Reformens utålmodige lillebror

Reformens utålmodige lillebror

Revolusjon låter spektakulært. Grandiost. Så forlokkende at vi gjerne overser det mer fornuftige alternativet – reformen. For mens revolusjonen er effektiv og ideologisk tiltalende, er det reformen som sikrer forandring på sikt. 

Tekst: Elisabeth Kjellin, Bachelor i medievitenskap 
Illustrasjon: Hannah Kvamsdal

Revolusjon. Enten det vekker håp, stolthet, nysgjerrighet, vonde minner eller lengsel etter noe bedre – revolusjon får oss til å føle noe. Det ropes derimot ikke så høyt om reform. Pussig, i grunn, for begrepene er nære slektninger av hverandre. Begge deler går egentlig ut på det samme: forandring. 

Revolusjon vs. reform 

La oss få leksikondefinisjonene av veien først som sist. En reform er en forandring til det bedre, som foregår på lovlig og fredelig vis, helst over tid. En planlagt omveltning, tullet inn i ordnede former, lovlige metoder og sømløse overganger. En revolusjon kan ses på som reformens utålmodige lillebror, om du vil. De ligner med tanke på at også revolusjon dreier seg om en omveltning – men den er ikke tullet inn i noe som helst. Tvert imot tar den ganske stor plass. Den er en eksplosjon av samfunnsborgeres ønske om bedre tilstander. Den foregår raskt, illegalt og ofte på en voldelig måte. 

Reformen er for treg, for udramatisk

Riktignok har begrepet revolusjon etter hvert fått en retorisk tyngde. Det brukes ikke bare om politiske endringer, men dukker opp i kronikker, fyres av i dagliglivet og trykkes i markedsføringskampanjer. Kanskje vi er blitt så vant til uttrykket at idet vi hører «omveltning» eller «forandring», hopper vi galant over ordet reform i hodet vårt, og plukker revolusjon ned fra troféhyllen. Reform har liksom ikke den samme sjarmen. Reformen er for treg, for udramatisk. Den er rett og slett ikke spennende nok. Men revolusjon, der har du et blikkfang! For hva er vitsen med en forandring hvis den ikke skjer med et øredøvende startskudd? 

Pendelen 

Detaljer om den franske revolusjonen og bolsjevikenes vei til makten i Russland, har vi alle pugget tilstrekkelig i grunnskolen. I stedet for kan vi se på noen nyere eksempler på revolusjon, som opptøyene i Egypt i 2011, eller 2013-revolusjonen i Kiev. Begge tilfellene har hatt skremmende konsekvenser. De voldsomme gatekampene i Kiev (og etter hvert også andre byer i Ukraina) ga Putin unnskyldningen han trengte for å annektere Krim-halvøya, og situasjonen utviklet seg til en krig. Den egyptiske revolusjonen var ment å være en fredelig demonstrasjon, men kostet nesten tusen mennesker livet, og la til rette for at militærrådet kunne avsette Mubarak og senere tiltuske seg makten. 

Revolusjonens kjennetegn begrenser seg ikke til vold, opprør og lovbrudd. En annen tendens er at når ett ekstremt forhold brått og voldsomt brytes opp, oppstår et nytt et. Se for deg en pendel som holdes vannrett. Idet grepet om pendelen løsner, vil den ikke stanse i loddrett posisjon: Den vil svinge hele veien til den andre siden. De som husker naturfagstimene de hadde i tiende klasse, vil kjenne igjen dette fenomenet som en virkning av Newtons tredje lov: «Enhver aksjon har en motreaksjon av like stor kraft». Men hvis pendelen langsomt senkes mot midten, og kraften er minimal når den slippes – hva skjer da? Vi later som vi spør Newton selv, og får svaret: «Den vil ganske snart stabilisere seg.» 

Ett steg frem 

Vi kan se spiren av noe som ligner en reform i – hold deg fast – Saudi-Arabia. Det er forståelig om det låter rart. Monarkiet er jo kjent for sine særdeles konservative syn, spesielt når det kommer til likestilling. I fjor ble imidlertid forbudet mot kvinnelige sjåfører fjernet, og hele Vesten jublet i kor med saudi-arabiske kvinner. For noen ihuga feminister virker betydningen av dette kanskje overfladisk, mikroskopisk; «thanks for the crumb», liksom. Men for kvinners rettigheter i Saudi-Arabia var dette et stort skritt fremover. Det innga håp. Lignende forbud er også blitt opphevet i Saudi-Arabia i løpet av de siste årene, noe som sakte, men sikkert gir landets kvinner flere muligheter. Det foregår en endring til det bedre, på lovlig vis og fri for blodsutgytelse og vold. En gradvis tilvenning hvor pendelen kan stabilisere seg før man tar for seg neste punkt på lista. En reform. 

Den største utfordringen med reform er å komme til enighet. Å planlegge, forhandle frem et kompromiss der de fleste er fornøyde, og lande på en rettferdig løsning som lar seg gjennomføre. For å få til en revolusjon trenger alle kun å være enige om én ting: forandring. Det er derfor revolusjon fungerer – fram til et visst punkt. Ta eksemplene om Egypt og Ukraina. Forandring ble det riktignok, men ikke den som opprørerne hadde sett for seg. For idet pendelen låser seg på motsatt side, begynner vanskelighetene. Utfordringer som en reform ville tatt for seg med det samme. 

«Enhver aksjon har en motreaksjon av like stor kraft»- Newton 

Kast et nytt blikk på leksikonforklaringen. Er det virkelig revolusjon som egner seg best til å forandre levesett og sosiale holdninger med? Er det revolusjon man bør ty til for å gjennomføre nødvendige endringer? Leksikonet peker definitivt mot reformen som den mest modne tilnærmingen til forandring, og sannelig gjør historien det samme. En metode som ikke krever liv eller resulterer i nye problemer. Som man kan få til ved å snakke, forhandle og ta den tiden som trengs. Men til det er vi kanskje for utålmodige.