Over en øl med Dan Børge Akerø

Vi ankommer Café Adler ved Ullevål kino 25 minutter før, -vi vil vurdere stedet. Er det gode lydforhold her? Trikken dundrer forbi, folk skravler, kaffemaskinen durer etter bestilling – dette er ikke bra.

Tekst: Kristina Pederstad og Simen Blakstad Øxseth

Vi blir enige om å sjekke ut om redaksjonsrommet på SV er ledig. Når vi snur oss for å gå, ser vi sveisen til Dan Børge, tidlig ute han også. – Kan vi snike oss forbi og ringe han etterpå, mon tro? Det blir for drøyt, vi hilser, han vil ha en øl – la gå, vi blir. Vi rasker opp utstyret og prøver å virke upåvirket av all nølingen…

Frelsearmeen og Danmark

Dan Børge Akerø kom til verden 23. januar 1951. Hans foreldre var offiserer i Frelsesarmeen, og bodde på dette tidspunktet i Danmark, nærmere bestemt i Nykøbing Mors, en liten by ved Limfjorden. Dan Børge ble altså født i Danmark, og han heter av den grunn Dan. Nykøbing Mors var der Axel Sandemose skrev om Janteloven. Så Jantelovens opphav er ikke norsk, den er fra den lille byen nord på Jylland.

– Var det et godt miljø å vokse opp i?

– Ja, og ved siden av miljøet rundt Frelsesarmeen så hadde vi sporten. Jeg har jo drevet med idrett i alle år, og hadde et idrettsmiljø som jeg var i. Det var musikken i Frelsearmeen, og det andre var idretten. Derfor er jeg på vei til Ullevål Stadion nå, som gammel fotballspiller.

Den samme dagen spiller Norge mot Finland på Ullevål, Norge kupper seieren i siste minutt og Dan Børge hopper antagelig godt i stolen når det skjer.

Fra ball til forskning

– Har du parkert fotballskoene?

-Ble jo mye skadet og sånn, men jeg ble spillende trener på universitetslaget til Oslo i 75 og 76. Siden tok studiene overhånd. Jeg fikk stipend fra Norges Allmennvitenskapelig forskningsråd og gjorde feltarbeid i karibien.

– Hva skrev du om der?

-Jeg sammenlignet avhengighetsforholdet mellom Cuba og Sovjetunionen den gangen, sosialistisk-kommunistisk relasjon, med den dominkanske republikks avhengighetsforhold til USA, en kapitalistisk relasjon. Så da hadde jeg god grunn til å være i karibien en stund.

– Du har også vært innom PRIO?

– Ja, jeg skrev en bok om Brasil, holdt på halvannet år med det. Jeg var tilknyttet Institutt for Fredsforskning i de årene og vitenskapelig assistent der. Også underviste jeg som seminarlærer på universitet i logikk og metode i fem semestere, litt i sosiologi også.

Fra bøker til fjernsyn

-Hva slags utdannelse har du egentlig?

– Jeg har sosiologi og psykologi grunnfag. Den gang var det noe som het embetseksamen første og annen avdeling i sosiologi, som var en seksårig utdanning. Men i sjette året rett før eksamen fikk jeg jobb i Dagsrevyen som utenriksreporter, så jeg fikk aldri levert inn den eksamenen. I NRK-systemet har de gitt meg en cand.mag. status.

– Ufullendt?

– Jeg hadde jo bestemt meg for å hoppe av og gjøre det ferdig, men da jeg først begynte i TV så har det vært sammenhengende siden 1981.

– Ble du headhuntet til Dagsrevyen?

