Plastikk og støv

Plastikk og støv

Jeg bor i plastikk og støv. Mine foreldre har nylig kjøpt hjemmet jeg først begynte å leie fra en familievenn da jeg ankom Oslo to somrer siden og har startet et renoveringsprosjekt hvor mitt gamle bad og kjøkken skal moderniseres. Sammen med min mor brukte jeg dagene før arbeidet begynte til å forberede leiligheten min. Det første vi gjorde var å samle alle møblene mine i et hjørnet og deretter demontere bordet hvor jeg spiser lange frokoster på søndager og deler historier med venner på lørdagskvelder. Deretter fjernet vi alt som ville være i veien for arbeidet som skulle finne sted. Vi fjernet alle jakkene mine og lagret de på loftet. Vi rensket kjøkkenskapet for alle tallerkenene, koppene, bollene og diverse annet kjøkkenutstyr inkludert krydder, pasta og en kokebok med enkle retter som jeg fikk da jeg først flyttet ut. Til slutt dekket vi alt til. Vi kjøpte flere hvite laken og brukte dem til å beskytte senga hvor jeg sov, hyllen hvor jeg hadde mine bøker og lenestolen hvor jeg likte å lese. Den dagen vi ble ferdig virket leiligheten forlatt, som en eiendom bare tatt i bruk om sommeren når man lengter etter varmen og pulsen til en storby.

Da arbeidet begynte ble det også satt opp en plastikkvegg som skiller hvor jeg bor og hvor de jobber. Nå er leiligheten min fylt av helt andre ting. Rundt meg er det mange skarpe verktøy og nye rette linjer og flere høye lyder. Rundt meg er det utskiftbare arbeidere i svarte uniformer som jeg ikke kan snakke til. Rundt meg er den bedøvende lukten av tobakk og endeløst med støv og plastikk. Det eneste som overlevde fra mitt tidligere hjem er sofaen hvor jeg sover og lever. Den sitter ensomt blant banker av hvite laken slik at landskapet blender inn med bakgården utenfor hvor snøen har svelget alt av gjenkjennbar kvalitet utenom et enkelt trebord og fire små stoler (den ene av disse er okkupert av en eldre mann) men selv disse har mistet sin forlokkende varme som bare kommer frem når våren kryper inn.

Rundt meg er den bedøvende lukten av tobakk og endeløst med støv og plastikk

 

Bilde: Rookuzz../Flickr

Mannen der ute er fullstendig absorbert i en bunke med uryddige papirer fra forskjellige kilder, alle dekket av intens skrift i svart blekk. Han blar febrilsk gjennom de på fanget sitt, og stopper bare av og til for å orientere seg med å lese noen setninger. Energien hans er smittsom. Han gir fra seg et inntrykk av å være på randen av noe stort, at om han bare finner tilbake til tanken han skrev ned for noen uker eller måneder eller år siden, og får se på det med nye øyne, så vil alt falle på plass og han vil reise seg opp slik at snøen sklir av jakken og han vil strekke armene sine mot himmelen og skrike «eureka!»

I bakgården er det også et lite barn. Barnet fanger de dalende snøfnuggene på en utstrakt tunge og former snøen på bakken til tre baller og lager en snømann. Han lager snøengler og løper og hopper i sirkler som en hund. Fra bak vinduet mitt ser jeg på barnet mens jeg sitter på sofaen. Jeg ser hvordan han koser seg og hvordan det fasineres av snøen som har kommet i uvanlige store mengder denne vinteren. Jeg ser hvordan han sitter under det ene store treet som er der ute, og hvordan han ser på alle fuglene som deker treets grener på jakt etter ly og mat fra små nettingballer. Og mens barnet løper rundt virker han totalt ubevist (eller kanskje det ikke er bekymret) for den mørke, glatte isen som venter under snøen slik slanger gjør i busker, venter på når du er sårbar og går over den med hendene i lommene eller en kaffekopp i hånden for så å stjele føttene fra rett under deg og sørge for at du brekker noen ben slik Kristoffer gjorde på barneskolen, Kristoffer som senere måtte slutte med basketball fordi det brakte tilbake de gamle skadene isen hadde påført han mens kroppen fortsatt grodde. Men barnet leker fritt.

Nå begynner det å bli mørkt og enda mer snø kommer dalende. Barnet har dratt hjem for å spise kvelds og mannen har dratt for å møte en venn. Selv ligger jeg på sofaen, flatt og på siden, og føler meg søvnig. Jeg ser på alt som ikke skjer rundt meg, på leiligheten min, på støvet og på plastikken, på stillheten og vakuumet, og jeg faller i søvn til lyden av mitt eget hjerte, bankende som en metronom.

Tekst: Øystein Staupe Vaglid