Revolusjon: med eller uten Revolver?

Revolusjon: med eller uten Revolver?

Å være ung uten å være revolusjonær er å fornekte mennesket. 

– Salvador Allende, tidligere president i Chile 

En revolusjon er en bevegelse som bryter med det etablerte. Ordet kommer fra det latinske verbet revolvĕre som betyr å snu rundt. Men hva snur vi rundt på? Ikke alle bevegelser eller fenomener som snur rundt på det etablerte faller under kategorien revolusjon. Vi vil for eksempel ikke si at et folkemord er en revolusjonær handling, til tross for at det virkelig kan snu rundt på ting. Det er altså noe normativt innebygd i ordet. Det betyr ikke bare å snu rundt. Det betyr å snu rundt på ting for det bedre. Jordbruksrevolusjonen betegner effektiviseringen av jordbruk. Den industrielle revolusjon betegner effektiviseringen av vareproduksjon. Den franske revolusjonen handlet om at makten skulle ligge hos folket. Hva har disse tingene til felles? De er anerkjent som gode. De forbedret livet til menneskeheten, tenker vi. Vi legger en god intensjon eller et godt potensial til grunn før vi kan kalle det en revolusjon. Derfor er det sikkert ikke så mange som vil si at legalisering av narkotika er en revolusjonær handling, til tross for at det er en omveltning av det systemet vi kjenner i dag. Revolusjon er altså et sterkt ord, og det bærer med seg det gode. Jeg skal i denne artikkelen undersøke hvorvidt legalisering av narkotiske stoffer er en revolusjonær handling.  

Av: Gjermund Winnæss, bachelor Statsvitenskap
Ilustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

En kort oversikt 

Narkotika kommer fra det greske ordet narkōtikós og betyr søvngivende. Dette ordet kan være litt misvisende i så måte, da det finnes mange narkotiske stoffer som gjør det stikk motsatte av å fremme søvnighet. Vi deler opp de klassiske effektene av narkotiske stoffer som sedative, stimulerende eller hallusinogene. Alkohol er for eksempel et sedativt, og dermed bedøvende stoff, noe de fleste av oss har fått merke på kroppen etter å ha inntatt litt for mange enheter. Amfetamin, kokain, koffein og nikotin, på den andre siden, er sentralstimulerende og dermed oppkvikkende. I den siste kategorien finner vi de hallusinogene stoffene som fremkaller hallusinasjoner, slik som LSD og sopp. Noen narkotiske stoffer fremkaller flere av disse effektene samtidig, slik som MDMA og marihuana. 

De aller fleste som bruker disse stoffene klarer seg helt fint i livet, og utgjør ingen trussel for sine medborgere. De stoffene som er mest forbundet med aggresjon og impulsiv atferd er alkohol og de sentralstimulerende stoffene amfetamin og kokain. Det betyr ikke at de andre stoffene ikke er farlige, men de er først og fremst en fare for brukeren. Samtidig er det viktig å ikke overdrive den fysiske skaden på kroppen ved kontrollert bruk av disse stoffene, og dermed falle i fella hvor vi nekter, i det hele tatt, å ta debatten. På den annen side er det åpenbart at mange mennesker mister livet til overdose, som understreker at bruk kan være veldig farlig.  

Alkohol og nikotin er inkludert som narkotiske stoffer for å understreke at også dette er stoffer som påvirker nervesystemet vårt og endrer atferden vår. Men for en som ikke er ekspert på hvordan disse stoffene virker på kroppen, vil hovedskille mellom alkohol og narkotika være at det ene er lovlig mens det andre ikke er det. Narkotika er derfor ikke bare en betegnelse på atferdsendrende stoffer, men først og fremst et begrep om stoffer som er ulovlig å fremstille, bruke, kjøpe og selge. Det introduserer en ny fare knyttet til bruk av disse stoffene, nemlig faren for å bli tatt og straffet.  

Loven og dens lange arm 

Å bruke stoff i det offentlig rom er ikke noe å fremme. Vi ønsker at våre medborgere skal være rene og pålitelige i det offentlige rom, og vil sammen gjøre hva vi kan for at de er det. Tankegangen bak straff er at det vil holde bruken nede gjennom avskrekkelse, og gjøre livet til brukeren vanskeligere, slik for å sette en stopper for fremtidig bruk. Straffen man får for å bli tatt med en brukerdose er på omlag 3000 kroner og prikk på ens uttømmende kriminelle rulleblad. Det har konsekvenser for de som vil bli politi, lege eller reise til USA. De 3000 kronene kan man betale med en nedbetalingsavtale og vil kun ha en nevneverdig innflytelse på livet til dem som ikke har en fast inntekt. Typisk er det, at det gjerne er akkurat de som blir tatt, siden det er de som henger mest i det offentlige rom. Man kan stille spørsmålstegn ved hvorvidt det i det hele tatt gagner noen å straffe narkomane med en bot de ikke kan betale, eller å straffe unge mennesker med å innskrenke deres muligheter til å reise og å planlegge livet. Ved å kriminalisere dukker det også opp et nytt problem: Kriminaliteten må bekjempes. Grunnet politiets voldsmonopol, er det deres oppgave å bekjempe kriminalitet. De har makten til å straffe lovbrudd med vold – sette deg i håndjern, for eksempel.   