– Mm, ja, jeg var jo først i radioens utenriksavdeling sommeren ni og sytti, så fikk jeg en dag i februar 1980 tre jobbmuligheter samtidig. Den ene var en akademisk karriere, et forskningsprosjekt på Jamaica. Så fikk jeg spørsmål om jeg ville fortsette i radioen, samtidig som jeg fikk spørsmål av Dagrevyen om jeg ville komme over der. På den tiden bodde jeg på Sogn studentby. Jeg gikk opp på restauranten der, og tok en øl for å tenke over hvilken vei jeg skulle gå i livet. Og da valgte jeg den brede og jålete veien med TV og Dagsrevyen. Så har jeg blitt der siden. Jeg har hatt en fantastisk spennende jobb, absolutt moro hele tiden.

– Aldri angret?

– Nei. Jeg klarte å bo på Sogn studentby til de hadde sett meg så mye på TV at de skjønte jeg studerte pent lite, så da ble jeg kastet ut.

At han har bodd der syns ikke på hans heller striglete fremtreden i dag, med silkeskjerf i halsen og blinkende mansjettknapper som tapper mot bordet. Han er også mer alvorlig enn når han underholder på lørdagskvelder, men smilene sitter løst allikevel.

Studietid og kamerater

– Som student, var det skippertaksmodellen eller disiplin?

– Sannheten ligger jo ofte midt i mellom. Av og til litt disiplin og av og til litt skippertak. Jeg følte at jeg blomstret på Blindern, jeg trivdes fantastisk, og var veldig engasjert. På videregående var jeg mer sløv, så den arbeidsfriheten jeg opplevde på UiO var veldig inspirerende. Og det var gøy å få være med på institutt for fredsforskning også. Alt det har jeg kunnet dra nytte av senere, både som journalist og som underholder. Det er jo egentlig samme metoden. Du jobber med analyser og det å kunne få til ting. Det virker kanskje langt fra Klassefesten til det, men det er ikke så langt egentlig.

-Har du kontakt med noen fra den tiden?

–  Ja, mange venner, og ikke minst fra tiden som trener på fotballaget. Vi spiller fremdeles hver lørdag på Blindern, -tredve år etterpå. Vi spilte alle ball og studerte da, og lagde en stiftelse av det. Blindern Kulturstiftelse, vi driver med fotball og så reiser vi.

– Så dere reiser sammen?

– Ja, det er sånn at noen arrangerer og de andre vet ikke hvor man skal, men bare møter opp på flyplassen. I år er det første mai-helgen. Vi har blant annet vært i Albania, Bulgaria, Dubai, Israel, Libanon, Ukraina, Portugal og Nord-Irland. Vi drar for det meste til steder du ellers ikke kommer, -dette er folk som har reist mye. Professor Eduardo Arquetti var med inntil han døde. Sven Mollekleiv fra Røde Kors er med og andre med bakgrunn fra Blindern.

– Hvor skal dere i år da?

– Nei, det kan jeg jo ikke si, avisen kommer jo ut før det.

– Du har jo mye hår, problematiserer det headinger og sånt?

– Nei, hehe, de største fotballspillerne har jo mye hår. Dessuten så blir det ikke så mye headinger lenger, vi har jo blitt eldre. Vi pleier å fleipe med at ute på matta nå om sommeren så er tempoet så lavt at fuglene gidder ikke lette engang når vi kommer løpene utpå vingen. Måkene sitter i fred og ro. Men det er jo kjempegøy da, at vi holder sammen fortsatt, og det sier litt om hva studietiden kan bety for resten av livet. Både det faglige innholdet og hva det gjør for jobben din, men ikke minst det sosiale.

– Så gamle vennskap er viktigst?

– Ja, selv om man ikke er sammen døgnet rundt, og gjør forskjellige ting, så bevarer man mye av den gamle relasjonen. Det ser jeg jo på Klassefesten for eksempel. Når folk kommer tilbake til klassesystemet, inntar de gjerne de samme posisjonene som de må ha hatt for tredve år siden. Og det er jo gøy.

Fjernsynets sjel og musikkliv

– Tilbake til det med Klassefesten, du nevnte tidligere at fjernsynets sjel er underholdning, hva med at fjernsynets sjel er kommunikasjon?

