjon som et fremmedelement i en harmonisk verden. Kan det hende at det egentlig er omvendt?

 

Det kan virke som at det onde er bekjempet, at vi har luket det bort fra samfunnet.

 

Vi dreper ikke våre søsken av misunnelse, og vi ønsker ikke lenger å slå i hjel som straff på forbrytelser. Vi er et fredsælt folk, og ingen land i verdenshistorien har hatt det materielt bedre og tryggere enn oss. Det kan virke som at det onde er bekjempet, at vi har luket det bort fra samfunnet. I kulturen får vi likevel glimt av både ondskap, aggresjon og mørke. Vi kan se den i musikken, gjennom vår egen svartmetall. Band som Satyricon, Emperor og Mayhem har noen solide betraktninger rundt de mørkere sidene av menneskesjelen. I den moderne filmens verden er den kanskje mest kjent behandlet av David Fincher i både «Seven» og «Fight Club». Malerkunsten har Francisco Goya og Theodor Kittelsen, men de mest utfyllende bidragene finner vi naturlig nok i litteraturen.

"The Charge of the Mamelukes" av Fransisco Goya
“The Charge of the Mamelukes” av Fransisco Goya

 

Ondskap

 

Vi tenker at vår egen tilstand i vår egen tid er mer evig, mer endelig og at en slik korrumpering av mennesket er en ting fra fortiden.

 

Jens Bjørneboe skriver i sin bok «Bestialitetens historie» at mennesket har en iboende ondskap som alltid kan vekkes. Han, eller snarere hans romankarakter, mener det er en hårsbred mellom vårt tilsynelatende fredselskende samfunn og det totale anarki, og at det ikke skal mye motgang til før omtanken for andre blir ofret til fordel for egennytte. Bjørneboe hadde også levd gjennom 2. verdenskrig, og så nok også hvor lett mennesker forandrer seg, først og fremst for å redde seg selv, men også i rent sadistiske retninger. Han beskriver hvilken flid mennesker kan utføre de mest bestialske ordre med, hvilken oppfinnsomhet som følger med tortur, og hva de kan få seg til å gjøre med andre mennesker bare de blir tilstrekkelig dehumanisert. Kolonitiden er her et godt eksempel. Men Bjørneboe mener med dette, som i resten av «Bestialitetens historie», at det er ikke noen vesensforskjell mellom oss, de dannede, fredsæle og sindige, og andre mer krigerske folkeferd, både fra nåtid og tidligere tider. Vi bare tenker at vår egen tilstand i vår egen tid er mer evig, mer endelig og at en slik korrumpering av mennesket er en ting fra fortiden. Demokratiet kan da ikke falle. Velferdsstaten har allmenn tilslutning.

 

Men det skal kanskje ikke så mye til for å vippe oss av pinnen. Tenk deg at en storm, eller flom rammet deg, og alle rundt deg, i så stort omfang at forsikringsselskaper gikk konkurs, og at vi ikke hadde noen stat til å redde oss. Ville vi sporenstreks gjenoppbygget samme velferdsordninger, og ville vi hjulpet hverandre? Det er vanskelig å vite. Vi ville nok ikke gått løs på hverandre i ren vellyst, men om altruismen hadde stått i førersetet er uvisst.

 

Den iboende aggresjonen

 

Men hvor kommer aggresjon og ondskap fra, og er de nødvendigvis koblet sammen? En tolkning kan være at det vi kaller ondskap er reaksjoner på eksterne hendelser, og at aggresjonen er en katalysator for handling. Dette ville «renvasket» mennesket, i den grad det er en mer biologisk betinget forsvarsmekanisme. En annen tolkning er at aggresjonen dypest sett er villet og selvstendig, at den gjør «godt» og at ondskapen er en følge av dette.

 

Den ofte mistrodde, men like fullt geniale Sigmund Freud fremstiller i boken «Ubehaget i kulturen» aggresjonskraften som nettopp en selvstendig drift i mennesket. Freud, og mange med ham, betraktet først aggresjon som en avart av den grunnleggende drivskraften libido. Libido er som kjent et uttrykk for menneskets seksualbehov, som hos Freud var meget sentralt. Mye og mangt av menneskelig atferd kunne tolkes ut fra denne maksimen om underbevisstheten. Men han redigerte senere, i den nevnte boken, sin antakelse. Aggresjonen hadde sine egne begjær, skrev nå Freud, som ikke hadde noe med libido å gjøre. Denne aggresjonen kalte han for der totestrieb, dødsdriften. Denne driften kunne rettes innad mot mennesket, eller kanaliseres utad gjennom tilintetgjørelse og utslettelse. Selv om Freuds livsdrift og dødsdrift har lite kredibilitet i dag, så er det hans tanker om en selvstendig, ødeleggende kraft i mennesket fruktbar. Vi kjenner alle gleden og fristelsen ved å ødelegge noe en selv, eller andre har bygget opp. Som Edward Nortons navnløse rollefigur uttaler i allerede nevnte Fight Club: «I just felt like destroying something pretty.» Har vi fjernet oss fra aggresjonen, dødsdriften og ønsket om å slå i hjel våre fiender?

