Ryggen

Ryggen
TEKST: Victor Isaksen

Han så henne gjennom vinduet på utestedet. Lyset der inne var matt og blinkende, slik man kan forvente fra nattklubber, men allikevel så han rett igjennom folkemengden på henne. Han ble trollbundet fra første sekund. Han måtte inn her, men vennene hans hadde hørt om et annet sted lenger nede i gata som de ville til. De var like sta alle sammen, så de skilte veier her, og han gikk inn for å finne henne. Hun satt bakerst ved veggen, alene. Langt, krøllete, blondt hår, og en turkis kjole, med et belte av lær. Hun studerte de dansende, nærmest i en transe. Da han kom nærmere så hun opp, møtte øynene hans og smilte. Hei sa de. Den høye musikken dundret gjennom både vegg og kropp, så etter et par minutter med frustrert roping, som kun ble mottatt som miming, ble hun oppgitt, tok hånda hans, og ledet ham ut av lokalet. Han skulle til å si navnet sitt igjen, men han hadde blitt så hes at da de skulle snakke kom det bare host ut. Hun lo, latteren hennes var så nydelig at folk som gikk forbi stoppet opp for å høre. Hun introduserte seg selv. Han fikk pusten tilbake, og gjorde det samme. Han spurte om hun ville bli med ham til der vennene hans skulle, men hun ristet på hodet. Tok fram to ølflasker, hysjet på ham, og sa de var lånt fra bak baren. Bli med meg, hvisket hun lurt.

De gikk til en park, som ikke lå langt unna. De satte seg under et tre. Drakk og snakket. Hun var ikke herifra, hadde nylig flyttet hit. Han spurte fra hvor i Norge hun hadde vokst opp. Du har ikke hørt om det, lovet hun. Han lot det ligge med det, det viktigste var ikke hvor hun var fra, det viktigste var jo at hun var her.

De drakk opp øllet. Uten mer å drikke på merket de begge at stemningen var i ferd med å synke.

Vent litt sa hun, og rasket seg på beina. Han skulle til å reise seg han og, men hun la en hånd på skulderen hans, ba ham sitte. Så løp hun bort til den nærmeste baren. Når hun løp så han at hun ikke hadde på seg skotøy. Han satt og stusset over dette, men glemte det raskt, da han så at hun gikk bort til dørvakten. Hun stod der og snakket med ham, la en hånd på skulderen hans, og hvisket ham i øret, lo av vitsende til denne store gorillaen av en mann. Han ble grufullt sjalu av å se dette. Så gikk dørvakten inn, og kom ut igjen med fire flasker øl. Hun neide, og sprang tilbake igjen. Han satt og måpte til henne. Hvordan i all verden gjorde du det? Lurte han på. Hun lo igjen, latteren både varmet og ga frysninger. Mennesker er jo så snille, var alt hun sa. Han åpnet en øl og tenkte for seg selv at hun må ha møtt veldig spesielle mennesker i løpet av sitt liv.

De snakket ikke lenger. De satt og drakk under treet, mens han holdt rundt skuldrene hennes. Av og til så de på hverandre, og da fniste de som skolebarn. Når øllet forsvant hadde han mot nok til å stjele et kyss. Hun tok flere i gjengjeld. Hva vil du gjøre, spurte han ønskende. Jeg vil gifte meg, svarte hun spøkende. De lo begge to. Han reiste seg, og dro henne med seg opp. Sammen begynte de å gå. Når de kom til døren hans, stoppet hun. Bet seg i leppen og lente seg så vidt bakover, som man kan gjøre når man vurderer å løpe. Hun sa at hun burde gå hjem, at hun mer enn noe ville bli med han hjem, men hun burde virkelig, virkelig gå. Han ønsket så inderlig at hun skulle bli med inn, men han følte at han ikke hadde noe makt over henne til å overbevise. Han overlot alt i hennes hender. Han gikk inn, lukket døra. Men låste ikke. Han stod og så på døra. Hørte etter fotskritt. Etter en evighet åpnet hun døra, og hun hadde det samme smilet som da han så henne på nattklubben. Han viste hvor hun kunne sette fra seg skoene, men kom på igjen at hun ikke hadde på seg slikt. Hvorfor har du ikke sko? lurte han på. Smilet hennes ble lurt og øynene lokket, da hun sa at det eneste hun hadde på seg var kjolen og beltet. De dro hverandre inn på soverommet.

Hun la ham ned på senga. Han rev kjolen av henne.

Han tok hendene rundt livet, og sakte førte han de oppover. Han skulle til å ta tak bak ryggen hennes, men hendene forsvant inn på hver sin side av ryggraden. Der hud og kjøtt skulle være, var det noe oppsplintret og fuktig. Som innsiden av en råtten trestubbe.

Øynene hans stirret inn i hennes, der han lå, med hendene sine langt inne i ryggen hennes. Han frøs fast, lungene stoppet. Smilet hennes forsvant. Øynene hennes var triste, og hun ba om tilgivelse.

Foto: Astrid Storkås
Foto: Astrid Storkås