Rapportene om det Norske sosialdemokratiets død er kraftig overdrevet

Rapportene om det Norske sosialdemokratiets død er kraftig overdrevet

Riksdagsvalget i Sverige 9. september bekreftet prognosene, og for mange frykten, som hadde definert valgkampen. Sosialdemokratene gjorde et katastrofevalg, imens Sverigedemokratene fosset frem. En lignende utvikling har man kunnet observere i Norge, hvor Arbeiderpartiet har tapt mye oppslutning. Er dette et tegn på at sosialdemokratiet er døende?  

Tekst: Fredrik Johan Behn
Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze 

Hva menes med sosialdemokratisk forutsigbarhet? 

De sosialdemokratiske partiene har hatt en svært sentral rolle i utviklingen av de moderne skandinaviske landene, kanskje spesielt i Norge. På mange måter er de sosialdemokratiske idealene en viktig byggestein i det norske samfunns grunnmur, særlig med tanke på velferdsstaten. Effekten av dette har vært tydelig; Arbeiderpartiet styrte Norge tilnærmet sammenhengende mellom 1945 og 1963. Det er riktignok lenge siden Arbeiderpartiet har kunnet vise til såpass stor oppslutning, men uavhengig av regjeringsposisjon og flertall eller ei, så har partiet regelmessig tiltrukket seg en større del av det norske folk. Dette kan derimot se ut til å være under forandring, og partiet falt fra sterke 35% oppslutning i 2009 til 27% i 2017 – partiets nest dårligste resultat siden 1924. Det store spørsmålet er derfor; er dette et resultat av omstendighetene, eller et tegn på en overordnet negativ trend for sosialdemokratiet som ideologi? 

I 2011 merket vi selv trusselen av terror på kroppen, og det ble klart at nordmenn – som alle andre – ikke uten videre kunne se på verden som trygg og forutsigbar. 

Hva skjer med de sosialdemokratiske velgerne?  

Hvorfor forsvinner velgerne som tradisjonelt sett har vært trofaste sosialdemokrater?  

Jeg mener en sterk kandidat er uforutsigbarhet. Verden og samfunnet har på mange måter blitt mer og mer uforutsigbart, på måter som potensielt kan ha direkte påvirkning på Ola Nordmann. Frem til midten av 2000-tallet har Norge for det meste vært preget av forutsigbarhet og positiv utvikling. Krig har ikke vært en reell trussel siden Sovjetunionens fall, økonomien har bare gått en vei – opp. Folk har bedre råd, bedre utdanning og bedre helse enn noen gang. I kontrast til dette, så har de siste ti årene på mange måter vist at verden ikke alltid er så enkel og endimensjonal. Finanskrisen i 2008, en svingende oljepris og sårbar oljesektor, uforutsigbar internasjonal politikk, «fake news»global oppvarming, velferdsstatens fremtid, flyktninger, økende innvandring med følgende splittelser i samfunnetkrig i Midøsten, Putin og Russland, ja listen over ting som kan bekymre er lang.  

I 2011 merket vi selv trusselen av terror på kroppen, og det ble klart at nordmenn – som alle andre – ikke uten videre kunne se på verden som trygg og forutsigbar. I møte med disse problemene og uforutsigbarheten de bringer med seg forventer folk handling og løsninger, og selv om det var langt fra apati fra Arbeiderpartiet sin side har tilsynelatende en betydelig del av velgerne følt at det enten ikke var nok eller riktig – derav en (av mange) mulig forklaring på det betydelige fallet i oppslutning.  

Kanskje ser vi heller en gjenfødsel hvor yngre velgere søker en mer idealistisk tilnærming til de politiske problemene de bryr seg om, i stedet for å være vitne til sosialdemokratiets død og begravelse. 

Det norske sosialdemokratiets fremtid er derimot langt fra så tilsynelatende dyster som i Sverige. De svenske Sosialdemokratene sitt fall har betydd en styrkning av høyrepopulismen, men vi har ikke sett samme trend i Norge. For selv om Arbeiderpartiet faller i popularitet, så vokser andre, mindre partier frem fra dets skygge. Særlig Rødt og Sv har nytt godt av økende oppslutning, spesielt blant unge og i de større byene. Hvorvidt du definere disse partiene, kanskje spesielt Rødt som er betydelig mer mot ytre venstre enn Arbeiderpartiet, som sosialdemokratiske eller ikke er mer eller mindre irrelevant i denne konteksten, ettersom det på mange punkter er de samme grunnleggende idealene og målene som motiverer alle tre. Det er heller måten å oppnå de på som varierer.  

Kanskje ser vi heller en gjenfødsel hvor yngre velgere søker en mer idealistisk tilnærming til de politiske problemene de bryr seg om, i stedet for å være vitne til sosialdemokratiets død og begravelse. En kan selvfølgelig argumentere at disse mindre partiene har luksusen av en mer idealistisk tilnærming rett og slett fordi de selv aldri har måttet lede en regjering og håndtere de utfordringene og realitetene det bringer, og det er mye som tilsier at det kan være tilfellet. Men, det er ikke en selvfølge at det er noe velgere tar hensyn til (eller burde ta hensyn til, for den saks skyld) når de skal stemme på det politiske partiet som best passer til deres egne meninger og kampsaker.  

Så, for konklusjons skyld, er det norske sosialdemokratiet døende? Hvis vår eneste metrikk er Arbeiderpartiets oppslutning i stortingsvalg, så kanskje. Men utvider vi horisontene litt, og ser etter idealene og visjonene for samfunnet sosialdemokratiet er bygd på, så ser det ut til å leve videre i beste velgående – om i en litt annen kropp.