– Det er jo virkemidlet. Men hva skal man kommunisere? Det man skal kommunisere tenderer i retning av underholdning. Dagsrevyen prøver å bli underholdende for å formidle budskapet sitt. TV har skapt tabloidbegrepet. Alt konsumeres i et hurtigere tempo. Underholdning er sjelen og det som driver blodet rundt i scenekroppen. Så det er lett å bli fanget av det. Som sosiologien brakte meg inn i journalistikken, så brakte journalistikken meg inn i TV. Da var det en kort vei og naturlig overgang til underholdning, så får man mene hva man vil om det. Og siden jeg kom fra underholdning som barn, så er jeg på en måte tilbake der jeg kom fra. Og det kommer jeg til å fortsette med. Man blir ikke dummere av å drive med underholdning. Man kan lese bøker, ha politiske meninger og følge med i samfunnsdebatten samtidig som man har det moro.

– Du har også gjort mye for barn og unges musikkliv. Du fikk jo blant annet barnas hederspris.

– Ja, den er jeg veldig stolt av. Jeg spilte selv trombone, den var mitt stjerneinstrument. Men det er jo ikke noe selskapsinstrument, det er ikke trombonen du plutselig drar fram i stua di. Så det har jeg lagt på hylla, og ferdigheten er ebbet ut.

Programlederen

– Hva er hemmligheten bak en god programleder?

– Det kommer vel an på hva slags program man skal lede. Man bør nok like å formidle det man skal formidle. Skal du formidle nyheter må du ha interesse for det og synes det er viktig og riktig det du gjør. Sånn er det med underholdning også. En ting er ferdigheter, men en ting som jeg tror er avgjørende er om programlederen er stolt av å lede det programmet han leder. Om man er begeistret for det. En værmelder bør være opptatt av været. En hallodame må synes at det å fortelle deg hva som kommer er spennende, ellers blir det en avvikling, og det røpes med en gang i dårlige programledere.

– Hvem mener du er Norges beste programleder?

– Utenom meg, mener du? (Alle ler). Har ikke så veldig lyst til å rangere kollegaer, men jeg synes Fredrik Skavlan er veldig flink til å finne linker mellom personer og temaer. Fredrik kommer høyt opp, for han klarer å trekke de fleste inn i en problemstilling som virker interessant. Og det er intelligent gjort. Han er litt sleip. Det er jo bare han som på TV får frem hvem Sissel Kyrkjebø er sammen med. Så det er ren Se og Hør greie. Men det virker ikke sånn når han tar det. Og der ligger det ett eller annet, ikke sant?

Fremtidsplaner

– Stemmer det at du sagt at du har sluttet å si noe om fremtiden fordi den er så obskur?

– Ikke fordi den er obskur, men fordi at hvis jeg nå hadde visst hva jeg skulle gjøre til neste år, la oss si at jeg kanskje vet det, så ville jeg allikevel ikke kunne si det. Så det eneste som jeg kan si nå, det er at jeg skal lede innsamlingsaksjonen i år. Så etter påske begynner jeg å jobbe med den, og det er tredje år på rad, så det kan hende det er siste gang, uten at jeg vet noe om det heller. Det er sånt som går litt på rundgang. I år går det til Care som jobber med mange forskjellige typer kvinneprosjekter rundt omkring i verden.

– Hvor ser du deg selv om ti år?

– Hvor gammel er jeg da, a? Da er jeg jo 49…
68! (Alle ler).