Politiet bruker store ressurser på å jakte brukere av narkotiske stoffer, til tross for at den kriminelle handlingen de utfører ikke har et offer av handlingen, utenom dem selv (og familie og venner etc.). Det betyr at annen kriminalitet går usett og ustraffet. I tillegg fører kriminaliseringen av narkotika til at det vokser frem miljøer som kontrollerer denne bransjen. De smugler narkotikaen inn i landet, eller produserer den selv. De distribuerer den gjennom et nettverk som til slutt selger det på gata, hvor man sloss om hvem som skal distribuere hvor og når. Særlig produsentland og transittland er her utsatt, som for eksempel Colombia og Mexico. Colombia produserer kokain og sender det til USA via Mexico. Mexico er selv også produsent av heroin og marihuana. I disse landene har kriminelle organisasjoner tilegnet seg enorm rikdom og makt, gjennom kjøp og salg av narkotiske stoffer. I Colombia herjet narkokrigen i flere årtier, og tok mange hundre tusen menneskeliv. Det samme gjelder i Mexico, og i motsetning til retningen Colombia har tatt, ser vi en økning i antall intensjonelle drap for hvert år som går. Det gjør at myndighetene må gå hardere til verks, som i disse tilfellene har resultert i at staten dreper egne borgere uten rettslig gang. Det undergraver altså demokratiet, i tillegg til å være en livsfare for mange mennesker.  

Alle for én eller én for alle?  

Vi finner med dette at narkotiske stoffer er et polemisk tema. Det utgjør på den ene side en fare for individet, som igjen medfører en kostnad for samfunnet. Kriminalisering utgjør også en fare for individet og samfunnet, og det kan tenkes at denne faren tidvis overstiger den faren stoffet i seg selv bringer på banen. Hva tynger individet mest: bruk av stoff eller fordømmelse for å ha brukt? Dessuten, unge mennesker som får USA-drømmen ødelagt er ikke mindre tilbøyelige til å bruke igjen. De har allerede tråkket over streken, så hvorfor ikke en gang til? Narkomane som ikke kan betale boten sin er ikke mindre tilbøyelige til å bruke igjen. De kan uansett ikke betale, og nytt stoff kommer langt foran statlig bot på prioriteringslisten. At det har en viss avskrekkende effekt er nok sikkert og visst. Særlig har det en effekt at staten og loven tar et tydelig standpunkt til problemet, så langt lovverket er retningsgivende for den moral borgerne forholder seg til. Spørsmålet blir hva som er viktigst: Individets rett til selvbestemmelse eller den kollektive nytte? Til slutt finner vi at kriminalisering skaper kriminalitet som må bekjempes. Både gjennom at samfunnets ressurser må brukes på bekjempelse, så vel som at undergrunnsmiljøer vokser frem, gjerne styrt av loven om den sterkestes rett. Her må vi både tenke på at det forekommer en økonomisk ulovlig aktivitet som må slås ned på, så vel som at det vil vokse frem en kultur innad i dette miljøet som bryter med den fredskultur vi som et samfunn ønsker å fremme. Idealet er selvsagt at vi alle lever smertefritt og lykkelige i et trygt hjem. Men det er ikke alltid så lett å vite hva det betyr å være trygg. En oppdrager må alltid vurdere hvordan barnet best kan forstå, for å forberede det best mulig til møtet med den virkelige verden. Skal vi la dem prøve og feile, trygge fra sanksjoner? Eller styre dem unna dumme handlinger med en trussel om straff?  

Om det er bra eller dårlig for individet er ikke så lett å si. Det er foreløpig ingen grunn til å frykte noen narkokrig i Norge, samtidig som det er fort gjort å tenke seg til at flere unge begynner med stoff ved en eventuell legalisering. Like frem er vi også medlemmer av et verdenssamfunn i en veldig globalisert verden. Vi kjenner til problemene andre land erfarer, og kan delta aktivt i å fremme fred på den internasjonale arena. Det kan blant annet bety å gå i front for å fremme en bærekraftig narkotikapolitikk, og med det signalisere at hele verden må begynne å forholde seg til situasjonen på en ny måte. Krigen mot narkotika har tatt flere liv enn den har reddet, og da kan man kanskje si at det er revolusjonært å legalisere narkotika? Det kommer selvsagt an på konsekvensene av å legalisere.  

Leave a reply