Plastic Fantastic 

Plastic Fantastic 

En liten tekst angående all denne plasten vår.

Etter først å ha feriert på en sørlig øystat i påskeferien, for deretter å se på at Live Nelvik prøver å redde verden (litt) i høst, blir det bare mer og mer klart for meg: Verden inneholder for mye plastikk. Det er lett å leve et liv uten å ofre dette en tanke, men med en gang ordet emballasje har klistret seg til hjernen min (ikke ulikt plastikken rundt en hvilken som helst vare), kan problemet ikke lenger forbli ignorert.

Da jeg var klar til å betale, nektet mannen bak kassen meg å legge frukten rett på rullebåndet av hygieneårsaker, og la alle varene mine i tynne plastikkposer…

Dagen etter jeg så episoden der Live går fra «Gravid, Oslo» til «Modell, New York», og prøver å gjøre medbragt emballasje hipt, gjorde jeg et tappert forsøk på å gjøre det samme. Det hele gikk ganske dårlig. Det å handle fullstendig emballasjefritt på Coop Bislet betyr at man kun kan handle frukt og grønt i løsvekt. Da jeg var klar til å betale, nektet mannen bak kassen meg å legge frukten rett på rullebåndet av hygieneårsaker, og la alle varene mine i tynne plastikkposer – den typen man bare kaster etter å ha spist varene. Jeg protesterte mumlende før jeg forlot butikken med en god del plastikk.

Jeg burde nok ha gjort mer ut av meg. Startet en høylytt protest! Eller en blogg. Vært en av de som nekter å ta i mot plastikken. Så kunne flere blitt med. Starte en revolusjon. Vi kunne endret verden!

Illustrasjon: Hannah Kvamsdal
Illustrasjon: Hannah Kvamsdal

Hadde det bare vært så enkelt. La oss kutte plastikk. I alle fall litt. La oss slutte å bruke fem tynne poser ved innkjøp av grønnsaker. Å ikke kjøpe avocado med dobbelt plastikktrekk, for denne frukten – jepp, det er en frukt – har jo naturens egen emballasje; et skall.

Ja, hadde det virkelig bare vært så enkelt. Men fakta er som følger: Ved å produsere én kilo mat, er utslippet 10 ganger høyere enn om man produserer tilsvarende mengde plastikkemballasje. Det å kaste mat er noe av det verste man kan gjøre mot miljøet. Ved å pakke mat inn i plastikk reduserer man altså utslippet – ikke bare litt. Dette er det som av Gregory Bateson kalles «Double bind theory». Eller som jeg selv kaller det, «Man kan ikke vinne dette spillet kalt livet» – teorien. Det finnes ikke noe riktig svar. Man må velge mellom to onder.

Men, og her er det et stort men! Det betyr ikke at vi bare må akseptere forfall! La oss i det minste ikke kimse av, eller latterliggjøre de tingene som vi som forbrukere og verdensborgere kan gjøre: Ikke fly avstander hvor det ikke tar så fryktelig mange timer å reise med tog eller buss. Og for all del: Kildesorter. Ikke vær en av dem som sier at «alt kommer jo til samme dynga uansett». Det finnes mye man kan gjøre, som virkelig hjelper, og det er ikke så vanskelig å finne ut hvordan. Som en huskeregel skal jeg komme med et eksempel:

En venninne bor i er kollektiv her Oslo, og her i Oslo kildesorterer vi vårt søppel. Etter å ha funnet plastikkemballasje i samtlige av søppeldunkene, tok hun det opp med sine samboere. Det var da samboer X, som forresten nærmer seg 40 år, stod fram og sa at det var han. Dette var hans stille protest mot samfunnet. Hans måte å «stick it to the man». En rebelsk handling mot alle som forteller han hva han skal gjøre.

Moraleni historien er: Ikke vær samboer X. Ikke vær en idiot. Selv om det virker ganske håpløst, og den optimale løsningen ikke ennå eksisterer, er ikke dette en unnskyldning for å slippe å tenkte på hva man faktisk kan gjøre. Kanskje vi ikke kan redde verden, men kanskje vi kan redde denlitt. Kanskje vi i det minste kan la være å ødelegge enda mer.

Hannah Kvamsdal
Foto: Kristoffer Kraakstad