Psykologtittel for master- og doktorgradutdannede i psykologi – et spørsmål om mer enn status

Psykologtittel for master- og doktorgradutdannede i psykologi – et spørsmål om mer enn status
Kronikkforfatterne Karen Eimot og Madeleine Dalsklev presenterte tittelsaken ved Masterdagen på NTNU
Foto: Kristine Reitan Lien

I fjor høst ble det opprettet en underskriftskampanje for å gi personer med master- og doktorgradsutdanning innenfor psykologi rett til en psykologtittel etter endt utdanning. Kampanjen fikk 700 underskrifter på en uke, og har i skrivende stund over 1100 underskrifter. Meningene rundt denne saken har vært både sterke og delte. Men hvorfor er dette så viktig for oss? Gjennom denne kronikken ønsker vi å forklare noe av bakgrunnen for at vi mener dagens norske ordning, hvor den eneste veien til en psykologtittel innenfor et hvilket som helst område av psykologien er ved å ta en klinisk utdanning, er både samfunnsøkonomisk ugunstig og lite hensiktsmessig for utviklingen av psykologien som fagfelt.

Profesjon, master og Helsepersonelloven

Norge har, som et av få land i verden, et skille mellom det som kalles en profesjonsutdanning i psykologi og det som kalles for bachelor- og masterutdanning i psykologi. Profesjonsutdanningen utdanner kliniske psykologer, men er også av mange ansett som en «generalistmodell» som skal utdanne personer med kompetanse innenfor alle felter av psykologien. Mastergradene er på sin side spesialisert innenfor ulike områder av psykologien, for eksempel innen helse- og sosialpsykologi, kultur- og samfunnspsykologi, utviklingspsykologi, nevropsykologi og arbeid- og organisasjonspsykologi.

Den eneste måten å få en psykologtittel i Norge på er via profesjonsutdanningen. Dette innebærer at i tillegg til tittelen klinisk psykolog, er også titler som for eksempel organisasjonspsykolog, samfunnspsykolog og utviklingspsykolog forbeholdt profesjonsutdannede. Dette er altså tilfellet til tross for at det finnes egne masterretninger som gir opphav til betydelig høyere spisskompetanse innenfor disse områdene. For å illustrere dette med et eksempel: En med mastergrad i organisasjonspsykologi kan ha opptil 165 studiepoeng spesifikt innenfor dette feltet. En profesjonsutdannet fra UiO vil med dagens studieplan kun ha 5 studiepoeng innen gruppedynamikk. Likevel er det altså kun den profesjonsutdannede som med loven i hånda kan kalle seg organisasjonspsykolog. Hvorfor er det slik?

En av grunnene til dette kan spores tilbake til 1973, da psykologtittelen ble underlagt beskyttelse gjennom lovgivning. I dag ligger denne beskyttelsen under Helsepersonelloven. Hvor bredt denne beskyttelsen i realiteten gjelder, er omdiskutert, men per dags dato tolkes loven av Norsk Psykologforening dit hen at samtlige titler som inneholder ordet «psykolog» er ulovlige å benytte seg av for noen som ikke har tatt profesjonsutdanning.

At det er viktig at den kliniske psykologtittelen ligger under en form for beskyttelse er det ingen tvil om. Loven har en viktig funksjon i det at den beskytter pasientene fra useriøse aktører. Likevel har Helsepersonelloven, som var laget på og beregnet for en tid hvor det ikke fantes mastergrader i psykologi, også flere utilsiktede konsekvenser i dagens situasjon. Fordi denne beskyttelsen tolkes slik den gjøres i dag, hindrer den fagfolk med høy psykologisk kompetanse å ta i bruk en tittel som reflekterer denne. Noen mener at debatten om psykologtittelen kun er en statuskamp. Vi mener at denne saken handler om utrolig mye mer enn status. Selvsagt er det et viktig poeng at en stor gruppe høyt utdannede ikke får sin rettmessige anerkjennelse. Likevel stikker sakens kjerne enda dypere enn dette, og handler blant annet om utviklingen til den norske psykologien som fagfelt.

Uheldige konsekvenser av dagens system

Systemet i dag underbygger en forståelse av at profesjonsstudiet gir best kompetanse innenfor alle områder av psykologien. La oss gå tilbake til eksempelet om organisasjonspsykologtittelen. At en profesjonsutdannet kun med noen få studiepoeng innenfor organisasjonspsykologi kan få tittelen organisasjonspsykolog, mens en masterutdannet med opptil 165 studiepoeng innenfor dette ikke har lov til å ta i bruk denne tittelen, fremstår som misvisende. En tittel bør speile den kompetansen en person faktisk har innenfor et fagfelt. Derfor blir det feil at personer med høy utdannelse innen et område ikke får benytte seg av en tittel som reflekterer denne, mens personer uten noen spesifikk kompetanse innenfor dette feltet derimot får det.