 

For noen år tilbakehørte vi norske soldater fra Telemark Bataljon i Afghanistan uttale ufortødent at krig er bedre enn sex. En annen uttalte: «Fem av oss har tatt talibanliv. Man blir sykt gira rett før man trekker av. Man har lyst til å skyte hele tiden om man vet at fienden er et legitimt mål. Da gjør vi alt vi kan for å treffe, for å drepe. Og av og til har man flaks. Jeg traff en Taliban-kriger i nakken i februar. Da var det jubel, da!»

 

Aggresjon og kampen om livet sitter dypt i mennesket. Der hvor den ikke er tydelig, kan den lett vekkes til live.

 

Verken Bjørneboe, Freud eller det norske folk burde være overrasket. Aggresjon og kampen om livet sitter dypt i mennesket. Der hvor den ikke er tydelig, kan den lett vekkes til live.

 

Naturens nærhet

 

Kampen om livet ble for noen så alt for aktuelt i Norge i 2011. I etterkant av 22. juli-massakren skrev overlevende AUF-medlem Per Anders Torvik Langerød om sine grusomme opplevelser fra Utøya i Samtiden. Det er en sterk og ekstremt menneskelig beretning om frykten, flukten, galgenhumoren oppi det hele, angsten, skyldfølelsen og følgene av opplevelsen. Noen av disse følgene var en økt oppmerksomhet på fluktruter, mistanker mot fremmede mennesker og objekter. Selv uten å ha vært i nærheten av massakren kunne man kjenne på de samme følgene. En potensiell livskamp fikk en ny plass i hverdagen. For oss som ikke opplevde terroren på kroppen har disse umiddelbare følgene gått over, men det viste oss hvordan kroppen reagerer når man ikke lenger føler seg 100 % trygg, og det er noe svært grunnleggende med den følelsen.

 

Thomas Seltzer forklarte i «Trygdekontoret» fra 20. september 2011 om sine voldsfantasier i etterkant av 22. juli. Ønsket og fantasien om å knuse, mishandle, drepe, ødelegge gjerningsmannen, hvis man bare hadde vært der, på riktig tidspunkt. Mange andre har det på samme måte, selv om det ikke alltid er like «edle» motiver bak. Det skal mindre til enn en barnemorder å lokke frem slike voldsfantasier. For hvem har, med hånden på hjertet, ikke tenkt de samme tankene?

 

Dette er en del av det menneskelige liv, og det menneskelige sinn. Terrorangrep er likevel ikke, og vil nok ikke bli en del av den allmenne hverdag i Norge i overskuelig fremtid. At vi lever i fredeligere tider skal vi prise oss lykkelige for, men freden er betinget. Betinget av både rikdom og en godt oppbygget stat, rikelig med mat og vann, hvor vi ikke trenger å sloss for overlevelsen. Som Bjørneboe påpeker er anarkiet aldri langt unna, og mennesker vet å manøvre seg når det blir nødt til det. Nina Witoszek skrev i en avisartikkel om den norske jomfrueligheten i møte med 22. juli-terroren, at ondskap ikke er et tema for filosofisk akrobatikk, den er en evig, iboende kraft i den menneskelige historie. Vi har ikke oppdaget Djevelen, mener hun, og vi har fremdeles råd til å tro på mennesker.

 

Altetende ondskap

 

Den britiske filosofen John Gray skrev nylig et essay for the Guardian om ondskap. Han forteller om en gruppe eksperter tilkalt av Tony Blair som skulle utrede om de potensielle følgene av en Irak-invasjon. De sa at Irak var et komplisert område, med et utall gamle og dype lokale feider, hvor Saddam Hussein hadde regjert i 35 år. Det var en balanse der. En balanse man ville forrykke ved å invadere Irak. Det ville skape et vakuum, og mest sannsynlig lede til et oppkom med grupper av rebelske Sunnimuslimer og i verste fall full borgerkrig. Blairs svar var at det ikke gjør noe, «But the man’s uniquely evil, isn’t he?».

 

Gray mener vesten i dag ikke forstår seg på nærværet av ondskap, og ser på det som en anomali. I følge Gray var tanken til Blair, og andre vestlige ledere, var at hvis man fjernet Ondskapen, så ville de Gode kreftene komme til, starte på nytt og bygge opp et liberalt demokrati. Ondskap er ikke noe iboende i menneskeheten, og derfor både kan og bør det aktivt fjernes. Dette repeteres i disse dager med ISIL. Den smarte løsningen, i følge blant annet NUPI-forsker Henrik Thune, ville vært å væpne de som nedkjempet ISILs forrige fremmarsj i 2006. Problemet er at dette var de samme sunnimuslimske opprørsgruppene som kjempet mot USA i Irak fra 2003, og dermed også en del av det definerte Onde, som på sikt også må bekjempes.

 

Gray, og i mine øyne også Bjørneboe, mener derimot at ondskapen ikke kan bekjempes, men at man snarere må være klar over den. Ondskapen er en overhengende trussel. En økt bevissthet rundt det iboende onde potensiale i mennesket kan derfor være av det gode hvis vi vil fortsette å ha det godt. Hvis vi er oss bevisste på at Ondskapen er en helt reel mulighet, og husker på mekanismene som leder til grusomheter kan vi kanskje stoppe dem før det er for sent. Beklageligvis har historien vist oss hvor vanskelig det er å få til. Og om våre handlinger ikke spiller noen rolle til eller fra, så er det beste kanskje å huske på hvor godt vi har det nå, mot alle odds, og inntil videre.