Det grå gullet

– Jeg er jo kommet i den alderen at jeg faktisk talt må si at de mest trofaste seerne vi har er de voksne. Uansett om vi for eksempel måler Barne-tv, er det flere eldre folk som ser på Barne-tv, enn barn. Og jeg kunne godt tenke meg, hvis jeg får lov og er frisk og sånne ting, å lage en serie muntet på voksne seere. Med voksne seere mener jeg pluss femti. Vi har jo en levealder nå som nærmer seg 85-90 år, en gruppe som er ressurssterk, har mye fritid, reiser mye, og konsumerer mye. Det grå gullet! Det betyr ikke bare at du skal ha grått hår og spaserstokker i studio, og synge sanger som har gått ut på dato. Men et program der vi snakker om dagens virkelighet, dagens virkelighet for voksne. Det er helt utrolig at et sånt program ikke finnes. Vi lager egne kanaler for barn. Men hvorfor skal de se så mye på TV? Pensjonister tar jo lange reiser, de driver å klatrer i fjellene i Peru, og holder på. Det er jo faktisk noe jeg har tenkt på i lengre tid, det jeg sier nå. Man blir ikke dummere, man blir klokere, tro det eller ei. Når man er ung så tror man de gamle er dumme, men man er ikke det altså. Det er i hvert fall ikke et system som er sånn at man blir dummere og dummere.

Drillo -en god venn

– Hva syns du om Drillo som trenger igjen?

– Fantastisk. Drillo er en av mine beste venner gjennom mange år, helt fra 70 tallet. Vi har lunsj sammen en gang i uka på NRK. Arne Scheie, Egil og jeg. Så jeg har heia på han hele tiden, og vet at det var den eneste riktige løsningen. Og det morsomme er jo at spillerne har gitt uttrykk for at de har forstått hva treneren sier. Det tror jeg ikke de gjorde med Åge, det gjorde i hvert fall ikke jeg.

Lunsjbord i klasse

– Vi har hørt rykter om et lunsjbord…?

– Ja, Arne Scheie, Andreas Diesen og mange andre veteraner. Både folk som har sluttet i NRK og som fremdeles jobber der. Jeg har begynt å kalle det for endestasjonen. Det er et bord under klokka i enden av lokalet. Folk er veldig forsiktige med å ta det bordet vårt altså, da har de rota seg bort. Det er liksom siste stasjon før du blir pensjonist eller sjuk eller dau. (Han ler). Der er jeg yngstemann.

– Hva snakker dere om?

– Mye faglig, mye om TV-programmer, politikk, samfunn, Siv Jensens utspill, whatever. Så legger du på 30 prosent med fotball og sport. Andreas Diesen er jo et levende leksikon i alt som har med underholdningsindustrien å gjøre. Scheie vil snakke fotball og Egil vil snakke geografi. Man må ha levd noen år for å følge med der altså.
Egil kan mye, ikke bare geografi. Han har en utrolig hukommelse.

Bensindrevet Jaguar

– Er du miljøbevisst?

– Ja, littegranne.

– Har du lyst til å utdype det?

– Det sosiale miljøet? Hehe. (Han vrir seg i stolen, vi har funnet akilleshælen).

– Naturmiljøet.

– Det er klart vi står overfor utfordringer der som er helt… men …jeg prøver på kildesortering og sånn. Sparer på strømmen og…

– Kjører du bil?

– Ja, jeg kjører en bensindrevet Jaguar. Hehe. Er ikke helt konsekvent, men jeg bytter den ikke ut hele tida.

Meningen med livet

– Hva er meningen med livet?

– Å være snill. Engasjert, med snille hensikter. I Nord-Italia er det en gravplass og en kirke. Og på veien inn dit er det et gjerde der folk kan skrive det siste de vil si før de dør. Der ville jeg skrevet; vær snill. Men det er nok litt passivt, kan bli missoppfattet. Jeg mener jo ikke dumsnill. Men når du er snill, så er det fordi det koster deg noe. Men nei, har ikke noe godt svar på hva som er meningen med livet.

– Hvor høyt hopper du hvis Norge vinner i dag?

– Nei, jeg hopper ikke veldig høyt. Men skal være glad. Norge trenger dette nå. Jeg unner Egil det.

– Dette er et litt dårlig avslutningsspørssmål, men har du noen uvaner?

– Ja, det har jeg. Takk!! Hehe. Okey?