Det legges svært mye ressurser i å utdanne en profesjonsstudent. Dette er en følge av et stadig økende behov for kliniske psykologer til å jobbe i det offentlige og private helsevesenet med kliniske oppgaver som for eksempel terapi og behandling. Grunnet det store behovet for kliniske psykologer, og ressursene som legges i studiet, vil det mest samfunnsøkonomisk hensiktsmessige være at studentene som går profesjon velger det fordi de ønsker å jobbe klinisk når de er ferdigutdannede. I og med at den eneste veien per dags dato til en tittel innenfor psykologien er via profesjonsutdanningen, kan studenter komme til å velge profesjonsløpet fordi dette fremstår som det mest gunstige, heller enn å velge ut fra interessefelt eller fra det studiet som faktisk gir mest kompetanse innenfor et bestemt felt i psykologien. Dette kan bidra til å gjøre det vanskeligere for profesjonsstudiet å utdanne tilstrekkelig antall studenter som ønsker å jobbe som terapeuter, og dermed til å fylle samfunnsbehovet for kliniske psykologer.

Det er lite hensiktsmessige at studenter som vet de vil jobbe som organisasjonspsykologer eller innen andre ikke-kliniske områder velger profesjonsutdannelsen. Disse bør heller velge et bachelor- og masterløp som gir dem mulighet til å fordype seg innenfor sitt interessefelt. På denne måten vil studentene få spisskompetanse der de ønsker å jobbe, samtidig som man åpner for å gi plassene på profesjonsstudiet til personer som ønsker å jobbe innenfor det kliniske. Med dagens system er det derimot lett at det blir store misforståelser rundt hvilken retning man bør velge grunnet en ulogisk tituleringspraksis som for eksempel impliserer at man blir organisasjonspsykolog gjennom et studieløp som nesten ikke har noen poeng i organisasjonspsykologi.

Internasjonalisering

I tillegg til disse problemene, stemmer det norske systemet også dårlig overens med hvordan psykologtittelen forstås og brukes internasjonalt. Her følger ikke Norge normene fra andre deler av verden, hvor klinisk kompetanse sjelden er et krav for å kunne få en psykologtittel innenfor et ikke-klinisk område. En av målsettingene for «UiO 2020» er økt grad av internasjonalisering. Et tituleringssystem som ikke følger internasjonale normer, og som fratar velmeritterte internasjonale psykologer sin status dersom de velger å komme til Norge, er neppe hensiktsmessig i forhold til å nå dette målet.

For å kunne ta del i internasjonale psykologiorganisasjoner som for eksempel EFPA (European Federation for Psychologist’s Association), må man ha en psykologtittel. Masterutdannede kan dermed ikke representere norsk psykologi internasjonalt gjennom ulike globale psykologiorganisasjoner. Gjennom EFPA kan medlemmer søke om EuroPsy-sertifisering – en sertifisering til å kunne kalle seg psykolog på tvers av landegrensene i Europa. EuroPsy-sertifiseringen kan gis innenfor disse områdene: Klinisk psykolog, helsepsykolog, organisasjonspsykolog, skole/utdanningspsykolog og samlekategorien «andre». Denne sertifiseringen krever en femårig utdannelse innenfor psykologi, i tillegg til et års veiledet praksis etter studiene. Mange masterutdannede ville ha tilfredsstilt kravene for å kunne søke om EuroPsy-sertifisering, men for å søke kreves det at man kan kalle seg psykolog i det landet man kommer fra. Dette er et av de mest tydelige eksemplene på hvordan det norske tituleringssystemet har negative praktiske konsekvenser.

Fremtiden for den norske psykologien

Det finnes to løsninger på denne situasjonen. Den ene løsningen er at Helsepersonelloven endres slik at tittelen «klinisk psykolog» blir beskyttet, mens andre psykologtitler faller utenfor beskyttelsen. Denne løsningen foreslås blant annet av klinikeren Jon Sletvold i februarutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Den andre mulige løsningen er at master- og doktorgradsutdannede inkluderes i den allerede eksisterende beskyttelsen. Vi er åpne for at mastergradene kan måtte standardiseres, eller at masterstudenter må ha et år i praksis før de kan få tittelen. At den eneste veien til en psykologtittel skal fortsette å være via profesjonsløpet, er i midlertidig ikke en løsning.

Det er på tide å anerkjenne at ikke en retning kan gi best kompetanse innen alle områder av psykologien, verken profesjon eller master. For at den norske psykologien skal utvikle seg og styrkes som et mangfoldig fagfelt, må vi tydeliggjøre styrkene ved de ulike utdanningsløpene og likestille de ulike områdene av psykologien. Av dette fremkommer det som naturlig at profesjonsutdannelsen først og fremst bør gi opphav til tittelen klinisk psykolog, ikke alle titler som referer til psykologisk kunnskap. Profesjonsløpet og masterløpet må anerkjennes som to ulike, men likeverdige, løp innenfor psykologien. En psykologtittel for master- og doktorgradutdannede innenfor sitt fagfelt etter endt utdannelse er et viktig og nødvendig steg i denne retningen.

 

Av

Madeleine Dalsklev

Masterstudent i helse- og sosialpsykologi

Karen Eimot

Masterstudent i kultur- og samfunnspsykologi

 

  • Bruce Wayne

    Så mange ord for en liten sak. Dere skulle bare ha kommet dere inn på profesjon og tatt spesialisering.